April 2013: Løgnaslaget rydder opp

«Løgnaslaget rydder opp». Stavangeren (med påfølgende Norgesturné). Av: Bjørn Aslaksen, Rune Andersen, Per Inge Torkelsen, Dag Schreiner, Rolf Schreiner, Pål Schreiner, Karsten Fullu, Kjetil Kooyman, Knut Robberstad og Pål Mangor Kvammen. Med: Rune Andersen, Per Inge Torkelsen og Dag Schreiner. Regi: Pål Mangor Kvammen. Musikere: Bjørn Aslaksen, Odd Erik Ognedal, Karl-Dag Kjosavåg, Raymond Lind. Musikalsk leder: Bjørn Aslaksen.

Berg-og-dalbane med Løgnaslaget.

TERNING: FIRE.

To for prisen av en

«Løgnaslaget rydder opp» er som to ulike show i ett. Det ene mangler retning og energi. Det andre er en latterbombe.

SHOW: Før pause er der langt mellom de gode poengene. Her er kos og gemyttlighet, ikke minst i Per Inge Torkelsens nostalgiske bilferiekåseri og mildt underholdende digresjoner, og her er én, bare én, showstopper (Dag Schreiner i et dobbelt nummer som pave).

Etter pause står fulltrefferne - tekstlig og scenisk - i kø.

Løyer

La oss inkludere en saksopplysning for de dialektforvirrede: En løgnas, på stavangerdialekt, er en løyerlig person, en artigkar eller en original, ikke en løgner. Han kan være det óg (han er helst en han), men det viktigste er at han er en klovn.

Klovner er Løgnaslagets tre, enten de bedriver verbalkomikk med digresjoner (en Torkelsen-spesialitet), utkledningsrevy (nevnte pavenummer med Schreiner kan brukes som skoleeksempel på hvor tonesettende et kostyme kan være) eller parodi (Rune Andersen nevnt, ingen glemt).

Fem år har gått siden forrige show med Løgnaslaget. Løgnasrevy, kaller de det i Stavanger, der løgnasene er så sentrale at de krever sitt eget sjangerbegrep. For oss som ikke er fra Stavanger kan det nevnes at sjangerblanding er et særlig kjennetegn. En løgnasrevy skal helst inkludere alle komiscenens uttrykksmidler, inkludert et høyt antall musikalske innslag. Disse styres av Bjørn Aslaksen som komponist og orkesterleder for firemanns orkester.

Bravo, bravado!

Men la oss gå tilbake til «Løgnaslaget rydder opp», del to. Den åpner med et kraftinnslag om kreft. Ja, kreft, eller rettere sagt, klisjeer om kreft og hvor livsbejaende øyenåpnende alvorlig sykdom kan og skal være. Schreiner, Torkelsen og Aslaksen beordrer Andersen av scenen. Han har nemlig ikke (eller som de sier, ennå ikke) de samme erfaringer som dem. Så følger det som er aftenens mest markante, mest personlige innslag. «Eg ska leva te eg dør» (tekst Torkelsen, melodi Aslaksen) blottstiller alle velmente, innholdsløse fraser av «lærte å sette pris på livet»-typen, og klarer likevel og samtidig å formidle livsglede, smerte og håp - ikke minst det håp som handler om at humoren skal være det siste som dør.

Høydepunkter

Dette følges av en rekke nesten like solide innslag. Blant de absolutte høydepunktene: Rune Andersen får demonstrert parodiferdighetene i et flerstemt valgkamp-på-fem-minutter-nummer kalt «Jerna». TV2s «Hver gang vi møtes» (som også tidligere har vist seg å være en gavepakke til norske komikere) er i Løgnasversjon døpt «Hver gang vi gråter», og kan i tillegg til å analyse programmets publikumsappell også fungere som metakommentar til revyartister i flokk. Og avslutningen - der Kaizers musikk møter Egner tekster i en ny musikal - er begeistringsskapende full av overraskende vrier og løpsk fantasi. Med numre som disse kan vi godt bære over med en førstedel som hadde hatt godt av en runde med Hellstrøms kjøttøks.

Premiere var på Stavangeren, Stavanger, 10. april 2013.

Mars 2013: Bør Børson jr.

FAKTA: «Bør Børson jr.». Trøndelag Teater. Av: Harald Tusberg (tekst) og Egil Monn-Iversen (musikk) etter Johan Falkberget. Med: Mads Bones, Silje Lundblad, Kjersti Tveterås m.fl. Regi: Erlend Samnøen. Musikalsk ansvar: Åsmund Flaten.

Bør sees.

TERNING: FEM

Moro for alle penga

Trøndelag Teaters «Bør Børson jr.» er en sjarmbombe av de sjeldne.

MUSIKAL: Erlend Samnøen har valgt varme framfor satire i en entusiastisk nytolkning av Falkberget-musikalen.

Karikert eventyr

«Bør Børson jr.» framføres i karikert førkrigstydelig eventyrstil, full av fakter og festlige påfunn. Regien preges av idérikdom, lekelyst og et tydelig ønske om å underholde. Erlend Samnøen er raus med komikken, i persontegning, dramaturgi og ikke minst i koreografi. For eksempel skildres Børs ankomst til Trondheim med en chaplinsk stumfilmsekvens. «Et lite wienerbrød» blir vist som kiropraktisk tango, mens mange av de øvrige dansenumrene har fått i seg islett av norske slåtter og andre folketoner (dette gjelder også de høyst vellykkede musikalske arrangementene til Åsmund Flaten).

Nasjonalromantikk (til tider også humor på bekostning av nasjonalromantikken) får vi også i kostymer og dekorasjoner (begge deler av Dagny Drage Kleiva). Men dette til tross, skal du se godt etter for å få med deg samfunnsperspektivet i oppsetningen: At historien om Bør også er en historie om Norge. Romanen - som publikum her også får høre tekstutdrag fra, framført av Kine Bendixen i en strukturerende, innrammende fortellerrolle - ble skrevet lenge før oljeeventyret, men likevel er denne historien en symbolladet framstilling av den norske klassereisen.

Sjarmtroll

Det handler om bygdegutten som drømmer om å være viktigere enn han er. Oppkomlingen som lar rask rikdom gå ham til hodet. Unge Bør går fra å være jålete, ettergivende og mild til å bli selvopptatt, skrytende og stormannsgal. Ukritisk lettlurt var han fra før, men nå har han noe han er verd å lures for, og lurt blir han.

Men - som de fleste vel husker - Bør har mer flaks enn vett, og denne gangen, i denne oppsetningen, kan man faktisk oppleve at han fortjener å ha det. Tittelrollen tolkes av Mads Bones, som strutter og spankulerer, skryter og spreller, svinser og sjarmerer. Han etterlater ingen tvil om at hans Bør er umoden, med behov for å vise seg, men snill på bunnen. Aldri før har vel olderdølen vært framstilt som fullt så sympatisk.

Premiere var på Trøndelag Teater 16.03.2013.

Mars 2013: Oliver!

«Oliver!». Oslo Nye Teater. Av: Lionel Bart (tekst og musikk) etter Charles Dickens, oversatt av Klaus Hagerup. Med: Geir Kvarme, Trine Wenberg Svensen, Johannes Joner m.fl. Regi: Ivar Tindberg. Musikalsk ansvar: Trond Lindheim.

Optimistisk «Oliver!»

TERNING: FEM

Feelgood fra fattigstrøket

Du trodde Oliver Twist var en trist figur? Da har du glemt at han også er en skøyer.

MUSIKAL: Oliver Twist fødes på fattighuset, morløs fra han trekker sitt første pust. Han vokser opp under harde kår, opplever vanskeligheter og vennskap, og finner etter hvert ut hvem han er.

Humør

Musikalen «Oliver!» følger romanen, i en forkortet høydepunktsamling over lille Olivers prøvelser og eventyr. Lionel Barts musikk understreker det siste; eventyrene. Den er munter, livlig og optimistisk, med inspirasjoner stjålet herifra og derifra, ja, slett ikke så ulik hovedpersonen selv i karakter. Den lover at alt vil gå godt til slutt, selv om det også kommer triste, og skumle, øyeblikk underveis.

I sceneversjonen er de morsomme øyeblikkene flest. Musikalversjonen vektlegger håp. Den er en skøyeraktig fattigdomsskildring der skøyerstrekene er minst like viktige som skildringen. I Oslo-utgaven (fortsatt lagt til London, fortsatt 1800-tallet) er humoren ofte grovkornet, men så slapstickaktig at den likefullt er familievennlig. Jonas G. Digeruds koreografi forstreker humøret, og fungerer ofte som effektiv historiefortelling. Ett eksempel: I en lang massekoreografi («Se på deg som en venn») formidles en av de store overgangene i Olivers liv, begynnelsen på et nytt liv i London, samtidig som miljøet rundt ham presenteres og et bilde av hvilke mennesker som vil bli viktige gis.

Dickensk galleri

Å instruere barn kan være krevende. I «Oliver!» er omtrent halvparten - 13 av 28 - barneskuespillere, og ofte er de alle sammen på scenen samtidig, noen ganger til og med uten voksenstøtte. Ivar Tindberg har fått dem til å trives og til å yte. 

Dyp karaktertegning kreves ikke verken av barn eller voksne. Som romanverket den bygger på er «Oliver!» er et melodrama som finner humor i det å være melodrama. Rollegalleriet er dickensk grovpenslet. De ulike miljøene (gudene og scenograf Gjermund Andresen må vite hvor mange visuelle skift det er) likeså. Men Geir Kvarme, Trine Wenberg Svensen og Mads Henning Jørgensen har fått lov til å antyde et større utvalg menneskelige egenskaper hos sine rollefigurer - Fagin, Nancy og Bill. De to sistnevnte står også for de sterkeste sanglige scenene.

For øvrig kan vi glede oss over selskap av et levende orkester.

Premiere var på Oslo Nye Teater 01.03.2013.

Februar 2013: Koht fyrer løs - er det mulig å få fred?

«Koht fyrer løs - er det mulig å få fred?» Chat Noir/Seminarpartner. Av og med: Christine Koht.

Frydefullt fyrverkeri.

TERNING: FEM

  

Koht og godt

Når Christine Koht fyrer løs, er det slett ikke mulig å få fred. Men fryd får du.

SHOW: «Å være seg selv» er det uttrykket Christine Koht bruker oftest, i «Koht fyrer løs - er det mulig å få fred?». «Å være deg selv», sier hun. «Å være meg selv», sier hun. 

Christine Koht lyder som en selvhjelpsbok hvis viktigste budskap er at du ikke trenger selvhjelpsbøker. Hun sorterer mellom gode og dårlige råd hun har fått, mens hun råder deg til ikke å lytte til råd du ikke har bedt om. Hun forteller deg hvordan du best kan leve: Ikke la noen fortelle deg hvordan du best kan leve.

Om dette virker som et paradoks, er det fordi det er det. Det er et helt uproblematisk paradoks, i likhet med alle de andre paradokser «Koht fyrer løs - er det mulig å få fred?» er bygd opp om. Showet er en hyllest til alvoret i moroa og moroa i alvoret, og er det selvimotsigende innimellom, ja, så blir det bare sannere. Mennesker er selvimotsigende, og mennesker må få være seg selv.

Generøsitet er Christine Kohts credo. Ja til lek, livsglede og selvutfoldelse. Til tider, direkte grenseløs selvutfoldelse. Nei til smålighet, hykleri og å ta seg selv høytidelig. Absolutt, absolutt nei til å ta seg selv høytidelig. I «Koht fyrer løs» demonstrerer hun sitt budskap gjennom ord og handling. Presentasjonen er overstrømmende, hjertevarm, temperamentsfull, selvutleverende. Samtidig er teksten mer strukturert enn vi har sett fra henne ved tidligere anledninger. Ideene virker mer gjennomarbeidet. Og overraskelsene er mange. Vitser og visdom, fjolleri og formaninger blandes og serveres i skjønn forening, i et tempo som gjør selv hovedpersonen en smule andpusten innimellom. Det er også uproblematisk. Å si noe annet ville ikke bare være lite generøst, det ville også være å misforstå filosofien: Det er ikke så farlig. Bare se hvor mye gøyere livet er for den som leker.

Dama byr på seg selv, som det heter. Hvor mye av det vi ser som er «henne selv» og hvor mye som er iscenesettelse er irrelevant, for befriende er det uansett.

Showet er på Norgesturné, og første Oslo-visning var 27.02.2013.

Februar 2013: My Fair Lady

FAKTA: «My Fair Lady». Folketeatret/Scenekvelder Musikal AS. Av: Alan Jay Lerner og Frederick Loewe, oversatt av Svein Sturla Hungnes. Med: Kåre Conradi, Nina Hammarklev, Finn Schau, Dennis Storhøi, Lise Fjeldstad m.fl. Regi: Svein Sturla Hungnes og Marianne Skovli Aamodt. Musikalsk ansvar: Atle Halstensen.

Til forsvar for dans og dannelse.

TERNING: FEM

Stolthet og fordom

Svein Sturla Hungnes har funnet tilbake til det satiriske i musikalklassikeren «My Fair Lady».

MUSIKAL: Er klassespørsmål irrelevante i 2013? Vi lever i en tidsalder der det å skape og omskape seg selv er en selvfølgelighet. Du kan bli hva du vil. Du kan være den du er. Men samtidig finnes endeløst mange - synlige og usynlige - skiller mellom den som er innenfor og den som er utenfor. «My Fair Lady» handler om å overskride disse skillene.

Nærmere Shaw

Som de fleste sikkert vet er musikalen basert på George Bernard Shaws skuespill «Pygmalion». Men der «Pygmalion» er en satirisk komedie om forskjellene mellom «dannelse» og «utdannelse», om snobberi og nedlatenhet og hvor lett det er å narre en snobb, blir «My Fair Lady» oftest spilt dels som kjærlighetshistorie, dels som hyllest til det menneske som evner å lære. Eliza Doolittles talenter overvinner både nedlatenheten, snobberiet og et klassesamfunn der det er uendelig mye tyngre å klatre opp enn falle ned. Det er meningen at vi skal heie på Eliza.

I grunnstemning legger Svein Sturla Hungnes sin «My Fair Lady» noe nærmere «Pygmalion» enn det som er vanlig. Oppsetningen er holdt i en småsyrlig tone, og klasseperspektivet er klart uttrykt, høyere prioritert enn man ofte ser. Henry Higgins (Kåre Conradi) er ikke bare avmålt og kjølig; han er hardhjertet og brutal. Måten han behandler sin elev gjør det klart at han ikke ser henne som menneske, han hører bare sosiolekten hennes. Eliza Doolittle (Nina Hammerklev) svarer på ydmykelsene med trassig selvrespekt. Men så blir også vendepunktene, når de kommer, varmere og mer virkningsfulle.

Formidling i trinn

Språkets musikalitet, og musikalitetens språk, står sentralt i «My Fair Lady». Atle Halstensen har modernisert lydbildet, med musikkarrangementer tilpasset de enkelte sangstemmenes kvaliteter. Sangtekstene fremheves.

Marianne Skovli Aamodts koreografi er, trinn for trinn, en visuell nytelse, som lykkes i å formidle de nære forholds intimitet og byens storhet og uoversiktlighet på en og samme tid. Hun tegner intrikate, skiftende, ikke-skjematiske mønstre og utnytter hele scenerommets bredde og dybde. Ofte bruker hun hele ensemblet i kaleidoskopiske massekoreografier. Til og med musikerne utgjør, rett som det er, en del av koreografien. Formodentlig har hun samarbeidet tett med scenograf Ola Bråten, og flere ganger fryses bevegelser i stillestående tablåer, i en svært så virkningsfull fotoeffekt. Dansescenene er dessuten utformet slik at hver rollefigurs personlighetstrekk og emosjoner kommer fram gjennom dansen, og også i rolleformidlingen har kroppsspråk og kroppsbevissthet stor betydning - som seg vel hør og bør, i en «My Fair Lady»sk klassereise.

Dennis Storhøi er en femenal Doolittle.

Premiere var på Folketeateret 01.02.2013.

Januar 2013: Shoot

«Shoot». Rogaland Teater. Av: Mark Ravenhill. Med: Mette Arnstad, Marit Synnøve Berg, Ole Christoffer Ertvaag, Morten Espeland, Helga Guren, Lars Funderud Johannessen, Glenn André Kaada, Øystein Martinsen, Hugo Mikal Skår, Svein Solenes, Even Stormoen og Grethe Mo. Regi: Hilde Brinchmann.

Mennesket og maktene

Når Rogaland Teater setter opp «Shoot» handler det mer om krigens holdninger enn krigens handlinger.

TEATER: Visuelt finnes det en del slående øyeblikk i «Shoot». En svart engel i røyklagt motlys, med en vinge som ennå ikke er brukket. Koreograferte mellomstikk med krigere i kamp. En grotesk pietà, uten nåde.
Også tekstlig er oppsetningen nådeløs. «Shoot» handler om krigens brutalitet og kostnad. Like brutalt som vissheten om hva det koster, er vissheten om at en venner seg til det.

Hjemmefront

Forestillingen tar utgangspunkt i Mark Ravenhills «Shoot/Get Treasure/Repeat», en syklus korte skuespill som alle handler om hvordan enkeltmennesker påvirkes av krig, tortur og terror. I utgangspunktet er det 16 av dem, pluss en epilog. Rogaland Teater har valgt tolv (inkludert epilogen), og legger større vekt på hjemmefronten - det landet som har sendt ut soldater - enn på krigsfronten - det landet som har mottatt dem.

Hykleri og mangel på medfølelse er viktige motiver. Den gru som finnes i å ta grusomhet som en selvfølge gjennomsyrer det meste.

Oppstykket

Historien om en krig er ikke en historie. Mennesker rammes ikke likt. Noen er alltid dypere berørt enn andre. Noen utnytter, noen blir utnyttet, og noen ganger kan man være et offer og en overgriper på samme tid. Dette illustrerer «Shoot»s oppstykkede form særdeles godt. Hver episode står for seg. Ulike skikkelser befolker de ulike scenene, men det kan være forbindelser mellom dem. I en sekvens møter vi mor og far. I den neste; sønnen. Men som regel er linjene mellom scenene mer kryptiske enn dette. Symbolikk gjentas, navn (kanskje og kanskje ikke de samme skikkelsene) går igjen.

Hilde Brinchmann har redusert symbolikken, og legger størst vekt på hvordan krigen påvirker mennesker mentalt. Avstumpethet - i soldater og i sivilbefolkning - er et viktig stikkord.

Mediekrig

Spillestilen som er valgt ligger mellom det naturalistiske og det poserende; lett fremmedgjort, lett fremmedgjørende. Dette stemmer overens med et annet sentralt tema: Propaganda, at man i krigstid ikke kan vite hva som er sannhet og hva som er manipulasjon. Dramaturg/oversetter Michael Evans og regissør Hilde Brinchmann vektlegger dette enda sterkere enn Mark Ravenhill gjør i manus. En krig er også en kamp om definisjonsmakten. At man ikke kan stole på sin egen oppfatning av virkeligheten er enda en av krigens virkninger, og det øker følelsen av maktesløshet. Dette formidler «Shoot» svært så klart, kanskje enda klarere enn oppsetningens øvrige budskap: Når det skytes med kanoner blir vi alle spurv. I møte med krigsmaktene er enkeltmennesker sørgelig små.

Premiere var på Rogaland Teater 26.01.2013.