«Tolvskillingsoperaen» av Bertolt Brecht og Kurt Weill, Trøndelag Teater. Med: Mads Bones, Ingrid Bergstrøm, Mari Haugen Smistad, Gunnhild Sundli m.fl. Regi: Gabor Zsambeki. Musikalsk ansvarlig: Åsmund Flaten.
Ambisiøs kakofoni.
TERNING FEM
I beste Brecht-ånd
«Tolvskillingsoperaen» er uvanlig kreativt teater i Brechts sanne ånd.
MUSIKAL: Noen vil protestere når undertegnede kaller «Tolvskillingsoperaen» en musikal. Jeg vet det, for jeg har gjort det før. De vil si at stykket er et musikalsk drama, et teaterstykke med musikk. Det overskrider de begrensninger musikalen vanligvis finner seg i. Det er riktig, men det forandrer ikke sjangerbetegnelsen. Det klassifiserer bare «Tolvskillingsoperaen» som en uvanlig ambisiøs musikal. Stykket ville vært ambisiøst også klassifisert som drama.
I Brechts ånd
Trøndelag Teater har også høye ambisjoner når de setter opp Brecht-klassikeren, og de innfris. Oppsetningen lykkes i å forene det primitive og det kunstferdige, det manipulerende og det oppriktige, det demagogiske og det ironiserende.
Den bruker spillestiler fra det jovialt naturalistiske til det melodramatisk teatrale, med alle variasjoner underveis. Scenografien er på en og samme tid undermøblert og overdådig. Musikken - sang akkompagnert av en enkelt mann på ett piano - likeså. I Zsambekis regi dyrkes alle disse motsetningene hver for seg til de nærmer seg det parodiske, før de settes sammen i en scenisk kakofoni i genuin Brecht-ånd.
Resultatet blir et underlig helhetlig mangfold; et troverdig kaotisk livsbilde fra samfunnets randsone. Det er også kaotisk slik en teaterforestilling må være det, når den følger Brechts teorier om det fremmedgjørende, selvkommenterende teater. Vi snakker om det teater som avslører sine triks til sine publikummere og som utfordrer dem til å tenke kritisk på egen hånd. Oppsetningen som tolkes ble skrevet før disse teoriene var ferdig utviklet. Teoriene er likevel tatt fullt og helt i bruk.
Svak mann
Trøndelagsversjonen av «Tolvskillingsoperaen» gjør også andre utradisjonelle valg. Viktigst er det at den har gitt Mads Bones' Mackie et vagt uttrykk, langt fra den hardkokte maskuliniteten rollefiguren vanligvis oppviser. Bones' Mackie er nonsjalant guttaktig, mer av et bortskjemt barn eller ungdom på søken etter seg selv enn en kriminell kraftkar.
Kanskje er nettopp dette ment å være skremmende, urovekkende slik det upersonlige er, eller et eksempel på at barnesoldaten kan være skumlere enn krigsveteranen. Kanskje skal det vise at han løftes av andre rollefigurers valg mer enn av sine egne. Etter den første prøvende forelskelsen virker Ingrid Bergstrøms Polly faktisk tøffere; et symbol på rå kynisme. Også prostituerte Jenny (Mari Haugen Smistad) og politidatter Lucy (Gunnhild Sundli) er i stand til å iscenesette og manipulere ham.
Teatret har valgt å bruke Ragnar Olsens dialektorienterte oversettelse fra 1996, framfor Halldis Moren Vesaas nynorskoversettelse eller Jens Bjørneboes bokmålsoversettelse. Denne skylder Moren Vesaas mye, men står like fullt støtt.
Anmeldelsen er skrevet på grunnlag av generalprøven 14.09. Premiere var på Trøndelag Teater 15.09.
Sunday, September 25, 2011
September 2011: Øivind Blunck, Rett og slett
«Øivind Blunck Rett og Slett» av Jon Niklas Rønning, Trond Hanssen og Vemund Vik, Dizzie Showteater. Med: Øivind Blunck. Regi: Jon Niklas Rønning, Trond Hanssen og Vemund Vik. Musikalsk ansvar: Jens Petter Antonsen.
Oppdatert, energisk og fresk.
TERNING: FEM
Rett og slett bra
Øivind Blunck er i festform.
SHOW: Øivind Blunck begraver gamle vitser, og «Rett og Slett» virker freskt, sprekt og oppdatert.
Fram og tilbake
Det musikalske kildematerialet ser bakover. Noen av numrene er også nostalgiske, i stil eller innhold. «Om revy og drikkevaner» er et bukk og et nikk og kanskje vi til og med skal si en hyllest til Arve Opsahls klassiske fulle mann.
Men «Rett og Slett» er like fullt et show for 2011. Tekstene (ført i pennen av Hanssen, Rønning og Vik) er velskrevne, ofte slentrende, tro mot stilen til den mann som framfører dem. Her er innslag av harryhumor, med høy alkoholprosent, henvisninger til dobesøk og talende grimaser. Men også disse numrene framføres med en sjarmerende distanse og en avstemt timing som gjør at de oppleves som folkelig brede, snarere enn plumpe.
Overskudd
«Rett og Slett» er et soloshow, selv om det slett ikke er rett at Blunck er alene på scenen. Han har med seg et høyst kompetent seksmannsorkester ledet av Jens Petter Antonsen. Disse er imidlertid å regne som støtteapparat - for det er Blunck og Blunck alene som bærer showet. Han framfører alle vittighetene, i høyt tempo, musikalsk og verbalt, med mange fysiske innslag.
Øivind Blunck viser selvironisk overskudd. Han leverer sine vitser med kontrollert komisk rytme. Energinivået er merkbart høyere enn det var da vi sist så ham på scenen, i «Sammen igjen» med Hege Schøyen.
Øivind Blunck er kort og godt i slag, og «Rett og Slett» er rett og slett et vellagd show.
Premiere var på Dizzie Showteater 08.09.
Oppdatert, energisk og fresk.
TERNING: FEM
Rett og slett bra
Øivind Blunck er i festform.
SHOW: Øivind Blunck begraver gamle vitser, og «Rett og Slett» virker freskt, sprekt og oppdatert.
Fram og tilbake
Det musikalske kildematerialet ser bakover. Noen av numrene er også nostalgiske, i stil eller innhold. «Om revy og drikkevaner» er et bukk og et nikk og kanskje vi til og med skal si en hyllest til Arve Opsahls klassiske fulle mann.
Men «Rett og Slett» er like fullt et show for 2011. Tekstene (ført i pennen av Hanssen, Rønning og Vik) er velskrevne, ofte slentrende, tro mot stilen til den mann som framfører dem. Her er innslag av harryhumor, med høy alkoholprosent, henvisninger til dobesøk og talende grimaser. Men også disse numrene framføres med en sjarmerende distanse og en avstemt timing som gjør at de oppleves som folkelig brede, snarere enn plumpe.
Overskudd
«Rett og Slett» er et soloshow, selv om det slett ikke er rett at Blunck er alene på scenen. Han har med seg et høyst kompetent seksmannsorkester ledet av Jens Petter Antonsen. Disse er imidlertid å regne som støtteapparat - for det er Blunck og Blunck alene som bærer showet. Han framfører alle vittighetene, i høyt tempo, musikalsk og verbalt, med mange fysiske innslag.
Øivind Blunck viser selvironisk overskudd. Han leverer sine vitser med kontrollert komisk rytme. Energinivået er merkbart høyere enn det var da vi sist så ham på scenen, i «Sammen igjen» med Hege Schøyen.
Øivind Blunck er kort og godt i slag, og «Rett og Slett» er rett og slett et vellagd show.
Premiere var på Dizzie Showteater 08.09.
September 2011: Håndverkerne
«Håndverkerne» av Line Knutzon, Trøndelag Teater. Med: Ane Skumsvoll, Trond-Ove Skrødal, Trond Peter Stamsø Munch m.fl. Regi: Kjersti Haugen. Koreografi: Erlend Samnøen. Halvgodt håndverk.
Ustabilt byggverk
«Håndverkerne» er en komedie bygd på sandgrunn.
TEATER: Fasaden er nypusset og fin. Men grunnmuren er ustø og reisverket vaklevorent. Med andre ord: Skuespillere, regissør og koreograf gjør det meste ut av det de har å jobbe med. «Håndverkerne»s svakhet ligger i strukturen: Manus.
Klisjeer
Det handler om den nordiske paradegrenen oppussing, og om dvaske, slaskete håndverkere som ikke vet hva de gjør - men som vet å utnytte at huseierne ikke har noen anelse, de heller. Håndverkergalleriet på fem får aldri mulighet til å bli mer enn todimensjonale klisjeer, flate som tapetprøver på en vegg.
Huseierparet Alice (Ane Skumsvoll) og Manfred (Trond-Ove Skrødal) har fått tildelt noen flere personlige egenskaper. De er ikke bare overfladiske statusjegerjåler uten idé om hvem de har sluppet inn i huset sitt. De har i seg tilstrekkelig mange motsetninger til at stykket kan ta noen uventede vendinger.
Urealistisk pluss
Humoren er en blanding av flere stilnivåer, inkludert fysiske krumspring og verbale, noen vittige og noen mindre vittige, vitser. Enkelte gags gjentas så ofte at de blir gimmicks. Realistisk har «Håndverkerne» ingen ambisjoner om å være, og det er noe vi kan regne som et pluss.
De mest vellykkede sekvensene, i undertegnedes øyne, er de som tar mangelen på realisme helt ut, og lar koreografien få spille den komiske hovedrollen. Startsekvensene i begge akter, samt finalen i andre akt, er de beste eksemplene i så måte.
Premiere var på Trøndelag Teater 03.09.
Ustabilt byggverk
«Håndverkerne» er en komedie bygd på sandgrunn.
TEATER: Fasaden er nypusset og fin. Men grunnmuren er ustø og reisverket vaklevorent. Med andre ord: Skuespillere, regissør og koreograf gjør det meste ut av det de har å jobbe med. «Håndverkerne»s svakhet ligger i strukturen: Manus.
Klisjeer
Det handler om den nordiske paradegrenen oppussing, og om dvaske, slaskete håndverkere som ikke vet hva de gjør - men som vet å utnytte at huseierne ikke har noen anelse, de heller. Håndverkergalleriet på fem får aldri mulighet til å bli mer enn todimensjonale klisjeer, flate som tapetprøver på en vegg.
Huseierparet Alice (Ane Skumsvoll) og Manfred (Trond-Ove Skrødal) har fått tildelt noen flere personlige egenskaper. De er ikke bare overfladiske statusjegerjåler uten idé om hvem de har sluppet inn i huset sitt. De har i seg tilstrekkelig mange motsetninger til at stykket kan ta noen uventede vendinger.
Urealistisk pluss
Humoren er en blanding av flere stilnivåer, inkludert fysiske krumspring og verbale, noen vittige og noen mindre vittige, vitser. Enkelte gags gjentas så ofte at de blir gimmicks. Realistisk har «Håndverkerne» ingen ambisjoner om å være, og det er noe vi kan regne som et pluss.
De mest vellykkede sekvensene, i undertegnedes øyne, er de som tar mangelen på realisme helt ut, og lar koreografien få spille den komiske hovedrollen. Startsekvensene i begge akter, samt finalen i andre akt, er de beste eksemplene i så måte.
Premiere var på Trøndelag Teater 03.09.
September 2011: Sonen
«Sonen» av Jon Fosse, Teater Ibsen, Skien. Med: Sylvia Salvesen, Jan Ø. Wiig, Jørgen Wiig Salvesen og Ola Otnes. Regi: Fridtjov Såheim. Dempet dramatikk.
Nøktern nervøsitet
«Sonen» er et sparsomt, men virkningsfullt kammerspill.
TEATER: Skulle man oppsummert Jon Fosses forfatterskap i ett ord, ville det falle naturlig å velge «lengsler». I en setning: Hverdagsmennesker uuttalte lengsler innfris, men livet viser seg likevel ikke å være tilfredsstillende.
Slik er det også i «Sonen». Den lenge etterlengtede sønnen kommer hjem til foreldrene. Men kanskje var det bedre å vente på ham enn å møte ham?
I Teater Ibsens versjon er virkemidlene strippet ned til et minimum. Regien er nøktern. Spillet er nøkternt. Scenografien av Hans Georg Andersen er særdeles nøktern. Jon Fosses dialog er – i all hovedsak – nøktern. De fire på scenen lykkes like fullt i å formidle en anspent nervøsitet og en varierende grad av sosial anstrengthet som (for dem) aldri forløses. For oss som ser på ligger det en viss befrielse, av og til også munterhet, i stykket.
Spesielt er samspillet mellom mor (Sylvia Salvesen) og far (Jan Ø. Wiig) troverdig. På en og samme tid aner vi fortrolighet, trygghet og frykt for å snakke om de vanskelige temaene. De virker i sannhet som et gammelt ektepar. Mellom dem ligger en for lengst etablert blanding av intimitet og distanse, et utprøvd fellesskap som bare kan forstyrres av sønnens og naboens mer uforutsigbare framferd. Også disse to er kan man forstå, endog få sympati for. Sønnen (Jørgen Wiig Salvesen, som også i det virkelige liv er sønn av de to som spiller hans foreldre) bærer med seg en innesluttet aggresjon han ikke helt har utløp for. Naboen (Ola Otnes) lar sin egen kjedsomhet få utløp gjennom alkoholmisbruk og påfølgende ondskapsfulle bemerkninger. Sammen danner de et bilde av en kommunikasjonssituasjon der ingen egentlig har noe de vil si de andre.
Såheims nedtonede tolkning understreker denne distanserte intimiteten, så typisk for Fosses hvermansen-poesi.
Premiere var på Teater Ibsen i Skien 01.09. Anmeldelsen er skrevet ut fra forestilling dag to.
Nøktern nervøsitet
«Sonen» er et sparsomt, men virkningsfullt kammerspill.
TEATER: Skulle man oppsummert Jon Fosses forfatterskap i ett ord, ville det falle naturlig å velge «lengsler». I en setning: Hverdagsmennesker uuttalte lengsler innfris, men livet viser seg likevel ikke å være tilfredsstillende.
Slik er det også i «Sonen». Den lenge etterlengtede sønnen kommer hjem til foreldrene. Men kanskje var det bedre å vente på ham enn å møte ham?
I Teater Ibsens versjon er virkemidlene strippet ned til et minimum. Regien er nøktern. Spillet er nøkternt. Scenografien av Hans Georg Andersen er særdeles nøktern. Jon Fosses dialog er – i all hovedsak – nøktern. De fire på scenen lykkes like fullt i å formidle en anspent nervøsitet og en varierende grad av sosial anstrengthet som (for dem) aldri forløses. For oss som ser på ligger det en viss befrielse, av og til også munterhet, i stykket.
Spesielt er samspillet mellom mor (Sylvia Salvesen) og far (Jan Ø. Wiig) troverdig. På en og samme tid aner vi fortrolighet, trygghet og frykt for å snakke om de vanskelige temaene. De virker i sannhet som et gammelt ektepar. Mellom dem ligger en for lengst etablert blanding av intimitet og distanse, et utprøvd fellesskap som bare kan forstyrres av sønnens og naboens mer uforutsigbare framferd. Også disse to er kan man forstå, endog få sympati for. Sønnen (Jørgen Wiig Salvesen, som også i det virkelige liv er sønn av de to som spiller hans foreldre) bærer med seg en innesluttet aggresjon han ikke helt har utløp for. Naboen (Ola Otnes) lar sin egen kjedsomhet få utløp gjennom alkoholmisbruk og påfølgende ondskapsfulle bemerkninger. Sammen danner de et bilde av en kommunikasjonssituasjon der ingen egentlig har noe de vil si de andre.
Såheims nedtonede tolkning understreker denne distanserte intimiteten, så typisk for Fosses hvermansen-poesi.
Premiere var på Teater Ibsen i Skien 01.09. Anmeldelsen er skrevet ut fra forestilling dag to.
Wednesday, July 20, 2011
Juli 2011: Neste sommer
«Neste sommer»
Parkteatret, Moss. Av: Geir Meum Olsen, Ingrid Bjørnov, Rune Dahl Bjørnsen m.fl. Med: Brede Bøe, Hilde Lyrån, Christian Ruud Kallum og Sofie Bjerketvedt. Regi: Geir Meum Olsen. Musikalsk ledelse: Thomas Szabo.
Kos med uinnfridde forventninger.
TERNING: FIRE
En drøm om en sommer
Samspillet mellom Hilde Lyrån og Brede Bøe er «Neste sommer»s største glede.
SHOW: Det har gått et helt tiår siden første gang Brede Bøe og Hilde Lyrån samarbeidet: «Med Hilde under armen og Brede i bånd». Året etter kom TV2-serien «Hilde og Brede Show». I 2005 var det tid for Chat Noir-revyen «Vi er i hundre». Nå, etter seks år hver for seg, er de endelig gjenforent, og samspillet mellom dem er showets største styrke. De har en uanstrengt, godt timet scenekjemi.
Med seg har de noe mer uerfarne Christian Ruud Kallum (22 år og ny student på Teaterhøgskolen i høst) og Sofie Bjerkestrand (24 år og mest kjent for rollen som Sandy i «Grease» etter en realityserie på TVNorge). Begge viser talenter, han mest som skuespiller, hun i kombinasjonen sang/dans, men begge har fortsatt en del å lære når det gjelder samarbeid og å la et innslag bygge seg opp.
«Neste sommer» er et sommershow med et gjennomgangstema: Forventningene som aldri ble innfridd, drømmene som aldri ble virkelige, kommunikasjonen som ikke nådde fram. I hovedsak holder numrene seg til temaet og til sommerrevyformen. Men et par ganger brytes sjangerforventningene, aller mest når Kallum framfører utdrag fra Terje Nilsens vakre «Far sin hatt» som diktopplesning.
Spesiell er også et folkedansmedley med likheter mellom blant annet spansk flamenco, gresk zorba og irsk linedance. Enkelte andre lett uventede grep er her også: Flere ganger bruker sommergjengen eksisterende sangtekster i nye sammenhenger, morsomst i Lyrån og Bøes «Kjærlighetsvisa» møter «Jeg hater måker» i ett av showets absolutte høydepunkter.
Premiere var på Parkteatret i Moss 02.07.11
Parkteatret, Moss. Av: Geir Meum Olsen, Ingrid Bjørnov, Rune Dahl Bjørnsen m.fl. Med: Brede Bøe, Hilde Lyrån, Christian Ruud Kallum og Sofie Bjerketvedt. Regi: Geir Meum Olsen. Musikalsk ledelse: Thomas Szabo.
Kos med uinnfridde forventninger.
TERNING: FIRE
En drøm om en sommer
Samspillet mellom Hilde Lyrån og Brede Bøe er «Neste sommer»s største glede.
SHOW: Det har gått et helt tiår siden første gang Brede Bøe og Hilde Lyrån samarbeidet: «Med Hilde under armen og Brede i bånd». Året etter kom TV2-serien «Hilde og Brede Show». I 2005 var det tid for Chat Noir-revyen «Vi er i hundre». Nå, etter seks år hver for seg, er de endelig gjenforent, og samspillet mellom dem er showets største styrke. De har en uanstrengt, godt timet scenekjemi.
Med seg har de noe mer uerfarne Christian Ruud Kallum (22 år og ny student på Teaterhøgskolen i høst) og Sofie Bjerkestrand (24 år og mest kjent for rollen som Sandy i «Grease» etter en realityserie på TVNorge). Begge viser talenter, han mest som skuespiller, hun i kombinasjonen sang/dans, men begge har fortsatt en del å lære når det gjelder samarbeid og å la et innslag bygge seg opp.
«Neste sommer» er et sommershow med et gjennomgangstema: Forventningene som aldri ble innfridd, drømmene som aldri ble virkelige, kommunikasjonen som ikke nådde fram. I hovedsak holder numrene seg til temaet og til sommerrevyformen. Men et par ganger brytes sjangerforventningene, aller mest når Kallum framfører utdrag fra Terje Nilsens vakre «Far sin hatt» som diktopplesning.
Spesiell er også et folkedansmedley med likheter mellom blant annet spansk flamenco, gresk zorba og irsk linedance. Enkelte andre lett uventede grep er her også: Flere ganger bruker sommergjengen eksisterende sangtekster i nye sammenhenger, morsomst i Lyrån og Bøes «Kjærlighetsvisa» møter «Jeg hater måker» i ett av showets absolutte høydepunkter.
Premiere var på Parkteatret i Moss 02.07.11
Juni 2011: Litt av en sommer
«Litt av en sommer» av Rune Andersen og Espen Beranek Holm, Dagfinn Nordbø, Peder Udnæs, Elisabeth Botterli m.fl. Apotekergaarden, Grimstad. Med: Rune Andersen og Espen Beranek Holm. Regi: Vemund Vik. Musikk: GT Ugland.
Kvalitetskavalkade.
TERNING: FEM
Godt gjensyn
Ikke «dra til hælvete». Dra til Grimstad.
SHOW: Det har gått 30 år siden Espen Beranek Holm første gang sang «Dra til hælvete». Den turkise skinnjakka passer fremdeles. Det er et passende faktum når gammel humor blir som ny og man slett ikke alltid kan se forskjell på det aller eldste og det aller nyeste.
Best-of-showet «Litt av en sommer» består med andre ord av velvalgte høydepunkter fra et tospanns humorkarriere – så langt. Rune Andersen & Espen Beranek Holm framfører det med åpenbar fryd, i en gjensynsglede som raskt smitter over på publikum.
Tittelen ligner duoens forrige show, «Litt av en mann» fra 2009. Innholdet er langt fra identisk. Noe av «...mann» er naturligvis med over i «...sommer», men det har også tatt opp i seg eldre materiale. Noe er nyskrevet, noe er omskrevet, og noe er så gammelt at vi har glemt det og kan tro det er nytt. Fenomenene som behandles er fortsatt aktuelle (all inclusive-feriens farer, iPhone-skrytets tålegrense), parodiutvalget er hovedsakelig (og klokelig) konsentrert i raskt omskiftelige kavalkader. Av disse har «...mann»s «Rapporter fra en mannskropp», med tekst av Peder Udnæs, Elisabeth Botterli, Kjetil Kooyman og Karsten Fullu holdt seg best, pluss Hellstrøm-parodien av samme fra samme.
Overgangene er slentrende, litt lokalt publikumsfrieri har fått plass, og hovedpersonene - parodierende og parodierte - er i sprudlende opplagt slag. Intensiteten er høy, sjarmen er stor og hvileskjærene er få. Man kan trygt dra til Grimstad i sommer.
Premiere var på Apotekergaarden i Grimstad 30.06.11
Kvalitetskavalkade.
TERNING: FEM
Godt gjensyn
Ikke «dra til hælvete». Dra til Grimstad.
SHOW: Det har gått 30 år siden Espen Beranek Holm første gang sang «Dra til hælvete». Den turkise skinnjakka passer fremdeles. Det er et passende faktum når gammel humor blir som ny og man slett ikke alltid kan se forskjell på det aller eldste og det aller nyeste.
Best-of-showet «Litt av en sommer» består med andre ord av velvalgte høydepunkter fra et tospanns humorkarriere – så langt. Rune Andersen & Espen Beranek Holm framfører det med åpenbar fryd, i en gjensynsglede som raskt smitter over på publikum.
Tittelen ligner duoens forrige show, «Litt av en mann» fra 2009. Innholdet er langt fra identisk. Noe av «...mann» er naturligvis med over i «...sommer», men det har også tatt opp i seg eldre materiale. Noe er nyskrevet, noe er omskrevet, og noe er så gammelt at vi har glemt det og kan tro det er nytt. Fenomenene som behandles er fortsatt aktuelle (all inclusive-feriens farer, iPhone-skrytets tålegrense), parodiutvalget er hovedsakelig (og klokelig) konsentrert i raskt omskiftelige kavalkader. Av disse har «...mann»s «Rapporter fra en mannskropp», med tekst av Peder Udnæs, Elisabeth Botterli, Kjetil Kooyman og Karsten Fullu holdt seg best, pluss Hellstrøm-parodien av samme fra samme.
Overgangene er slentrende, litt lokalt publikumsfrieri har fått plass, og hovedpersonene - parodierende og parodierte - er i sprudlende opplagt slag. Intensiteten er høy, sjarmen er stor og hvileskjærene er få. Man kan trygt dra til Grimstad i sommer.
Premiere var på Apotekergaarden i Grimstad 30.06.11
Juni 2011: Myrna Vep
«Mysteriet Myrna Vep» av Charles Ludlam, oversatt av Morten Borgersen, Galeiscenen/Hittebarna/Oslo Nye Centralteatret. Med: Stig-Werner Moe og Simon Andersen. Regi: Bjørn Sæter.
Mørkredd moro.
TERNING: FIRE
Glade grøss
«Myrna Vep» vitser med vampyrer og varulver. Innimellom er det gruelig gøy.
FARSE: Stokk om på bokstavene i «Myrna Vep», og du kommer fram til ordet «Vampyren». Men tror du at skrekk-klisjeene stopper der, tar du blodig feil.
Svært mange gruelig gode grøsstradisjoner spøker for oss i denne farsen.
Kjappe klesbytter
På det engelske godset Mandacrest bor Lord Edgar og Lady Enid Hillcrest, husholdersken Jane og gårdsgutten Nicodemus. Lady Enid er Lord Edgars andre kone. Den forrige ladyen, Myrna Vep, forsvant uten at noen helt vet hva som skjedde.
Stig-Werner Moe og Simon Andersen spiller alle farsens roller, med frydefullt fryktelig innlevelse, upåklagelig timing og sprelske komiske innslag. Påkleder Ida Lome Breivik skal ha ros for at de to dukker opp på riktig sted til riktig tid ikledd riktig antrekk.
Men klesbyttehumoren er bare en liten del av det som gjør «Myrna Vep» morsomt. Ludlams farse leker med sjangerbegrepet, og er en skrekkparodi enda mer enn den er en svingdørkomedie.
Litterær komedie
Dypt kan ingen påstå at det er, og ikke alle påfunn er like lattervekkende, men smart er det, stort sett. Etter hvert som mysteriet utfolder seg, kommer de litterære referansene like tett som skrekk-kabinettets forskjellige figurer får utfolde seg. Åpenbar er parallellen mellom godsnavnet Mandacrest og «Rebecca»s Mandalay, slik også handlingen har visse likheter med «Rebecca», men her hintes også til søstrene Brontë, Edgar Allan Poe og endog Shakespeare og Ibsen. Mest sentralt står uansett komedien. Bjørn Sæter har regi, men den som tidligere har sett Simon og Stig spille sommershow i Stavern vil kjenne igjen stilen, den er en klassisk simonsk og stigsk blanding av absurd uventet tøys og like absurd forventet tøys.
Premiere var på Galeiscenen i Stavern 23.06.11
Mørkredd moro.
TERNING: FIRE
Glade grøss
«Myrna Vep» vitser med vampyrer og varulver. Innimellom er det gruelig gøy.
FARSE: Stokk om på bokstavene i «Myrna Vep», og du kommer fram til ordet «Vampyren». Men tror du at skrekk-klisjeene stopper der, tar du blodig feil.
Svært mange gruelig gode grøsstradisjoner spøker for oss i denne farsen.
Kjappe klesbytter
På det engelske godset Mandacrest bor Lord Edgar og Lady Enid Hillcrest, husholdersken Jane og gårdsgutten Nicodemus. Lady Enid er Lord Edgars andre kone. Den forrige ladyen, Myrna Vep, forsvant uten at noen helt vet hva som skjedde.
Stig-Werner Moe og Simon Andersen spiller alle farsens roller, med frydefullt fryktelig innlevelse, upåklagelig timing og sprelske komiske innslag. Påkleder Ida Lome Breivik skal ha ros for at de to dukker opp på riktig sted til riktig tid ikledd riktig antrekk.
Men klesbyttehumoren er bare en liten del av det som gjør «Myrna Vep» morsomt. Ludlams farse leker med sjangerbegrepet, og er en skrekkparodi enda mer enn den er en svingdørkomedie.
Litterær komedie
Dypt kan ingen påstå at det er, og ikke alle påfunn er like lattervekkende, men smart er det, stort sett. Etter hvert som mysteriet utfolder seg, kommer de litterære referansene like tett som skrekk-kabinettets forskjellige figurer får utfolde seg. Åpenbar er parallellen mellom godsnavnet Mandacrest og «Rebecca»s Mandalay, slik også handlingen har visse likheter med «Rebecca», men her hintes også til søstrene Brontë, Edgar Allan Poe og endog Shakespeare og Ibsen. Mest sentralt står uansett komedien. Bjørn Sæter har regi, men den som tidligere har sett Simon og Stig spille sommershow i Stavern vil kjenne igjen stilen, den er en klassisk simonsk og stigsk blanding av absurd uventet tøys og like absurd forventet tøys.
Premiere var på Galeiscenen i Stavern 23.06.11
Subscribe to:
Posts (Atom)
