September 2016: Namnet

«Namnet». Hordaland Teater. Av: Jon Fosse. Med: Oda Alisøy, Geir Amundsen, Kim Kvamme, Katrine Lunde Mackenzie, Nils Golberg Mulvik, Irene Waage. Regi: Randolf Walderhaug.

KOMMENTAR: Nervøse spenninger.

TERNING: FEM

Nok å ruge på

Fruktbar formidling av kommunikasjonsvansker.

TEATER: Der finnes et slektskap mellom Jon Fosse og Samuel Beckett, og dette slektskapet er svært synlig i Randolf Walderhaugs regi av «Namnet». Forestillingen kan beskrives som en sammensmeltning av urolig stagnasjon og stridig humor, utålmodig bitterhet og skjør forventning på vei over i resignasjon.

Ung og voksen

«Namnet» kan kalles en moderne klassiker. Fosse fikk den nasjonale Ibsenprisen for stykket i 1996, men det er likevel bare oppført noen få ganger her i landet. Utgangspunktet for teksten er en tenåringsgraviditet. Et ungt par er hos hennes familie, mor, far og søster, i påvente av at barnet hun venter skal bli født.

I Hordaland Teaters oppsetning spilles den høygravide ungjenta og hennes jevnaldrende kjæreste av Irene Waage og Nils Golberg Mulvik, som begge er født i 1979. Mor spilles av Katrine Lunde Mackenzie, som bare er ni år eldre. Denne rollebesetningen kunne ha vært et signal enten om en ikke-realistisk eller en harselerende tolkning av stykket, det samme kunne det parodisk barnslige kostymet til jentas yngre søster (spilt av Oda Alisøy), men framføringen tar teksten på alvor. At skikkelsene er eldre enn Fosse skrev dem, understreker bare stagnasjonen.

Nærhet og savn

I sentrum står altså et par som neppe ville vært et par, om det ikke var for graviditeten. Ingen av dem føler seg valgt av den andre. Hun forsøker å riste ham ut av det hun oppfatter som likegyldighet, å ergre ham, å gjøre ham sjalu. Han trekker seg inn i seg selv og prøver å ikke la seg merke av det. En sjelden gang klarer de å åpne seg litt for hverandre, å vise den andre velvilje, og å dele øyeblikk av nærhet. Men det er en ubekvem nærhet, fysisk anstrengt, og den varer aldri lenge, før den ene eller andres skuffelse bryter den.

Gjennom samspillet i familien ser vi hva hun og hennes omgangstone kommer fra. Dette er et hjem der kommunikasjon foregår gjennom fåmælt passiv-aggressivitet, og der nervøs venting er det nærmeste en kommer harmoni.

Sparsom poesi

Tormod Lindgrens scenografi består av omrisset av en stue, sparsomt møblert og plassert på en lav platting på gulvet i Logen, den historiske teaterbygningen som fra nå av skal være Hordaland Teaters base. En vindusramme mot publikum markerer ytterveggen, med et gardin som i korte sekvenser er for. I bakgrunnen ligger en gang og deler av et kjøkken på tilsvarende plattformer, og der takmønet kunne ha vært, ligger et enormt tre, som en fallen Yggdrasil, med røtter og forgreninger. Kvister stikker inn i stuerommet, og etterlater et inntrykk av at det er lavt under taket. Denne løsningen har det til felles med Fosses tekst at den kombinerer en konsentrert versjon av hverdagselementer med en mer poetisk overbygning.

I Logens sal, med moderat stigning i amfiet, er siktlinjene tidvis vanskelige.

Premieren var på Logen Teater i Bergen 21. september. Forestillingen var Hordaland Teaters første med Logen som fast ny base.