«Haugtussa» av Arne Garborg, dramatisert av Sigrid Strøm Reibo, Aleksander Manotskov og Njål Helge Mjøs. Rogaland Teater. Med: Maria Dommersnes Ramvi, Mads Sjøgård Pettersen, Gretelill Tangen m.fl. Regi: Sigrid S. Reibo. Ny musikk av: Aleksander Manotskov.
Lyrisk og leken.
Den ene alene
Som teater er «Haugtussa» en stemningsfull saga om ensomhet.
MUSIKKTEATER: Rogaland Teater kaller det en «skillingsviseopera». De har satt sammen rundt tjue av Garborgs dikt fra diktsyklusen om Veslemøy (Ramvi), den synske jenta som ikke passer inn blant menneskene (her representert ved koret) og som trives bedre alene, ute på de åpne heiene (billedgjort gjennom bruk av jærstoler). Så forelsker hun seg, og plutselig er ikke naturen nok. Med kjærlighetssorgen kommer også en sorg over den ensomheten hun tidligere trivdes i, og hennes motvilje mot å lære seg de sosiale kodene blir til desperasjon over at hun ikke kan dem.
Regissør Sigrid Strøm Reibo, som selv har dramatisert diktsyklusen ved hjelp av Njål Helge Mjøs og komponist Aleksander Manotskov, har klokelig valgt en fysisk fortellerform der døren til diktene åpnes gjennom dans. Oleg Glusjkovs poetiske koreografi formidler følelsene i Veslemøy og de stemningene hun møter i samspill med de andre; et mangehodet samfunnssymbol i form av et dansende kor der få individuelle særtrekk har gjennomslag. Kontrasten til hovedpersonens insisterende individualitet er stor. Maria Dommersnes Ramvi har den riktige utstrålingen for rollen, en miks av skjør sårbarhet og trass, drivhusblomst og villfugl.
Veslemøys annerledeshet understrekes gjennom en uvanlig instrumentkombinasjon av trekkspill, bratsj og perkusjon. Musikken de framfører er nyskrevet av Aleksander Manotskov, og den er original også i ordets andre betydning; med inspirasjon dels fra skillingsvisene, dels fra norsk og russisk folkemusikk, dels fra samtidsmusikken. Glusjkovs koreografi er samtidig tvers igjennom, informasjonsrik, følsom og multifasettert, ispedd komikk og klovneri.
Premiere var på Rogaland Teater 29.01.2011.
Wednesday, February 2, 2011
Januar 2011: We Will Rock You
«We will rock you» av Ben Elton med musikk av Queen, Folketeateret. Med: Reidun Sæther, Mari Haugen Smistad, Espen Grjotheim m.fl. Regi: Ben Elton.
Grenseløst sanseangrep.
TERNING FIRE.
Tilbake til framtiden
«We will rock you» er et sanseangrep som sprenger vei tilbake til 1985.
MUSIKAL: At en musikal bygd rundt Queens svulstige rockeballader blir et angrep på alle sanser, er som forventet. «We will rock you» fråtser i vulgærestetikk, med brutal bassbruk og et voldelig volum. Lyssettingen skjærer en i øynene. Scenebildet er en blanding av nypunk, neonreklame, tegnefilmvirkemidler og tidlig Spice Girls. På mange måter er det fraskrekkende.
Likevel er «We will rock you» på sin egen, forunderlige måte, underholdende. Av og til litt underholdende, av og til særs underholdende. Det er underholdende på den samme måten et filmmøte mellom Austin Powers og James Bond ville ha vært det. Mye av moroa ligger i å vurdere hvor klisjeen slutter og parodien begynner. Hvor går grensen mellom ironi og å gjøre narr av ironi? «We will rock you» balanserer på denne grensen. Noen ganger går virkemidlene i klisjeens favør, andre ganger i parodiens. Det hele er, kan man gjerne si, i Queens ånd.
«We will rock you» finner sted en gang i framtiden. Queen-musikken er, i alle fall for undertegnede, en klar fortidsmarkør. Også framtidsvisjonene er klart hentet fra en gang i fortiden. Det globale samfunnet den finner sted i kalles Gaga og er uten forbindelse til ladyen med samme navn. Da «WWRY» hadde sin opprinnelige premiere i London i 2002 var det fortsatt ingen som hadde hørt om henne og navnet henviser til åpningslåta «Radio Gaga». Her er levende musikk forbudt, og trolig er god smak også en forbrytelse ved lov. Dobbeltbunnede replikker, popkulturelle referanser, selvimotsigende historiefortelling og karakterutvikling like grunn som motsetningen mellom tegneseriehelt og –skurk, derimot, er ikke bare lov, men oppmuntret. Heri ligger en god del sjangerlek og mye av oppsetningens sjarm.
Oslo-versjonen av musikalen har fått visse norske teksttilpasninger, noe som styrker den. En styrke er også et ungt og entusiastisk ensemble der mange har sine første store roller. Espen Grjotheim (fra «Mamma Mia», «La Cage Aux Folles» og «I blanke messingen», blant annet) er det nærmeste man kommer en musikalveteran på scenen. Hans motspiller Mari Haugen Smistad kommer rett fra den svenske versjonen av «We will rock you», og det samme gjør flere av de øvrige aktørene. De virker godt samkjørte og viser alle stor entusiasme for musikken de framfører.
Premiere var på Folketeateret 27.01.2011
Grenseløst sanseangrep.
TERNING FIRE.
Tilbake til framtiden
«We will rock you» er et sanseangrep som sprenger vei tilbake til 1985.
MUSIKAL: At en musikal bygd rundt Queens svulstige rockeballader blir et angrep på alle sanser, er som forventet. «We will rock you» fråtser i vulgærestetikk, med brutal bassbruk og et voldelig volum. Lyssettingen skjærer en i øynene. Scenebildet er en blanding av nypunk, neonreklame, tegnefilmvirkemidler og tidlig Spice Girls. På mange måter er det fraskrekkende.
Likevel er «We will rock you» på sin egen, forunderlige måte, underholdende. Av og til litt underholdende, av og til særs underholdende. Det er underholdende på den samme måten et filmmøte mellom Austin Powers og James Bond ville ha vært det. Mye av moroa ligger i å vurdere hvor klisjeen slutter og parodien begynner. Hvor går grensen mellom ironi og å gjøre narr av ironi? «We will rock you» balanserer på denne grensen. Noen ganger går virkemidlene i klisjeens favør, andre ganger i parodiens. Det hele er, kan man gjerne si, i Queens ånd.
«We will rock you» finner sted en gang i framtiden. Queen-musikken er, i alle fall for undertegnede, en klar fortidsmarkør. Også framtidsvisjonene er klart hentet fra en gang i fortiden. Det globale samfunnet den finner sted i kalles Gaga og er uten forbindelse til ladyen med samme navn. Da «WWRY» hadde sin opprinnelige premiere i London i 2002 var det fortsatt ingen som hadde hørt om henne og navnet henviser til åpningslåta «Radio Gaga». Her er levende musikk forbudt, og trolig er god smak også en forbrytelse ved lov. Dobbeltbunnede replikker, popkulturelle referanser, selvimotsigende historiefortelling og karakterutvikling like grunn som motsetningen mellom tegneseriehelt og –skurk, derimot, er ikke bare lov, men oppmuntret. Heri ligger en god del sjangerlek og mye av oppsetningens sjarm.
Oslo-versjonen av musikalen har fått visse norske teksttilpasninger, noe som styrker den. En styrke er også et ungt og entusiastisk ensemble der mange har sine første store roller. Espen Grjotheim (fra «Mamma Mia», «La Cage Aux Folles» og «I blanke messingen», blant annet) er det nærmeste man kommer en musikalveteran på scenen. Hans motspiller Mari Haugen Smistad kommer rett fra den svenske versjonen av «We will rock you», og det samme gjør flere av de øvrige aktørene. De virker godt samkjørte og viser alle stor entusiasme for musikken de framfører.
Premiere var på Folketeateret 27.01.2011
Monday, January 24, 2011
Janar 2011: Et Dukkehjem
«Et Dukkehjem» av Henrik Ibsen
Sted: Trøndelag Teater. Med: Ane Skumsvoll, Pål Christian Eggen, Nils Jørgen Kaalstad m.fl. Regi: Kjersti Haugen.
Et dirrende dukkehjem.
Lattertårer i dukkehjemmet
Aldri har «Et Dukkehjem» vært morsommere. Det gjør det ikke mindre trist.
TEATER: Avstanden mellom det man sier og det man gjør, mellom det menneske man vil være og det menneske man faktisk er har dannet grobunn for mye god komedie og mye sår tragedie.
Kjersti Haugen og Ingrid Weme Nilsens nytolkning av «Et Dukkehjem» rommer både tragedien og komedien.
Tragikomisk
Ibsens tekst er redigert ned, men bare minimalt redigert om. Hans ord får tale sitt tydelige språk, men samtidig gjør konteksten stykket nytt. Det åpner lett som amerikansk sitcom, med gags og dobbeltbunnede replikker. Det slutter med bergmansk inderlighet og oppriktig eksistensialisme. Imellom Ibsens ord tolkes mer eller mindre undertrykte følelser i mer eller mindre uttrykksfulle dansescener.
Overgangen mellom komedie og tragedie gjøres uten at troverdighet eller helhet noen gang bryter sammen, uten at Ibsens budskap forringes eller forandres og uten at effekter blir effektmakeri. I stedet understreker utviklingen tematikken: Ekteparet Helmers selvtilfredse selvbedrag, et krampelykkelig utstillingsvindu av utvendig vellykkethet. Når fortiden setter strek over lykken, står krampaktigheten igjen.
Lystig angst
Ane Skumsvolls Nora er uvanlig tydelig framstilt; en fysisk manifestasjon av den maniske angsten for å se seg i speilet og å se den glatte masken sprekke. Angst for at det som er bak masken er stygt — eller tomhet. Angst for alvor. Angst for at det motsatte av vellykket er mislykket og at mislykket er det samme som ulykkelig.
«Lystig», roper Nora, og ingen, unntatt kanskje henne selv, kan unngå å høre at det er et skrik i desperasjon. Dette er en kvinne som har bygd sitt liv rundt å late som om alt er perfekt. Hun er ikke fullt ut i stand til å se andre. Hun er ikke fullt ut i stand til å se seg selv. Hun ser klart nok til å kunne manipulere, men ikke klart nok til å lykkes i sin manipulasjon. Mot slutten er all latter borte fra det trønderske dukkehjem. Tragedien seirer.
Premiere var på Trøndelag Teater, Trondheim, 21.01.11.
Sted: Trøndelag Teater. Med: Ane Skumsvoll, Pål Christian Eggen, Nils Jørgen Kaalstad m.fl. Regi: Kjersti Haugen.
Et dirrende dukkehjem.
Lattertårer i dukkehjemmet
Aldri har «Et Dukkehjem» vært morsommere. Det gjør det ikke mindre trist.
TEATER: Avstanden mellom det man sier og det man gjør, mellom det menneske man vil være og det menneske man faktisk er har dannet grobunn for mye god komedie og mye sår tragedie.
Kjersti Haugen og Ingrid Weme Nilsens nytolkning av «Et Dukkehjem» rommer både tragedien og komedien.
Tragikomisk
Ibsens tekst er redigert ned, men bare minimalt redigert om. Hans ord får tale sitt tydelige språk, men samtidig gjør konteksten stykket nytt. Det åpner lett som amerikansk sitcom, med gags og dobbeltbunnede replikker. Det slutter med bergmansk inderlighet og oppriktig eksistensialisme. Imellom Ibsens ord tolkes mer eller mindre undertrykte følelser i mer eller mindre uttrykksfulle dansescener.
Overgangen mellom komedie og tragedie gjøres uten at troverdighet eller helhet noen gang bryter sammen, uten at Ibsens budskap forringes eller forandres og uten at effekter blir effektmakeri. I stedet understreker utviklingen tematikken: Ekteparet Helmers selvtilfredse selvbedrag, et krampelykkelig utstillingsvindu av utvendig vellykkethet. Når fortiden setter strek over lykken, står krampaktigheten igjen.
Lystig angst
Ane Skumsvolls Nora er uvanlig tydelig framstilt; en fysisk manifestasjon av den maniske angsten for å se seg i speilet og å se den glatte masken sprekke. Angst for at det som er bak masken er stygt — eller tomhet. Angst for alvor. Angst for at det motsatte av vellykket er mislykket og at mislykket er det samme som ulykkelig.
«Lystig», roper Nora, og ingen, unntatt kanskje henne selv, kan unngå å høre at det er et skrik i desperasjon. Dette er en kvinne som har bygd sitt liv rundt å late som om alt er perfekt. Hun er ikke fullt ut i stand til å se andre. Hun er ikke fullt ut i stand til å se seg selv. Hun ser klart nok til å kunne manipulere, men ikke klart nok til å lykkes i sin manipulasjon. Mot slutten er all latter borte fra det trønderske dukkehjem. Tragedien seirer.
Premiere var på Trøndelag Teater, Trondheim, 21.01.11.
Januar 2011: Ylvis 4
«Ylvis 4» av Ylvis, Arvid Ones og Christian Løchstøer.
Sted: Ole Bull Scene, Bergen. Med: Bård og Vegard Ylvisåker. Musikkprodusent: Kato Ådland. Regi: Arvid Ones.
Harmløs moro.
TERNING FEM.
Herlige Ylvis
Heldigvis er brødrene Ylvisåker mer oppfinnsomme når de lager show enn showtitler.
SHOW: Hvis spørsmålet er hvem som kan få mest mulig moro ut av harmløst tullball, er det ikke mange som slår Ylvis.
«Ylvis 4» er nok et eksempel på at disse to kan få de mest usannsynlige sammenhenger til å henge sammen. Hvem andre kan gå fra visning av familiebilder via harselas med velmenende og akk så nedlatende idealister, til et skyggeshow der en afrikansk trommekunstner viser «film» om livet i Barentshavet? For så å følge det opp med en ubehagelig morsom legesketsj, gladvold og en redegjørelse om norske skattefradrag?
Frie assosiasjoner
Såkalte røde tråder er her få av, og de som er, er knyttet uoversiktlig sammen. Skal man finne fellestrekk i innslagene, blir beskrivelsen heller vag. Det handler om de utrolige spenn i menneskehjernens kapasitet for digresjoner, om det merkverdige i det vanlige og det vanlige i det merkverdige, samt middelklassekulturens «sånn passe interessert»-fenomener (korgutter som ikke oppfører seg som korgutter, nysirkus og cellospilling, tryllekunster, vanskelighetene i å være toastmaster, samt figurteater med konfettidryss og altså sosialantropologiske innslag á la søndagsskolens flanellograf).
Turner i tau
Fire år har gått siden premieren på «Ylvis III». I mellomtida har brødrene dels turnert, dels jobbet med tv. Materialet til det nye showet har de jobbet med et års tid. Det er fristende å tro at en stor del av året har gått til å lære Bård å turne i tau. Hans ferdigheter har i alle fall nådd et slikt nivå at opptredenen blir et bilde på nysirkusklisjeer mer enn den dette-vil-gå-galt-oppvisningen det er lett å vente i det han begynner. Tekstmaterialet virker ikke like godt forberedt, og regien er ikke fri for dødpunkter, men i all hovedsak er «Ylvis 4» en verdig oppfølger til de første tre. I forkant av «Ylvis 4» erklærte brødrene at målet var å lage «verdens beste show». Det er en ambisjon de kan spare til neste gang. Men Ylvis er fortsatt å regne blant «Norges herligste». Etter elleve år på scenen er det er i seg selv en prestasjon.
Premiere var på Ole Bull Scene, Bergen, 20.01.11.
Sted: Ole Bull Scene, Bergen. Med: Bård og Vegard Ylvisåker. Musikkprodusent: Kato Ådland. Regi: Arvid Ones.
Harmløs moro.
TERNING FEM.
Herlige Ylvis
Heldigvis er brødrene Ylvisåker mer oppfinnsomme når de lager show enn showtitler.
SHOW: Hvis spørsmålet er hvem som kan få mest mulig moro ut av harmløst tullball, er det ikke mange som slår Ylvis.
«Ylvis 4» er nok et eksempel på at disse to kan få de mest usannsynlige sammenhenger til å henge sammen. Hvem andre kan gå fra visning av familiebilder via harselas med velmenende og akk så nedlatende idealister, til et skyggeshow der en afrikansk trommekunstner viser «film» om livet i Barentshavet? For så å følge det opp med en ubehagelig morsom legesketsj, gladvold og en redegjørelse om norske skattefradrag?
Frie assosiasjoner
Såkalte røde tråder er her få av, og de som er, er knyttet uoversiktlig sammen. Skal man finne fellestrekk i innslagene, blir beskrivelsen heller vag. Det handler om de utrolige spenn i menneskehjernens kapasitet for digresjoner, om det merkverdige i det vanlige og det vanlige i det merkverdige, samt middelklassekulturens «sånn passe interessert»-fenomener (korgutter som ikke oppfører seg som korgutter, nysirkus og cellospilling, tryllekunster, vanskelighetene i å være toastmaster, samt figurteater med konfettidryss og altså sosialantropologiske innslag á la søndagsskolens flanellograf).
Turner i tau
Fire år har gått siden premieren på «Ylvis III». I mellomtida har brødrene dels turnert, dels jobbet med tv. Materialet til det nye showet har de jobbet med et års tid. Det er fristende å tro at en stor del av året har gått til å lære Bård å turne i tau. Hans ferdigheter har i alle fall nådd et slikt nivå at opptredenen blir et bilde på nysirkusklisjeer mer enn den dette-vil-gå-galt-oppvisningen det er lett å vente i det han begynner. Tekstmaterialet virker ikke like godt forberedt, og regien er ikke fri for dødpunkter, men i all hovedsak er «Ylvis 4» en verdig oppfølger til de første tre. I forkant av «Ylvis 4» erklærte brødrene at målet var å lage «verdens beste show». Det er en ambisjon de kan spare til neste gang. Men Ylvis er fortsatt å regne blant «Norges herligste». Etter elleve år på scenen er det er i seg selv en prestasjon.
Premiere var på Ole Bull Scene, Bergen, 20.01.11.
Monday, January 17, 2011
Januar 2011: Baby Universe
«Baby Universe» av Kirjan Waage og Gwendolyn Warnock, Wakka Wakka/Figurteatret i Nordland/Riksteatret. Med: Melissa Creighton, Andy Manjuck, Peter Russo, Waage og Warnock. Regi: Waage og Warnock.
Dystert, klokt og håpefullt.
Kampen for tilværelsen
«Baby Universe» utvider figurteatrets univers, og tilskuerens.
FIGURTEATER: Enden er nær. Sola dør, og menneskene kjemper for å overleve. I et underjordisk laboratorium blir et babyunivers født. Kan det bli redningen?
Smått og stort
Wakka Wakka har evnen til å koble de helt personlige og de aller største sammenhengene i en og samme fortelling. Deres forrige forestilling, «Fabrik», tok for seg holocaust sett gjennom en skredder fra Haugesund, verdenspolitikken og enkeltmennesket. I «Baby Universe» utvider de perspektivet ytterligere: Det handler om individet, samfunnet, verden, universet.
Miljøperspektivet er åpenbart, inkludert spark til dem som bagatelliserer det. Men historien fortelles i flere lag og har flere tolkningsmuligheter enn dette. Man kan se «Baby Universe» som en familiefabel om kjærlighet som betingelse for vekst. Man kan se den som en parabel over skapende virksomhet og vern om eget arbeid, eller som en samfunnslignelse om menneskets kår under totalitære regimer. Hvor stopper enkeltindividets rett til liv og frihet? Hva kan fellesskapet kreve?
«Baby Universe» er ikke redd for å stille de aller største spørsmålene, og i løpet av en times funderende figurteater rører den til og med ved selve meningen med livet. Historiene går parallelt og griper inn i hverandre. Man trenger ikke velge mellom perspektivene, man får dem alle på samme tid.
Mest for voksne
Utgangspunktet er dystert og pessimistisk, og rørende øyeblikk handler oftest om tap, som når forskeren synger om fuglesang til sitt barn og tilskueren brått husker at fuglesang, det får universet aldri høre. Fuglene har dødd ut. Mor og barn lever i en bunker under bakken. Men «Baby Universe» er først og fremst underholdende, håpefullt, klokt og humoristisk teater, og livsfilosofien og humoren beveger seg, som fortellingen, over flere nivåer. Noen av vitsene er subtile og sofistikerte. Andre er enkle, visuelle og lett tilgjengelige.
Riksteatret har satt anbefalt aldersgrense 11 år. Men voksne vil være en riktigere målgruppe. Ikke bare spilles «Baby Universe» på engelsk, men teksten er kompleks og elegant og fylt med referanser til politikk, kultur, vitenskap; Al Gore, Stephen Hawking, George Orwell, i tillegg til filmer og romaner fra det ytre rom. Mange av tolkningsmulighetene, den emosjonelle dybden og de filosofiske spørsmålene kan gå tapt for de yngste. Samtidig kan det tenkes at unge zappere & surfere finner tilstrekkelig glede i historiefortellingens grep, dens raskt skiftende scenespråk, parallelle og kryssende historielinjer og lekne estetikk til at de uansett gleder seg over forestillingen og får sitt univers utvidet.
Premiere var på Chateau Neuf i Oslo 14.01.2011.
Dystert, klokt og håpefullt.
Kampen for tilværelsen
«Baby Universe» utvider figurteatrets univers, og tilskuerens.
FIGURTEATER: Enden er nær. Sola dør, og menneskene kjemper for å overleve. I et underjordisk laboratorium blir et babyunivers født. Kan det bli redningen?
Smått og stort
Wakka Wakka har evnen til å koble de helt personlige og de aller største sammenhengene i en og samme fortelling. Deres forrige forestilling, «Fabrik», tok for seg holocaust sett gjennom en skredder fra Haugesund, verdenspolitikken og enkeltmennesket. I «Baby Universe» utvider de perspektivet ytterligere: Det handler om individet, samfunnet, verden, universet.
Miljøperspektivet er åpenbart, inkludert spark til dem som bagatelliserer det. Men historien fortelles i flere lag og har flere tolkningsmuligheter enn dette. Man kan se «Baby Universe» som en familiefabel om kjærlighet som betingelse for vekst. Man kan se den som en parabel over skapende virksomhet og vern om eget arbeid, eller som en samfunnslignelse om menneskets kår under totalitære regimer. Hvor stopper enkeltindividets rett til liv og frihet? Hva kan fellesskapet kreve?
«Baby Universe» er ikke redd for å stille de aller største spørsmålene, og i løpet av en times funderende figurteater rører den til og med ved selve meningen med livet. Historiene går parallelt og griper inn i hverandre. Man trenger ikke velge mellom perspektivene, man får dem alle på samme tid.
Mest for voksne
Utgangspunktet er dystert og pessimistisk, og rørende øyeblikk handler oftest om tap, som når forskeren synger om fuglesang til sitt barn og tilskueren brått husker at fuglesang, det får universet aldri høre. Fuglene har dødd ut. Mor og barn lever i en bunker under bakken. Men «Baby Universe» er først og fremst underholdende, håpefullt, klokt og humoristisk teater, og livsfilosofien og humoren beveger seg, som fortellingen, over flere nivåer. Noen av vitsene er subtile og sofistikerte. Andre er enkle, visuelle og lett tilgjengelige.
Riksteatret har satt anbefalt aldersgrense 11 år. Men voksne vil være en riktigere målgruppe. Ikke bare spilles «Baby Universe» på engelsk, men teksten er kompleks og elegant og fylt med referanser til politikk, kultur, vitenskap; Al Gore, Stephen Hawking, George Orwell, i tillegg til filmer og romaner fra det ytre rom. Mange av tolkningsmulighetene, den emosjonelle dybden og de filosofiske spørsmålene kan gå tapt for de yngste. Samtidig kan det tenkes at unge zappere & surfere finner tilstrekkelig glede i historiefortellingens grep, dens raskt skiftende scenespråk, parallelle og kryssende historielinjer og lekne estetikk til at de uansett gleder seg over forestillingen og får sitt univers utvidet.
Premiere var på Chateau Neuf i Oslo 14.01.2011.
Monday, December 6, 2010
November 2010: Legenden Johnny Cash
«Legenden Johnny Cash» av og med Benny Borg, Oslo Nye Centralteatret. Regi: Benny Borg.
Varm hyllest, nøktern form.
TERNING: FIRE
Cash kontant
Benny hyller Johnny.
SHOW: Tidligere kalte vi det «infotainment» - en blanding av informasjon og underholdning. I en tidsalder der man må underholdes for at man skal være villig til å la seg informere, har Benny Borgs info-country-kabaret unektelig et gammeldags preg. Det er ikke nødvendigvis et minus.
Borg kommer inn kledd i helsvart og begynner å synge. Raskt avbryter han seg selv for å fortelle. Slik veksler han. Borg går ikke inn i rollen som Cash; han hyller Cash, synger hans låter og forteller fra hans liv, samtidig som han bryter inn med kommentarer om sitt eget forhold til ham («jeg tenker på den gangen. . . », «nå har jeg satt meg i den situasjon. . . »). Slik understreker han preget av hyllest, samtidig som «Legenden Johnny Cash» også blir mindre emosjonell enn eksempelvis filmen «Walk The Line». Den musikalske hyllesten er prioriteten, og livshistorieutdragene som binder den sammen, gir et kronologisk bilde og øker informasjonsverdien. Preget er dels historietime, dels konsert, dels bokklubbmøte etter å ha lest en selvbiografi.
Benny Borg er alene på scenen gjennom hele forestillingen. Tidvis bruker han playback for å utdype lydbildet og gi følelsen av å ha et band i ryggen. Det er en styrke, ingen svakhet og noe han med fordel kunne gjort mer av.
Premiere var på Oslo Nye Centralteatret 25.11.10.
Varm hyllest, nøktern form.
TERNING: FIRE
Cash kontant
Benny hyller Johnny.
SHOW: Tidligere kalte vi det «infotainment» - en blanding av informasjon og underholdning. I en tidsalder der man må underholdes for at man skal være villig til å la seg informere, har Benny Borgs info-country-kabaret unektelig et gammeldags preg. Det er ikke nødvendigvis et minus.
Borg kommer inn kledd i helsvart og begynner å synge. Raskt avbryter han seg selv for å fortelle. Slik veksler han. Borg går ikke inn i rollen som Cash; han hyller Cash, synger hans låter og forteller fra hans liv, samtidig som han bryter inn med kommentarer om sitt eget forhold til ham («jeg tenker på den gangen. . . », «nå har jeg satt meg i den situasjon. . . »). Slik understreker han preget av hyllest, samtidig som «Legenden Johnny Cash» også blir mindre emosjonell enn eksempelvis filmen «Walk The Line». Den musikalske hyllesten er prioriteten, og livshistorieutdragene som binder den sammen, gir et kronologisk bilde og øker informasjonsverdien. Preget er dels historietime, dels konsert, dels bokklubbmøte etter å ha lest en selvbiografi.
Benny Borg er alene på scenen gjennom hele forestillingen. Tidvis bruker han playback for å utdype lydbildet og gi følelsen av å ha et band i ryggen. Det er en styrke, ingen svakhet og noe han med fordel kunne gjort mer av.
Premiere var på Oslo Nye Centralteatret 25.11.10.
Wednesday, November 17, 2010
November 2010: Et Juleeventyr
«Et Juleeventyr» av Charles Dickens, dramatisert av Ivar Tindberg med sangoversettelser av Ragnar Olsen, Hålogaland Teater. Med: Ketil Høegh, Maryon Eilertsen, Kristian Fr. Figenschow jr. m.fl. Regi: Ivar Tindberg.
Komitragisk melodrama.
En julekalkun
Hålogaland Teater vekker melodramaet til liv i «Et Juleeventyr».
TEATER: Til glede for nye lesere: Charles Dickens’ juleeventyr er en av verdens mest gjenfortalte, reproduserte og nytolkede julefortellinger. Det handler om grinebiteren og gjerrigknarken Scrooge (han som ga navn til Disneys omtrent like berømte gnier), rikmannen som julenatta får seg en vekker i drømme. Mens han sover besøkes han av julens ånder, som viser ham hva juleglede, menneskekjærlighet og kanskje til og med meningen med livet egentlig dreier seg om. Det er ikke å telle penger.
Hålogaland Teater, denne gang ved dramaturg & regissør Ivar Tindberg, går tilbake til røttene og presenterer melodramaet i all sin prakt. Det spares ikke på store ord eller store følelser. Samtidig er framstillingen gjort med en tydelig bevissthet om hvor velbrukt historien er, og den drømmeaktige, klisjéspekkede og ofte tegneserieaktige dramaturgien gir mer enn et streif av parodi. Til tider blir «Et Juleeventyr» en julekalkun – som når Kristian Fr. Figenschow jr. kommer zombie-rallende, raslende med lenker og sminket som lik, når lyn og torden skaper stormfull aften utenfor vinduene, eller når hovedrolleinnehaveren selv – en nær ugjenkjennelig Ketil Høegh – bryter rævkrok og flyr som fuglen. Maskedesigner Per Ragnar Karlsen har fått lov til å boltre seg, og sminke og parykker spiller en rolle som bør krediteres på lik linje med skuespillernes innsats. Det samme kan sies om scenograf Gjermund Andresens scenelandskap, som på en og samme tid lykkes i å framstå som dickensk tidsriktig og 2010-moderne, og som danner den perfekte ramme rundt både melankoli-, anger-, håp- og fellesskapsscener, for ikke å glemme den mest unyanserte tegnefilmkomikken.
Når juleeventyret er på sitt mest utagerende er det fristende å rulle med øynene. Men «Et Juleeventyr» har også kostelige, varme øyeblikk, ikke minst når de voksne legger fra seg ironi og sarkasme i samspill med barneskuespillerne som gjør sine roller helt uten ironisk distanse. Maryon Eilertsens nåtidsånd – en lubben nisse i grønn snekkerbukse og den eneste voksenfigur med et underfundig kroppsspråk – utgjør også et herlig komisk innslag.
Premiere var i Tromsø 11.11.10.
Komitragisk melodrama.
En julekalkun
Hålogaland Teater vekker melodramaet til liv i «Et Juleeventyr».
TEATER: Til glede for nye lesere: Charles Dickens’ juleeventyr er en av verdens mest gjenfortalte, reproduserte og nytolkede julefortellinger. Det handler om grinebiteren og gjerrigknarken Scrooge (han som ga navn til Disneys omtrent like berømte gnier), rikmannen som julenatta får seg en vekker i drømme. Mens han sover besøkes han av julens ånder, som viser ham hva juleglede, menneskekjærlighet og kanskje til og med meningen med livet egentlig dreier seg om. Det er ikke å telle penger.
Hålogaland Teater, denne gang ved dramaturg & regissør Ivar Tindberg, går tilbake til røttene og presenterer melodramaet i all sin prakt. Det spares ikke på store ord eller store følelser. Samtidig er framstillingen gjort med en tydelig bevissthet om hvor velbrukt historien er, og den drømmeaktige, klisjéspekkede og ofte tegneserieaktige dramaturgien gir mer enn et streif av parodi. Til tider blir «Et Juleeventyr» en julekalkun – som når Kristian Fr. Figenschow jr. kommer zombie-rallende, raslende med lenker og sminket som lik, når lyn og torden skaper stormfull aften utenfor vinduene, eller når hovedrolleinnehaveren selv – en nær ugjenkjennelig Ketil Høegh – bryter rævkrok og flyr som fuglen. Maskedesigner Per Ragnar Karlsen har fått lov til å boltre seg, og sminke og parykker spiller en rolle som bør krediteres på lik linje med skuespillernes innsats. Det samme kan sies om scenograf Gjermund Andresens scenelandskap, som på en og samme tid lykkes i å framstå som dickensk tidsriktig og 2010-moderne, og som danner den perfekte ramme rundt både melankoli-, anger-, håp- og fellesskapsscener, for ikke å glemme den mest unyanserte tegnefilmkomikken.
Når juleeventyret er på sitt mest utagerende er det fristende å rulle med øynene. Men «Et Juleeventyr» har også kostelige, varme øyeblikk, ikke minst når de voksne legger fra seg ironi og sarkasme i samspill med barneskuespillerne som gjør sine roller helt uten ironisk distanse. Maryon Eilertsens nåtidsånd – en lubben nisse i grønn snekkerbukse og den eneste voksenfigur med et underfundig kroppsspråk – utgjør også et herlig komisk innslag.
Premiere var i Tromsø 11.11.10.
Subscribe to:
Comments (Atom)
