«Begynnelser». Trøndelag Teater. Av: Carl Frode Tiller, Hans
Magnus Ryan og Bent Sæther (Motorpsycho, musikk) og De Utvalgte. Med: Torbjørn
Davidsen, Hildegunn Eggen, Kenneth Homstad, Janne Kokkin og Henriette Marø. Regi:
Kari Holtan.
KOMMENTAR: Minnemosaikk med forhøyede kontraster.
TERNING: FIRE
«Begynnelser» er et rekviem over et ulykkelig liv.
TEATER: Startpunktet for «Begynnelser» er en slutt, Terjes
slutt. Terje (Kenneth Homstad) dør, et selvdrap med bil. Gjennom tilbakeblikk
til barndom og voksentid - Terjes minner, koblet sammen med hans egne kommentarer
til dem - avdekkes hans sinnstilstand i gjerningsøyeblikket og i tiden før. Minnene
er strukturert som en komprimert, ikke-kronologisk mosaikk, en subjektiv strøm
av tanker og følelser.
Filter
Hvert minne er en begynnelse, og alle er de begynnelser på
slutten: En stor begynnelse, barndommen, og mange små begynnelser, voksne veivalg
som hver for seg ikke nødvendigvis hadde trengt å bety så mye, men som likevel,
i sum, blir til veikryss inn i destruktiviteten.
Vel så viktig som minnene i seg selv, er det filter av
depresjon og avstand Terje ser dem igjennom. For tilskueren danner Boya
Bøckmans videodesign den ene delen av dette filteret, Motorpsychos musikk en
annen, og skuespillernes distanserte spill - både på video og live på scenen,
noen ganger samtidig - en tredje. Gjennom videobildenes grelle
fargesammensetninger, og det motsatte, bilder nesten uten farge, og gjennom
musikkens høylytte dissonans, innimellom avbrutt av plutselige harmonier, får
sanseinntrykkene forhøyede kontraster.
Forklaringsmodellene er velkjente. Terjes sperrer mot nærhet,
Terjes mistro og Terjes trang til å såre, begrunnes med forholdene i familien:
En mor som drakk, sutret og manipulerte (Hildegunn Eggen), en fraværende far
(Torbjørn Davidsen), en søster med ymse vansker (Janne Kokkin) og en kone å
gjenta foreldregenerasjonens feil med (Henriette Marø).
Forståelse
«Begynnelser» er dystert teater, pessimistisk og tungt. Det
er også teater som bygger forståelse, forståelse for den dysterhet, den
pessimisme og den fortvilelse mennesker kan føle. Noen av handlingens episoder
er hendelser som kan ha gjentatt seg gjennom Terjes liv, hverdagshendelser som
med små variasjoner har dannet mønstre. Noen er mer skjellsettende
engangshendelser, vannskiller.
De selvkommenterende passasjene bærer fortsatt et visst preg
av å ha vært skrevet som prosatekst, men fungerer likevel greit som
enkeltstemmer i et totalt sett flerstemt scenisk uttrykk.
Premieren fant sted på Trøndelag Teater 2. september 2016. Anmeldelsen er skrevet med grunnlag i forestillingen dagen etter.
No comments:
Post a Comment