September 2016: Brand

«Brand». Nationaltheatret. Av: Armin Petras etter Henrik Ibsen, oversatt av Kristian Lykkeslet Strømskag. Med: Henrik Rafaelsen, Kjersti Botn Sandal, Espen Klouman Høiner, Per Frisch, Tone Danielsen, Marianne Stormoen og Per Egil Aske. Regi: Runar Hodne.

KOMMENTAR: I knappeste laget.

TERNING: FIRE

 

Stykkevis delt

Noe for forkortet «Brand».

TEATER: Den han er, er han fullt og helt. Men hans historie er blitt så nedskåret at den framstår stykkevis. Armin Petras' «Brand» gjengir hovedtrekkene i Ibsens «Brand», men så forkortet at den nærmer seg handlingsreferat.

Etterlivet

Forestillingen lykkes i å formidle en viktig bevissthet, som vi i vår sekulære tid har lett for å glemme: Brand tror ikke livet ender med døden, han tror det fortsetter etterpå, og det tror også Agnes. Med det blir tapet av de nærmeste den levendes tap, ikke den dødes. Den som mister livet, mister ikke, men vinner frelse - eller fordømmelse. Etterlivet er et premiss han har med seg i alle sine valg. Han tviler ikke på det, og kanskje er det den overbevisningen han har i dette som gir ham fastheten han har i alt annet. Henrik Rafaelsen spiller Brand med rolig visshet. Vi tilskuere kan tenke at han lever i illusjoner, men han stiller ikke spørsmål ved sine oppfatninger. Han er tidvis ulykkelig og skuffet, alltid pliktbundet og etter hvert plaget av sitt savn. Men han er stø i sin tro og sine moralske ideer. Det er nettopp denne fastheten som gjør ham ulykkelig og skuffet, pliktbundet og plaget.

Innledningsvis ser han seg selv som noe mytologisk, og det er først gjennom Agnes at han lærer at han også er menneske. Hun - spilt av Kjersti Botn Sandal - blir noe labil i denne versjonen, først og fremst på grunn av tekstkuttene. De gjør hennes omslag brå og ubegrunnede. Tekstforflytninger hjelper ikke i dette. Sandal kompenserer gjennom en kompromissløst intens tilstedeværelse i Agnes' stemninger, men de framstår likevel som løsrevne stemninger, mer enn som konsekvenser av det som tidligere har skjedd.

Kutt og reduksjon

I teaterprogrammet sier regissør Runar Hodne om Armin Petras' nydramatisering at den er «forkortet, men ikke forminsket». Undertegnede kan være enig i at Brand, personen, ikke er forminsket, tross forkortelsene - Rafaelsen har spillerom til å få vist kraft og utvikling, selv om det er konsentrert til et minimum av tid, ord og handling - men jeg kan ikke være enig i at «Brand», stykket, ikke er redusert. Alle roller rundt Brand er kraftig krympet, hans dilemmaer og de prøvelser han møter likeså.
Handlingen vises uten pauser mellom det som hos Ibsen er akter, med det resultat at år går forbi i sekunder, og at hendelser som i originaltekst var separate, med separate lærdommer og perioder for bearbeidelse, her skjer nær simultant.

Språket er modernisert og forenklet, versemål har måttet vike for prosa, og dette er valg som tar teksten nærmere tilskueren.

Premieren fant sted på Nationaltheatret 10. september 2016.