September 2016: Hvem er redd for Virginia Woolf?

«Hvem er redd for Virginia Woolf?». Oslo Nye Teater. Av: Edward Albee, oversatt av Svein Sturla Hungnes. Med: Linn Skåber, Sven Nordin, Eldar Skar og Ingvild Holthe Bygdnes. Regi: Kim Bjarke.

KOMMENTAR: Nokså ufarliggjort.

TERNING: FIRE

Ikke så farlig

Om ubehaget var sterkere, ville også latteren gått dypere, i Oslo Nye Teaters «Hvem er redd for Virginia Woolf?».

TEATER: Forestill deg at du stirrer inn i avgrunnen. Et flirende ansikt stirrer tilbake. Slik er virkningen av Oslo Nye Teaters nye tolkning av «Hvem er redd for Virginia Woolf?». I alle fall er den slik store deler av tiden.

En breial tone signaliserer at dette er harmløs underholdning, ikke noe å være redd for.

Skiftende dynamikk

Litt for lenge forveksles lydvolum og intensitet, og skuespillerne ser ut til å spille for latter. En ubehagelig latter, en ubekvem latter? Den type latter som både morer og smerter, som føles brutal, fordi en kjenner at den har en kostnad? Nei, så viktig er det ikke, så dypt går det ikke, ikke denne gang. Til det er formen for lett, uttrykket for utvendig.

Replikkene er skarpe, men de framføres, stort sett, som om rollefigurene ikke egentlig mener dem, ikke egentlig bryr seg, ikke egentlig tar det de selv sier spesielt alvorlig. Som på spøk. Sport. Lek. Rollespill. Tidsfordriv. Fyllevrøvl. Som om resultatet, konsekvensen, ikke egentlig har betydning.

Som sagt, dette gjelder store deler av tiden. Det gjelder ikke absolutt hele tiden. Der finnes også scener i oppsetningen der en kommer personene nærmere, der masken av brautende selvhevdelse får lov til å glippe, og der tilskueren vises nyansene i ansiktene bak, båndene mellom personene og forakten de har for seg selv. Det er kanskje ikke fullt så mange av disse scenene som en kunne ønske, og de gjør ikke nødvendigvis så sterkt inntrykk som de kunne ha gjort om resten hadde vært mer inntrengende, men noen slike stunder er der, og et visst inntrykk gjør de.

Nachspiel

Det er en sen natt, et fuktig nachspiel, noen timer etter at ønsket om å oppføre seg sivilisert har gått og lagt seg. Lenge gifte George (Sven Nordin) og Martha (Linn Skåber) er fulle, og de er ondskapsfulle. De angriper hverandre. De rammer, fordi de vet hva som rammer. Spydigheter er våpen, og kraften til å såre ligger i å vite hva som er viktig for den andre. Disse to vet. Disse to kjenner hverandre. Disse to har såret hverandre før, og de vet akkurat hvordan det skal gjøres. Nettopp fordi de er sosialt intelligente mennesker, vet de hvilke grenser de kan og bør bryte. Det er velstrukturert, dystert og komisk.

Ambisiøse Nick (Eldar Skar) og naive Honey (Ingvild Holthe Bygdnes) trekkes inn i konfliktene mellom de to andre. De brukes av dem, og som en bieffekt avsløres også smertepunktene i deres forhold. Måtene de speiler Martha og George på, og måtene de deler enda mindre enn dem, kommer for en dag.

Dynamikken mellom de fire rollefigurene i Albees bitterbeske kammerspill forandrer seg flere ganger i løpet av natten. Maktbalansen forskyves. Dermed inviteres tilskueren til å forandre syn på dem, til å omfordele sin sympati, til gradvis å forstå hvorfor det er blitt slik, hvilke ambisjoner, og hvilke skuffelser, som har preget dem. Slik skifter ideene om hva som er styrke og hva som er svakhet, i hver av personene og i hvert av forholdene mellom dem.

Premieren var på Oslo Nye Teater 1. september 2016.