September 2016: Singin' in the Rain

«Singin' in the Rain». Folketeateret. Av: Adolph Green, Betty Comden, Arthur Freed og Nacio Herb Brown, oversatt av Lars Jacobsen. Med: Atle Pettersen, Stian Blipp, Charlotte Brænna, Siren Jørgensen, Hilde Lyrån, Lars Jacobsen, Nils Vogt, Øyvind Boye Løvold, Ida Holten Worsøe m.fl. Musikalsk ansvarlig: Atle Halstensen. Regi: Bjarte Hjelmeland og Lars Jacobsen.

KOMMENTAR: Fin flyt.

TERNING: FEM.

Vital vannlek

«Singin' in the Rain» er både en virkelighetsflukt og en hyllest til filmens virkelighetsflukt.

MUSIKAL: De er unge. De er livlige, og de drømmer om å gjøre det stort i showbiz. Cosmo Brown (Stian Blipp), Don Lockwood (Atle Pettersen) og Kathy Selden (Charlotte Brænna) er trioen i sentrum av høstens humørfylte scenedagdrøm. «Singin' in the Rain» er en vital fantasi om en tid som vel aldri egentlig var, i alle fall ikke så harmonisk som den er her, så energisk og så munter, så sjarmerende og så leken.

Blipp er stjerna

Showfaktoren er høy, og sterkest skinner stjerneglansen fra Stian Blipp. Fra skuldre til fingertupper, fra isse til tær, behersker han dansescenene, tilsynelatende uanstrengt. Han trekker til seg oppmerksomheten i talescenene og han synger med flyt.

Premierekvelden kunne det virke som om Atle Pettersen forsøkte å spare stemmen, som om han holdt litt igjen i sangen (forkjølet?), men filmstjerneglamouren hadde han likevel i behold - både i stumscener og tale.

Charlotte Brænna matcher ham godt, stemmene kler hverandre, og romansen mellom de to får vokse fram med en fin balanse mellom det uttrykte og det tilbakeholdte. Som Lina Lamont skingresynger og skrikesnakker Siren Jørgensen med glød og iver. Å høre på henne er en gru, og det er en fryd.

Morsomme er også Hilde Lyråns hamskiftende rollebytter underveis i forestillingen.

Tidens merke

Terry Parsons' scenografi - med preg av art deco - er danskimportert, opprinnelig tegnet for Det Ny Teater i København, av Terry Parsons. Det kunne man ikke ha gjettet. Formene virker skapt for Folketeaterets scene, samtidig som de fanger en tidskoloritt fra 1920-tallets Hollywood, både den glamorøse siden og siden bak kulissene. Palmer og neon etablerer Los Angeles-varme, mens trekk- og skyvekulisser minner om den tid handlingen er lagt til. En lang rekke visuelle elementer fra film og kino blir ikke bare miljømarkører, men også henvisninger til film som eskapisme, og en slags takk til musikalfilmen som teaterversjonen opprinnelig er basert på. Koreograf Thea Bay lar danserne bruke scenens fulle bredde og fulle dybde, ofte med bakgrunnsdetaljer som gir tilleggsinformasjon til handlingen.

Regissør Bjarte Hjelmeland tar en Orson Welles og dukker selv opp i en minibirolle i filmet versjon.

Premieren fant sted på Folketeateret 2. september 2016.