Februar 2017: Don Juan

«Don Juan». Nationaltheatret. Av: Molière, oversatt av Karin Gundersen og bearbeidet av Runar Hodne og Mari Vatne Kjeldstadli. Med: Anders Baasmo Christiansen, Nader Khademi, Per Frisch, Ruby Dagnall, Petronella Barker, Erland Bakker, Endre Hellestveit, Mari Strand Ferstad, Birgitte Larsen, John Emil Jørgensrud, Bente Børsum og Lasse Lindtner. Regi: Runar Hodne.

KOMMENTAR: Integritet eller hykleri? Kjør debatt.

TERNING: FEM.

Fascinerer og forfører

Anders Baasmo Christiansen er en fascinerende flertydig Don Juan.

TEATER: Han er en fråtser. Kvinner. Mat. Drikke. Hans appetitt er ubegrenset glupsk. Det han vil ha, sørger han for at han får. Når Anders Baasmo Christiansen entrer scenen for første gang i «Don Juan», er det med et eple i hånden. Han spiser gjennom det meste av forestillingen. Han drikker. Han forfører også, selvfølgelig, men kanskje er det slik, i vår tid, at grådigheten på de første to punktene er lettere å fordømme enn grådigheten på det siste. Livsstilsykdommer er det sekulære menneskes helvete. Å forebygge dem er vår forsakelse og vår frelse.

Hykleri

Runar Hodne iscenesetter moralfabelen som en komprimert metaforisk dannelsesreise, eller kanskje helst antidannelsesreise, fram til Don Juans siste måltid, en usalig nattverd, der forsyndelsene fra før blir omsatt til domsavsigelse nå, komplett med steinstatue og andre spøkelser fra hans fortid. Hodne følger Molière-dramaturgien med enkelte utvidelser fra Tirso de Molina og Mozart-operalibrettist Lorenzo da Ponte. Også musikalsk har komponist Aslak Dørum lagt inn allusjoner til Mozart. Tidvis er der noe spansk over musikken også, henvisninger til rytterballader av typen ensom cowboy.

Vel så mye som det handler om fråtsing, handler det om hykleri. «Hykleriet er en privilegert last», som Don Juan sier. Dette, og «alle laster som er på moten går for å være dyder», er nøkkelreplikker for oppsetningen. Er han en hykler? Det er spørsmålet som gjør dette til interessant teater, for det er fortsatt ikke enkelt å besvare det. Hans tjener, Sganarelle, er en, derom hersker ingen tvil, og det er heller ingen tvil om at de to er hverandres motstykker. Nader Khademi framstiller Sganarelle som en ubekvem moralposør, strategisk posisjonerende og feig, en oppgitt lettvekter. Det er stor komedie i hans unnvikende manøvrer, og også Don Juan ser dette, og morer seg over dette.

Øyeblikkets uskyld

For Don Juan er det øyeblikkets lyster som teller. Hver gang han forelsker seg, virker han inderlig oppslukt, og i denne oppsluktheten har han også sin tiltrekningskraft. Han er ikke den eneste som er forelsket i forelskelsen, det hans kvinner forelsker seg i er også hans forelskelse, de øyeblikk av intensitet den gir dem. Det er en slags uskyld over denne intensiteten, noe instinktivt og uforbeholdent, og dermed også uforstilt. Samtidig er det slik at han, også på sitt mest lidenskapelige, bærer med seg en ironisk betraktende distanse. Denne dobbeltheten gjør ham fascinerende, for rollefigurene på scenen så vel som for tilskuerne i salen. Hvem er han? Hva er han tro mot? Har han mer eller mindre integritet enn de mennesker han omgir seg med? Tror han kanskje på sine egne løgner? Oppfatter han seg selv som oppriktig? Han vet, meget vel, at han bryter reglene. Samtidig vet han også at han ikke anerkjenner reglene. Så hvorfor skulle han følge dem? Tilskueren kan bruke hele forestillingen, og lang tid etter den, på å diskutere disse spørsmålene med seg selv.

Premieren var på Nationaltheatret 24. februar 2017.