Februar 2017: Cabaret

«Cabaret». Oslo Nye Teater. Av: Joe Masteroff (manus), John Kander (musikk), Fred Ebb (sangtekster) etter John van Druten og Christopher Isherwood, oversatt av Ragnar Olsen. Med: Hilde Louise Asbjørnsen, Ingvild Holthe Bygdnes, Lars Berge, Morten Røhrt, Birgitte Victoria Svendsen, Nils Ole Oftebro, Per Skjølsvik, Liv-Ellen Kahrs, Anne Guri Tvedt, Charlotte Øverland Våset, Solveig Andsnes, Guro Karijord, Martine Camilla Brænna, Eirik Dahlen Stiksrud, Tor Ivar Hagen, Jan Nicolai Wesnes, Sindre Bjørke Høyang. Musikalsk ledelse: Simon Revholt. Regi: Peter Langdal.

KOMMENTAR: Livssultne pragmatikeres dødsdans.

TERNING: FEM

Skjebnesang i glede og desperasjon

Oslo Nye Teaters «Cabaret» er en dragende dødsdans.

MUSIKAL: Amerikaneren Cliff Bradshaw (Lars Berge) kommer til mellomkrigstidens Berlin, der han møter en autoritær stat og et imøtekommende folk. Imøtekommende mot ham, i alle fall, enn så lenge. Verdens undergang er ennå ikke garantert, og i og rundt nattklubben Kit Kat Klub skal der festes.

Fleksible identiteter

I norsk sammenheng er Hilde Louise Asbjørnsen den første kvinnelige konferansieren i «Cabaret», men rollen har vært spilt av kvinner i flere amerikanske produksjoner før dette. I noen av disse har konferansieren også vært spilt som kvinne, i noen har rollefiguren vært mann, bare spilt av kvinne. Asbjørnsens konferansier har en dels androgyn, dels feminin framtoning, men undertegnede oppfatter henne i alle fall konsekvent som kvinne. En fast kjønnsidentitet, altså, men også (og dette i likhet med tidligere, mannlige konferansierer) en flytende, fleksibel seksuell identitet eller orientering. Som den som kjenner musikalen vet: Dette siste deler hun med flere i musikalens rollegalleri. Skikkelsene i «Cabaret» eksperimenterer med livets gleder, og de seksuelle gledene er ikke unntatt. Cliffs erfaringer antydes, og motivasjonen for dem likeså. Han er på jakt etter erfaringer å skrive om. (Men kanskje er dette bare et påskudd for eksperimenteringen, kanskje er det irrelevant, han ville kanskje ha utforsket mulighetene uansett. Det betyr selvfølgelig ikke at han ikke også kan være oppriktig forelsket i, og fascinert av, Sally.) Sallys åpenhet er del av hennes generelle livsoppfatning, hun er ikke et menneske som ønsker å forholde seg til strikse kategorier.

Langdal har åpenbart arbeidet godt og grundig med de enkelte skikkelsenes personligheter og motivasjoner. Det er synlig gjennom helhetlige, og samtidig nyanserte, rolletegninger i hele ensemblet. I tillegg til de tre sentrale, Asbjørnsen som konferansieren, Lars Berge som Cliff Bradshaw og Ingvild Holthe Bygdnes som Sally, fortjener Birgitte Victoria Svendsen som Fräulein Schneider og Nils Ole Oftebro som Herr Schultz å trekkes fram. Et interessant fellestrekk er at Langdal lar dem alle framstå som mennesker som tar bevisste livsvalg. De havner ikke tilfeldigvis i de situasjoner de havner i, de blindes ikke, de vurderer alternativer mot hverandre. Der er lite naivitet i denne «Cabaret», og det gjør spesielt Cliff og Schulz til tydeligere, mer selvstendige rollefigurer enn de ofte framstår som.

Musikalsk dramaturgi

Det er vanlig at ulike oppsetninger av «Cabaret» bruker noe ulike musikkutvalg, med og uten visse sanger, og med enkelte endringer i sangenes rekkefølge. Også i dette har Langdal & Revholt tatt sine selvstendige valg, valg som gjør at også «Cabaret»-kjenneren kan få seg en og annen overraskelse i handlingsløpet. Enkelte forandringer er bråere enn en er vant til å se dem, noe som også bidrar til å understreke andre sammenhenger i stykket. «Cabaret» er jo ikke bare ett av de musikalsk sterkeste verkene i musikalenes kanon, men også ett av de dramatisk sterkeste, og Oslo Nye Teaters 2017-versjon er tvers igjennom dramatisk bevisst. Også i de musikalske arrangementene. Allerede i startens «Willkommen» ligger der en militant aggresjon, et varsel.

At jødestjernen og grisehodet opptrer i kombinasjon, og at også kjæresten i sangen «Så du a’ med mine øyne» («If You Could See Her») har grisehode (det tradisjonelle er gorillahode og/eller -drakt) er noe denne kritiker opplever som en billig provokasjon. Jeg anerkjenner det altså som provokasjon, jeg opplever det ikke som manglende bevissthet om den jødiske kulturens syn på svinet som urent - og personlig ble jeg også reelt provosert av bruken. Ergo er dette en provokasjon som virker, i alle fall i ett tilfelle, men det er også en distraksjon.

Koreografien, ved Thea Bay, er seksuelt insisterende, og gjør hofteledd og lår til stadige blikkfang, noe også kostymene, av scenograf og kostymedesigner Camilla Bjørnvad, bidrar til. 

Premieren var på Oslo Nye Teater 9. februar 2017.