Februar 2017: Havboka

«Havboka». Hålogaland Teater. Av: Morten Strøksnes, dramatisert av Anders T. Andersen. Med: Kristian Fr. Figenschow, Trond Peter Stamsø Munch, Torstein Bjørklund, Trude Øines, Marius Lien, Thea Borring Lande, Espen Elverum Jakobsen, Inge Kolsvik. Regi: Anders T. Andersen.

KOMMENTAR: Kunnskapsflyt møter konsert.

TERNING: FIRE

I det blå

Overfarten til scene har gjort «Havboka» noe grunnere.

TEATER: Båten er lastet med naturvitenskap, kysthistorie, mytologiske detaljer, biologikunnskap og visshet om forurensing og klimaforandringer. «Havboka» er essayistisk fortellende scenekunst, i en forkortet versjon av den brageprisbelønte sakprosaboka.

Jakten på håkjerringa

Som i en populærvitenskapelig formidlende utgave av «Moby Dick» jages et stort undervannsdyr. I rollen som den hvite hvalen finner vi norskekystens hai, håkjerringa. Det ivrige mannskapet består av to: Forfatter-fortelleren Morten Strøksnes, opprinnelig finnmarking, nå hovedstadsboer, og hans nevenyttige, båtkyndige venn, kunstneren Hugo Aasjord. Beretningen om deres fangstforsøk på Vestfjorden og de tanker de vekker i fortelleren brytes opp av informasjonsrike beskrivelser om havets betydning for menneskehetens overlevelse. Hvordan menneskeheten skader havet er understrømmen, og den gis gradvis kraftigere virkning.

Det er i boka. På scenen består mannskapet av seks syngende og musiserende skuespillere, understøttet av musikerne Espen Elverum Jakobsen og Inge Kolsvik. Deres fortelling om vennskapet mellom de to mennene holder seg på overflaten, i veksling med utvalgte faktadeler fra boka. Om Trond Peter Stamsø Munch er den som i størst grad identifiseres med Strøksnes og Kristian Fr. Figenschow med Aasjord, er det ikke slik at de spiller rollene som dem. Fortellerstemmen er felles, delt mellom de seks skuespillerne. De er alle både i historien, med bruk av jeg-form og vi-form, og utenfor den, med omtale av «Morten» og «Hugo» i tredjeperson. Hver framfører bare korte tekstpassasjer før ordet flyter over til neste, både i informasjonsdelingen og i de delene som handler om håkjerringfisket.

Stafett og konsert

Fra start til slutt bølger forestillingen mellom denne fortellerstafetten og konsertpartier med musikk, dels nykomponert av Adrien Munden for forestillingen, dels allerede kjente låter med tekster om vann og hav. Jakobsen er musikalsk ansvarlig, og noen av arrangementene leder tankene til havets egen brusende, klukkende og piskende musikk, lyder fra vær og vind og vann. Musikken tar stor plass i forestillingen. Den tilfører stemninger, men ikke nødvendigvis informasjon eller ekstra mening. I stedet kan tilskueren hvile i den. Mange tilskuere hadde nok tålt større tilflyt av informasjon.

Skuespillerne står plassert på lave plattformer i ulike høyder, som et slags bryggeanlegg ved en fjord. Bak dem henger to skjermer, en større, en mindre, som projeksjoner vises på. Videodesignen av Kim S. Falck-Jørgensen inkorporerer nye og gamle fotografier, malerier og tegninger, blant annet av Aasjord, Vanessa Baird og Kåre Kivijärvi. Stykkvis er den bevegelig, stykkvis stillestående, og undertegnede har inntrykk av at Falck-Jørgensen kunne fått mer ut av denne.

Premieren var på Hålogaland Teater 9. februar 2017. Anmeldelsen er skrevet med grunnlag i generalprøven dagen før.