Mars 2015: Signalerkommentar om sosialt bevisst, nyskapende teater

Den sosiale scenen

Avantgardeteatret har tatt den sosiale bevisstheten tilbake.

SIGNALER: Oslo Internasjonale Teaterfestival er i gang. I løpet av ti dager, gjennom 16 prosjekter, fyller teaterkunstnere fra (nesten) alle verdensdeler Black Box Teaters scener med ny scenekunst. I år er det snakk om samtidskunst med samtidsbevissthet: Kompanier og kunstnere som vil diskutere samfunnstendenser, problemer og mulige løsninger. Flere av forestillingene undersøker hvordan det er å leve som samfunnets svakeste.

ITALIENSKE Motus tar for seg tilværelsen som flyktning, i to forestillinger med litt ulike innganger. Deres «Caliban Cannibal» er et nærportrett av to flyktninger i et telt, «Nella Tempesta» et forsøk på å forstå sammenhengene mellom økonomisk urolighet, klimaendringer og migrasjon. I «Riding on a Cloud» viser libanesiske Rahib Mroué fram konsekvenser av krigsskader med sin egen bror som eksempel. I «Mi gran obra» reflekterer spanske David Espinosa over kunstnerfattigdom og -drømmer. I «Economic Theory for Dummies» forsker norske Amund Sjølie Sveen i økonomiske markedsmekanismer og i retorikken som omgir dem. I «Yellow Towel» sammenligner kanadiske Dana Michel hvite og svarte kvinneforventninger. I «His Own Room» skaper norsk-svenske A Kiss Me Production satire over den fornærmede hvite mannen.

INGENTING står i veien for at en teaterforestilling kan være både formbevisst og samfunnsbevisst. Samtlige av årets festivalkompanier vil nok si at de vektlegger både innhold og form i sitt arbeid. Det samme kan mange tidligere festivaldeltakere si, som International Institute of Political Murders «Hate Radio» (vist i 2013), som slovenske «My name is Janez Janša» (samme år) eller amerikanske «Twenty Looks or Paris is Burning at The Judson Church» (vist i fjor). Men årets festival har likevel en sterkere og mer gjennomgående samfunnsengasjert profil enn tidligere år, og det gjenspeiler en internasjonal utvikling i den frie scenekunsten. Sosial bevissthet er ikke lenger «så syttitalls». Det er tilbake som trend. Det politiske teatret er nyskapende igjen, og det nyskapende teatret tør igjen være politisk.

HVORFOR DET ER SLIK er ikke lett å si. Skyldes det finanskrisen? Ønsket om å danne en motvekt til lettvintheter? Et behov for å forstå mer enn bare ens egen nære verden? En følelse av metning med prosjekter som «bare» forsker i form? Et dypfølt - og i perioder ignorert - engasjement? Sannsynligvis er det sammensatt, slik også kunstnerskapene, deres temavalg og vinklinger er sammensatte.

Kommentaren sto på trykk 27. mars 2015, under Oslo Internasjonale Teaterfestival.

April 2015: Signalerkommentar om familiedokumentarisk teater

Når familiehistorien blir teater

Å gjøre egen slektsfortelling allmenngyldig vesentlig er ikke lett. Men det er fullt mulig.

SIGNALER: «Det var en historie her som ikke var fortalt. Jeg måtte undersøke den nærmere», sier Gjertrud Jynge fra scenen. Hun snakker om sin tippoldefar og hans rolle i forfølgelsen av norske tatere. «Frå landevegen» hadde premiere på Det Norske Teatret fredag.

TORSDAG FØLGER Nationaltheatret og «Grevlingens time», Finn Schaus forestilling om sin far, farens status som krigshelt og forholdet mellom foreldre og barn. I flere år har Bente Børsum spilt «Min forestilling om mor», om moren Lise, motstandskvinne, konsentrasjonsleirfange og fredsaktivist. Alle disse forestillingene er dokumentariske monologer i spenningsfeltet mellom en nær slektnings liv og ens egne refleksjoner om det samme. Nina Grünfeld og Even Benestad har brukt sine fedre som utgangspunkt for film. Men fenomenet er langt fra like utbredt i drama som i litteratur: Herbjørg Wassmo, Tove Nilsen, Dag Solstad og Edvard Hoem er bare noen få av dem som har gjort det.

HISTORIENS HENDELSER formes av enkeltmennesker, og omvendt. Slektsforsknings-tv som «Hvem tror du at du er?» kan ha gjort flere av oss bevisst på det, og på de mange fortellinger som kan finnes i ett enkelt menneskes familiebakgrunn. Kanskje har også vår tids syn på privatliv som offentlig interessant åpnet tanken for historier som tidligere bare ville blitt fortalt i hjemmet - om de nå ville blitt det. Bente Børsum var åtte år da moren ble arrestert i 1943, og det tok henne mange år å forstå rekkevidden av erfaringene. Finn Schau oppdaget farens bakgrunn da han som tenåring smugleste en dagbok, men det gikk lang tid før de snakket om den. Gjertrud Jynge innså som voksen hva som fantes utenfor farmorens familiebilder. Det usagte er stadig spennende utgangspunkt for teater.

FORDEL OG FELLE er den samme: Følelsesmessig nærhet til stoffet. For den som skal gjøre mange års personlig erkjennelsesprosess om til kunstnerisk produkt er det å sortere hva som skal med ingen enkel øvelse. Hvor bredt skal kontekst, i og utenfor familien, forklares? Hva er allmennkunnskap? Hva bør tilskueren få tenke seg til på egenhånd? Gjertrud Jynge har hatt dramaturghjelp fra Carl Morten Amundsen, men har gjort arbeidet vanskeligere for seg selv ved også å ta på seg regiansvaret. Finn Schau har Runar Hodne og Mari Vatne Kjeldstadli som regissør og dramaturg, og mellomledd mellom seg og materialet. Det danner et nyttig filter.

Kommentaren sto på trykk 21. april, etter premiere på «Frå landevegen», Det Norske Teatret 17. april, og før premiere på «Grevlingens time», Nationaltheatret 23. april.

April 2015: Dido + Aeneas

«Dido + Aeneas», Torshovteatret/Nationaltheatret. Av: Henry Purcell (musikk) og Nahum Tate (tekst). Med: Lena Kristin Ellingsen, Bernhard Arnø, Christian Skolmen og Ågot Sendstad, Kristian Alm, Kristian Støvind, Ole Willy Falkhaugen. Regi: Sigrid Strøm Reibo. Musikalsk ansvarlig: Simon Revholt.

Uhøytidelig svulstighet.

TERNING: FEM

Minimalist-monumentalisme

Patos møter patos. På Torshov kombinerer «Dido + Aeneas» skoledagenes følelsesintense melodrama og det operatiske skjebnedramas mytologisering.

MUSIKAL: Den eldste kjente oppsetningen av Henry Purcells opera «Dido og Aeneas» fant sted på en engelsk pikeskole i 1689. Skoleforestillingen danner en ramme også om Torshovteatrets Musikklabs operautforskning. Ågot Sendstad, med skoleuniform, musefletter og diadem, er Dido, dronning av Karthago. Hun forelsker seg i Aeneas, trojansk prins i hvit t-skjorte og basketballjakke (spilt av Christian Skolmen).

Det hintes også mot high school-musikalen (tenk «Grease», som der også er en allusjon til i scenen der Dido forteller venninnene om sin ferske kjærlighet) og den erkeengelske julepantomimen (der følelsesstemninger, som i opera, markeres heller enn spilles ut). Dessuten er norsk ungdomsskolekultur, med blokkfløytespilling og elevkveld-stiv pardans, gitt plass.

Kompaktversjon

Sigrid Strøm Reibo, dramaturg Njål Helge Mjøs, koreograf Oleg Glushkov og musikalsk arrangør Simon Revholt har valgt en kompakt form til forestillingen. Sangene framføres på originalspråket engelsk, med inderlighet, innrammet av forklarende innstikk (Bernhard Arnø som forteller), i skingrende skoleguttforedragsformat, med ungdommelig-naivistisk gravalvor og wikipediansk tekststil. I forestillingsprogrammet finnes for øvrig librettoen i sin helhet, med orddefinisjoner, for dem som måtte føle behov for det. Forestillingen er ellers ikke tekstet.

Dido og Aeneas parrer seg med klossete iver, mens ungdomsskolens populær-kule mobber skråstrek operaens heks (Lena Kristin Ellingsen) spinner intriger om dem, godt hjulpet av det dansende kor Alm-Falkhaugen-Støvind i et bredt utvalg statist- og biroller. De tre er på utlån fra Nasjonalballetten og holder, naturligvis, nasjonalballettnivå, om enn begrenset av scenestørrelsen.

Usentimentalt svulstig

I forestillingen er skuespillerferdigheter prioritert over sangfaglig styrke, som seg hør og bør innen teaterrammen. Spillet-i-spillet krever at aktørene kan balansere sine rollefigurers høytidsstemning med et usentimentalt, uhøytidelig forhold til egne virkemidler. Det kan de og det gjør de. Samtidig bidrar den musikalske kvartetten - Simon Revholt, Kaja Fjellberg Pettersen, Morten Michelsen og Lise Voldsdal - med et tonefølge som er rikt på kammermusikalske kvaliteter.

Med «Dido + Aeneas» har Sigrid Strøm Reibo og kompani skapt en ny Musikklab-forestilling med den samme sjangerbevissthet og -brudd som har preget de foregående.

Premieren var på Torshovteatret 18. april 2015.

April 2015: Lenge leve livet

«Lenge leve livet». Oslo Nye Centralteatret. Av Åsleik Engmark, Askild Hagen og Jon Rørmark, musikk og sangtekster av et stort utvalg MGP-låtskrivere. Med: Ingvild Holthe Bygdnes, Anders Hatlo, Helle Haugen, Petter Vermeli og Birgitte Victoria Svendsen, samt Gustav Nilsen i opptak. Regi: Åsleik Engmark. Musikalsk ansvarlig: Jon Rørmark.

Norway, ten points.

TERNING: FEM.

Melodi Grand Prix-fest

Lykke og livsløgn lever side om side i «Lenge leve livet».

MUSIKAL: Fra en scene strømmer gamle melodier. «Lenge leve livet» er en jukeboksmusikal med et Musikalsk Grensesettende Premiss: Ikke bare skal norske Melodi Grand Prix-låter utgjøre alt musikalsk materiale. Alle replikker skal også være sitater fra samme sangkonkurranse. Det får de til. Bare på to punkter har Åsleik Engmark & co vært juksemaker pipelort: To ganger settes enkeltord fra ulike sanger sammen til setninger, og i en kort sekvens brukes svært korte utdrag fra andre europeiske sangbidrag. Resten oppfyller betingelsene, med korte eller mer utvidede utdrag fra om lag 250 sanger - fra et totalt mulig utvalg på rundt 400.

Avgrenset innhold

Dypsindigheter bør en med andre ord ikke forvente seg. Det meste handler om sukkersøt idyll og ditto drømmer, kjærlighet, lykke og nære ting, fred og lørdag og rock’n’roll. Det leveres innpakket i sukkersøte farger og med sukkersøte ord, med armene-i-været-koreografi og tegneserie-tydelige illustrerende gester. Koreografien er skapt av Ida Wigdel og Kristina Søetorp fra kompaniet The Line. Men om innholdets idéverden er begrenset, har Engmark og ensemble fått forbløffende mye ut av det likevel, og klisjémengdens repetisjoner er grundig påpekt også i forestillingen. Faktisk bygger hovedkonflikten på nettopp følelsen av at alt går i reprise og at kommunikasjonen kommer til kort. En av rollefigurene - Lena (Ingvild Holthe Bygdnes) - gjør underveis et nødvendig opprør mot premisset, mot flosklene og konvensjonene som omgir henne.

Komikk

«Lenge leve livet» er fylt med humor, langt fra bare av referansetett metanivå-type. En forkjærlighet for absurditet gjennomsyrer forestillingen. Særlig vekker Helle Haugens blanding av komedie-steinansikt og tilsynelatende inderlige innlevelse latter, men også resten av rollegalleriet har komiøyeblikk som fortjener tolv poeng. Bygdnes bruker stadig armer og bein i en anti-grasiøs, anti-elegant hengslete klossethet med stor komisk effekt, Anders Hatlo og Birgitte Victoria Svendsen spiller på seksuelle hentydninger og brå stemningsskifter, og Petter Vermeli, som Oliver-Oliver, balanserer karakteriserende fraser med gjentatte fysiske signaturbevegelser. Samtlige bruker nyanser i intonasjon og motsetninger mellom fysisk uttrykk og uttalte ord som virkemidler.

Premieren var på Oslo Nye Centralteatret 16. april 2015.