Februar 2017: Overføring

«Overføring». Det Norske Teatret i samarbeid med Nationaltheatret. Av: Tyra Tønnessen etter Marit Råbu. Med: Toralv Maurstad, Britt Langlie, Erik Hivju, Wenche Medbøe, Kai Remlov, Grethe Ryen. Regi: Tyra Tønnessen.

KOMMENTAR: Stor overføringsverdi.

TERNING: FEM

 

Levd liv, levd lærdom

«Overføring» kjenner verdien av å se.

TEATER: I dobbel forstand er «Overføring» en anerkjennelse av oppsamlet erfaring: Forestillingen viser respekt for skuespillernes erfaring, og respekt for terapeutenes erfaring.

Scenens yngste, Grethe Ryen, er 67. Den eldste, Toralv Maurstad, er 90. Merker fra livet, også skuespillernes egne liv, inkluderes i rollefigurenes framtoninger, og brukes i opptredenen. En fot som er mindre bevegelig etter et slag, en uttale som møter motstand i noen av ordene, begge deler bidrar til å understreke tematikken, det levde livs levde lærdom, og den menneskelige sårbarhet.

Forskningsbasert

Utgangspunktet er et forskningsprosjekt. Psykolog Marit Råbu har gjort dybdeintervjuer med nå pensjonerte psykologer og psykiatere, om gjensidig påvirkning mellom liv og yrke. Teksten er basert på hennes forskning, og mange av replikkene lyder som om de er tatt direkte fra hennes informanter. Samtidig er rollefigurene fiktive, Tønnessens sammensetninger av de personer Råbu har intervjuet. De er psykologer, psykiatere og psykoterapeuter, en av dem har også erfaring som forsker. De har fått navn som Gerd, Thorfinn, Anne Marie, Oddvar, generasjonsmarkører, det også.

Alt innhold i «Overføring» er knyttet til behandlerrollen, og de personlige kostnadene ved - og gavene fra - å arbeide med den. Hovedvekten i tekstutvalget ligger likevel på de deler av yrkesrollen som har overføringsverdi til det allmenne livet. Mellommenneskelig livsvisdom, altså, kunnskap om å være menneske i samspill med andre mennesker. Vissheten om menneskets, og terapeutens, begrensninger, og om de emosjonelle mønstrene vi følger i våre liv.

Selve ordet «overføring», fra Freud, viser til disse psykologiske mønstrene, til den følelsesmessige dynamikk som gjentas gjennom forhold til ulike mennesker, også pasient og behandler, fordi mennesket repeterer sine reaksjoner og tar med seg gamle følelser inn i nye relasjoner.

Kunnskapssmitte

Formen som er valgt er primært fortellende, med illustrerende, spilte innstikk. Samtidig er lyttingen vel så viktig som fortellingen. De skuespillere som ikke fører ordet, inntar lytter- og betrakterroller. Stillferdig, med uttrykk av skepsis eller samtykke. De betrakter den som snakker, og de betrakter publikum. Blikkene forteller at de ser forbi det overfladiske. Ansiktsuttrykk og kroppsholdninger uttrykker refleksjon. De seks framstår alle som distinkte personligheter, hver med sine nykker og sine særlige interesser, hver med sine vanskeligheter og sine styrker. Scenografisk er de tildelt hvert sitt lysavgrensede rom - scenografien er av Leiko Fuseya, lysdesignen av Torkel Skjærven - med hver sin stol, stoler som sammen med kostymene forteller hvordan de seks oppfatter seg selv og sine posisjoner. Når de beveger seg inn i hverandres rom, har det effekt. I bakgrunnen henger seks store dryppende istapper. Også de, både sammen og hver for seg.

Mennene opptrer på bokmål, kvinnene nynorsk. De viser seg som fagmennesker, de er aldrende, og de bærer med seg kunnskap fra mange år i yrkeslivet. Denne kunnskapen deler de med publikum. «Kjenslesmitte», lyder ett av forestillingenes ord, om det å intenst sette seg inn i pasientens følelser, det som i fagtermer kalles «motoverføring». «Kunnskapssmitte», tenker jeg til svar. I ett og alt bærer «Overføring» i seg bevisstheten om mangeårig oppsamlet kunnskaps verdi.

«Vi er alle blinde for noko som ein annan kan hjelpe oss å sjå», sier rollefiguren Åse (Wenche Medbøe) på ett tidspunkt. «Overføring» er både en teaterforestilling som ser, og en teaterforestilling som minner oss om verdien av å se.

Premieren var på Det Norske Teatret 22. februar 2017.