«Vildanden + En folkefiende». Nationaltheatret. Av: Henrik
Ibsen, i en versjon av Thorleifur Örn Arnarsson og Mikael Torfason. Med: Mads
Ousdal, Eindride Eidsvold, Nader Khademi, Kai Remlov, Andrea Bræin Hovig,
Kjersti Tveterås, Frøydis Armand, Lasse Lindtner, Anders Mordal og Terje
Strømdahl, samt dansere. Regi: Thorleifur Örn Arnarsson.
KOMMENTAR: Labyrintisk overlesset. Og
likevel…
TERNING:
Et konglomerat av sannheter, der ikke alle er
sanne.
TEATER: Hvor mye innhold og hvor mange virkemidler kan en
teateroppsetning bære? Den enkleste oppsummering en vel kan gjøre av «Vildanden
+ En folkefiende» er at den forsøker å finne dette ut. Det er sant, men også
reduksjonistisk. Teateroppsetningen har mange andre formål og mange andre
virkninger enn dette.
Fiksjoner
Personer og handlingsforløp fra «Vildanden» og «En
folkefiende» er altså slått sammen i en felles historie. Begge fortellingene er
blitt modernisert, med referanser til samfunnsforhold, slang, spinn og svada
fra vår tid. Regissør Thorleifur Örn Arnarsson, som også har stått for
bearbeidelsen i samarbeid med Mikael Torfason, har lagt inn metagrep og
metaforer i overflod.
Tomas Stockmann og Gregers Werle er blitt en (Mads Ousdal).
Håkon Werle og Peter Stockmann er blitt en (Eindride Eidsvold). Gamle Ekdal, doktor
Relling og Morten Kiil er blitt en (Kai Remlov). Hedvig er blitt to (Kjersti
Tveterås og Frøydis Armand). Tveterås kan sies å dekke rollefigurens utagerende
forsøk på å holde på sin naivitet og uskyld, mens Armand står for alt hun -
motvillig - ser og forstår.
Den scenografiske rammen (Vytautas Narbutas) leder tankene
til Latin-Amerikas magiske realisme. Frodig, overgrodd, men også forfallent.
Skjønt, magisk realisme? Kall det heller magisk surrealisme. I og utenfor
fiksjonen er forbindelseslinjene på kryss og tvers så mangfoldige, og symboler
og utsagn så åpne for tolkning, at «Vildanden + En folkefiende» blir en
oppsetning mange alternative ideer kan leses inn i.
Sant og sånt
I en promovideo for kombiforestillingen sier Mads Ousdal at
fellesnevneren mellom de to stykkene er «en søken etter sannhet». Denne
kritiker vil si at begge handler både om konsekvenser av å fortelle sannheter
ingen vil høre, og om motivasjoner for slik fortelling. «En folkefiende»s
sannhet angår samfunnet, «Vildanden»s sannhet er privat, mens «Vildanden + En
folkefiende» inneholder et konglomerat av sannheter: Subjektive sannheter,
vedtatte sannheter, mer og mindre bekreftede og avkreftede sannheter, estetiske
sannheter, politiske og retoriske sannheter, skuespiller-biografiske sannheter,
teaterhistoriske sannheter, samt, selvfølgelig, usannheter.
Enkeltelementer verd separate analyser hoper seg opp. Flere
av dem, og flere av de innvendinger en kunne ha mot dem, blir også analysert
underveis i forestillingen. «Vi vet jo alt. Det er ingenting som er nytt
lenger», sier Mads Ousdal, i sin publikumsutskjelling, og han har rett. Hver
for seg har vi sett alle virkemidler før, og vi har hørt alle argumentene. Nader
Khademi, i en glidende overgang fra rollen som Nader Khademi til rollen som
Hjalmar Ekdal, sier at «Det er ganske mye å ta inn». Dette står i kontrast til
det forrige siterte utsagnet, men han har også rett. «Vildanden + En
folkefiende», med engelsk tittel og undertittel «Enemy of the Duck», vil så
veldig, veldig mye, og prøver så veldig, veldig mye. I deler av forestillingen
er det enkelt å sortere de ulike formålene, i andre deler vikles trådene
sammen, uunngåelig og uten tvil også tilsiktet. «Vildanden + En folkefiende» er
show og underholdning, og refs av teater som vil være show og underholdning.
Det er psykoanalyse, og refs av teater som vil være psykoanalyse. Det er
liksom-ubehagelig og reelt ubehagelig. Det er liksom-komisk og reelt
komisk. Det er liksom-gripende og reelt gripende. Det er
liksom-tankevekkende og reelt tankevekkende.
Og fortsatt er der veldig mye mer som kunne og burde vært
sagt.
Premieren fant sted på Nationaltheatret 8. september 2016. Denne visningen var også åpningsforestillingen for Ibsenfestivalen 2016.
No comments:
Post a Comment