Februar 2017: Åstaddikting

«Åstaddikting». Det Norske Teatret i samarbeid med Dramatikkens hus. Av: Eirik Fauske. Med: Lasse Kolsrud, Agnes Kittelsen, Ingeborg S. Raustøl, Hilde Olausson, Oddgeir Thune, Elisabeth Sand, Sara Khorami. Regi: Kai Johnsen.

KOMMENTAR: Sindig dødsmeditasjon.

TERNING:

Åsted for ro og refleksjon

Sakte og stillferdig tenkes tanker ved en katastrofe.

TEATER: Startpunktet er Åsta-ulykken. Den faktainformasjon som oppgis i «Åstaddikting» er i samsvar med den. Likevel er inntrykket forestillingen etterlater mer generelt: Det handler om øyeblikket da alt snur. Vendepunktet som ikke er valgt, og som ikke kan velges vekk.

Noen lever. Noen dør. Noen blir skadd. Noen ser andre bli skadd. Hva tenker de på, idet det skjer, like før, like etter? «Åstaddikting» dikter disse tankene.

Knapphet

Formen som er valgt, i tekst og regi, kan beskrives som et forsøk på å finne fram til en essens gjennom reduksjon. Teksten er kort, komprimert, diktnær, fragmentert og betraktende, kuttet ned til et minimum av ord, med glidende overganger mellom hverdagslig detalj og metafor. Komplikasjonene er få. Den framføres lavmælt, i et mørkt rom, bare unntaksvis er det noen som hever stemmen. For det meste opptrer skuespillerne som om de var alene, enten det på det aktuelle tidspunktet er andre i sceneområdet eller ikke. Tankene er ytret, men det er for publikum, i den spilte situasjonen er hver person alene i sine tanker. Dette er et tomrommets teater, mer ånd enn kropp. Kai Johnsen har omsatt tekstens knapphet til et behersket, minimalistisk skuespilleruttrykk. Hvem som sier hva framstår uviktig. Tankene trenger ikke knyttes til spesifikke personer.

Risikofylt

Et prosjekt med dette utgangspunktet møter noen åpenbare farer. Det kan bli banalt. Eller pompøst. Det kan bli klisjéfylt. Ordene kan virke utilstrekkelige. I undertegnedes øyne har Eirik Fauske styrt unna disse farene. Samtidig er ikke alle sammenhengene mellom tanke og situasjon helt klare for meg. Noen av ordene, tenker jeg, kan like godt tilhøre helt andre kontekster. Men jeg godtar dem som tanker tenkt av noen. Kanskje minner eller dagdrømmer, dvelt ved like før smellet, før anelsen om hva som kom til å skje. Kanskje fantasier eller minner i bedøvet rus, smerte eller sjokk etterpå, i underbevisste forsøk på fortrengning eller bevisste forsøk på å holde fast ved noe annet enn katastrofen.

En siste risiko - å bli for påtrengende, enten makaber, hysterisk, grafisk eller voldsom - er trygt unngått. «Åstaddikting» er en særs stillferdig, sindig forestilling. Konteksten tatt i betraktning er den kanskje til og med for sindig.

Premieren var på Det Norske Teatret 25. februar 2017.