September 2016: Anne Franks søsken

«Anne Franks søsken». Agder Teater. Av: Birgit Amalie Nilssen. Med: Nasrin Khusrawi, Hege O. Enger, Jon Erik Myre, Mona Ayash, Mohmad Begdady, Jwan Mohammad, Ahmad Radwan Alkeder og Taha Mahsen Taiseer. Regi: Laura Christina Brøvig Vallenes.

KOMMENTAR: Kommentarfeltdiskusjon med formålsparagraf.

TERNING: FIRE

Situasjonsrapport fra et sivilisasjonssammenbrudd.

Harde fronter

TEATER: En vond menneskeskjebne møter kommentarfeltenes brutale tone. Hun heter Jamilah, og hun har vært flyktning hele sitt liv. Nasrin Khusrawi spiller henne med en ung jentes direkthet og temperament, som et menneske som desperat forsøker å tale sin sak til mennesker som ikke vil lytte.

Polarisert

Jamilah er født i Norge, hun kom til landet i mors mage, en mor på flukt. Hun er tolv år i 2010, når de to blir vekket av politiet og sendt til Syria. Kort tid etter bryter borgerkrigen ut. Hun er 16 når hun oppdager at moren prostituerer seg for å holde dem i live, når hun selv blir voldtatt og selv begynner å selge sex av nød. Hun er 18 når hun og moren igjen forsøker å flykte over Middelhavet, med håp om nytt opphold i Norge. Mor drukner. Jamilah overlever. Alene forsøker hun å klare seg.

Jamilah er en oppdiktet person, men hun kunne vært reell. Hennes fortelling består av bruddstykker fra skjebner vi alle har hørt om. Noen av innspillene kommer fra femten mennesker som selv har flyktet, fra Syria, Eritrea, Afghanistan og fire andre land. Fem av disse - Mona Ayash, Mohmad Begdady, Jwan Mohammad, Ahmad Radwan Alkeder og Taha Mahsen Taiseer, alle fra Syria - står selv på scenen som aktører, sammen med skuespillerne Nasrin Khusrawi, Hege O. Enger og Jon Erik Myre. Også medlemmer av Odins soldater har kommet med sine innspill.

Birgit Amalie Nilssen har valgt å framstille diskusjonen i sin mest polariserte form. Et tverrsnitt av det som sies i flyktningedebatten blir det ikke, til det er forestillingen for opptatt av ytterliggående synspunkter. Netthets og trusler, som «voldta dem», «drep dem», vises som ord på bakveggen, i veksling med dokumentarfotografi og video, og abstraherte bilder av bølger. Josh Griffin står for videoproduksjonen. I en - iscenesatt - sekvens bebreider Jamilah tilskuerne for ikke å foreta seg noe med situasjonen, for å være, nettopp, tilskuere, og hun får - også iscenesatt, aggressivt - svar fra salen.

Menneskeverd og forakt

«Anne Franks søsken» er teater med tydelig formålsparagraf. Forestillingen ønsker å være en påminnelse om flyktningens menneskeverd, satt opp mot fremmedfrykt og menneskeforakt. Den kunne knapt uttrykt dette målet klarere. «Jeg er et menneske», sier Khusrawi, i en av Jamilahs fortvilede scener. «Muslimene er livsfarlige», sier Jon Erik Myre, som Odin-soldat. «I to år spiste vi bare jord», sier Taha Mahsen Taiseer, som seg selv. «Jeg har ikke kapasitet til mer enn mitt og mine», sier Hege O. Enger, som Jamilahs norske nabo. Disse replikkene er representative, her er stilnivået lagt. I Agder Teaters informasjonsmateriale for forestillingen heter det at teatret har villet «bringe kommentarfeltene opp på scenen», og nettopp det er en treffende beskrivelse. Det har teatret gjort.

Lyssettingen, i design av Markus Fadum, er dunkel. To badekar - ett med vann i - er, mesteparten av tiden, de eneste rekvisittene. I innledningsscenen brukes også nettinggjerder, med mål om å få publikum til å føle hvordan det er å være på den gale siden av gjerdet. Men Laura Christina Brøvig Vallenes har gjort menneskene, og deres ord, til hovedeffekter i oppsetningen. Det etterlater et mer nøkternt og et mer alvorlig inntrykk enn en mer utmalende visuell løsning ville ha gjort, og dessuten et mer usentimentalt inntrykk enn det tekstens ord alene skulle tilsi.

Premieren fant sted på Kilden 28. september 2016.