September 2016: La deg være

«La deg være». Nationaltheatret. Av: Arne Lygre. Med: Tone Mostraum, Andrine Sæther, Glenn André Kaada, Hanne Skille Reitan og Olav Waastad. Regi: Johannes Holmen Dahl.

KOMMENTAR: Nyanser, nerve og nærvær.

TERNING: FEM

 

Arne Lygre går nok en gang dypt inn i menneskelige kjerner.

Essensielle berøringspunkter

TEATER: «Midt i livet er vi i døden», sier det gamle latinske munnhellet, opprinnelig en verselinje fra et korverk. «Media vita in morte sumus». Arne Lygres nyeste tekst sier det like enkelt, like klassisk rent, like poetisk og like minneverdig: «Vi er her». Og, i variasjoner over det samme: «Nå er vi her», «Jeg er her». I «La deg være» berører dødsbevisstheten vi-et, så vel som her-et, nå-et og er-et. Det handler om bånd mellom mennesker, eller kanskje rettere sagt, om behovet for bånd, behovet for å ha noen å stå nær - koblet med vissheten om at det ikke kommer til å vare. En dag vil båndet brytes, enten det skyldes et menneskelig valg eller en død. Dette uttrykkes gjennom skjerpede, spissede versjoner av gjenkjennelige menneskelige situasjoner, med analyser og rekonstruksjoner av de emosjoner som hører til.

Sammenhenger

Scenene er konsentrater av menneskelighet, og skuespillerne framfører dem med nerve og nyanse. Ett og samme utsagn kan ha mange ulike meninger, avhengig av den kontekst det er sagt i, og den måte det er sagt på. Hva et ansiktsuttrykk betyr gjennomgår gradvis foranderlige fortolkninger og omfortolkninger. Undertekst legges inn i kroppsspråk og i skuespillernes plassering i forhold til hverandre. Det er finstemt, og det fører med seg subtile (og noen mindre subtile, humoristiske) forskyvninger mellom de ord som sies og de meninger som ligger mellom dem, mellom det som gjøres og det som kunne vært gjort. Hver av de fem - Tone Mostraum, Andrine Sæther, Glenn André Kaada, Hanne Skille Reitan og Olav Waastad - er bare tildelt ett rollenavn, men de opptrer alle som ulike personer med ulike forhold til hverandre underveis. Handlingen er inndelt i sekvenser, med omdreiningspunkter der den personen som sist uttalte seg går inn i rollen som en annen, og denne andre er alltid en person med tilknytning til det siste som skjedde eller det siste som ble sagt. Slik oppløses de enkelte rolleidentitetene, på tvers av kjønn og alder, og det tydeliggjøres hvor fellesmenneskelige erfaringene er, samtidig som alt også viser seg å henge sammen med alt det andre. Det finnes alltid berøringspunkter, ett menneskes handlinger og valg påvirker alltid også minst ett annets. Noen ganger står to personers opplevelse av en og samme situasjon i konflikt med hverandre, andre ganger utfyller de hverandre til en harmonisk felles sannhet.

Åpenhet og brudd

På ett tidspunkt rykkes undertegnede ut av de rom teksten skaper. Det er under et ordløst innslag der skuespillerne trekker strømper over hodene, og kler på seg parykker. En liten stund svirrer de rundt uten å si noe, før de går tilbake til sine rollefigurer. Det går ikke lang tid før jeg er sugd tilbake i situasjonen igjen, men jeg opplever likevel dette bruddet som en forstyrrelse og en svekkelse, ikke en berikelse. Dette er den ene unntaksscenen i en teateroppsetning som ellers, tross all sin åpenhet, er helhetlig og sterk.

Rebekka Ringsts scenografi, en skrånende bakke av pressede sponplater, har den samme åpne fleksibiliteten som rolleidentitetene og replikkene. Den kan være et svaberg, en brygge, en gate eller en terrasse, men mest er den et forankringspunkt for skiftende mentale landskap, overalt og ingen steder.

Premieren fant sted på Nationaltheatret 9. september 2016.