Oktober 2016: Reisen til julestjernen

«Reisen til julestjernen». Nationaltheatret. Av Sverre Brandt, musikk av Johan Halvorsen. Med: Selome Emnetu/Kjersti Tveterås, Espen Alknes/Nils Golberg Mulvik/Mattis Herman Nyquist, Per Christian Ellefsen/Terje Strømdahl, Kingsford Siayor/Olav Waastad/Hermann Sabado, Iselin Shumba/Marianne Stormoen, Mari Maurstad/Kim Haugen/Anneke von der Lippe, Petronella Barker/Gisken Armand/Liv Bernhoft Osa, Heidi Goldmann/Hanne Skille Reitan/Marte Engebrigtsen og Jan Gunnar Røise/Emil Johnsen og barneskuespillere. Regi: Kjersti Horn.

KOMMENTAR: Ny glans til «Julestjernen».

TERNING: FEM

Reisen til julestemningen

Kjersti Horn har skapt en «Reisen til julestjernen» for vår tid.

TEATER: Stakkars triste kongen (Espen Alknes premierekvelden, i veksling med Nils Golberg Mulvik og Mattis Herman Nyquist). Han skjelver og gråter og hyler. Så lei seg er han, at han ikke en gang klarer å gå oppreist, han må krabbe på gulvet. Tjenestefolkene Ole (Kingsford Siayor, i veksling med Olav Waastad og Hermann Sabado), Petrine (Iselin Shumba, i veksling med Marianne Stormoen) og narren (Per Christian Ellefsen, i veksling med Terje Strømdahl) vet ikke hva de skal gjøre. Kongen har nok ikke fått en klem på flere år, før Sonja (Selome Emnetu, i veksling med Kjersti Tveterås) helt spontant gir ham en.

Liv og røre

Det er seks år siden sist Nationaltheatret satte opp adventsklassikeren - en ny generasjon, i barneteatersammenheng.

Som de lesere som kjenner «Reisen til julestjernen» nok allerede har forstått: Kjersti Horn og hennes lag har helt tydelig lest grundig gjennom stykket på nytt, spurt seg hva hver enkelt scene egentlig betyr, og hvordan de lettest kan formidle denne betydningen til publikum på måter, og i omgangstoner, som vi kan føle oss hjemme med i dag. Like tydelig er det at de har villet underholde oss, og samtidig få oss til å tenke oss om. Dette har de fått til. Årets utgave av «Reisen til julestjernen» er varm og nær, med liv og røre i rikt monn.

Litt skummelt er det når greven (Emil Johnsen, i veksling med Jan Gunnar Røise) og heksen (Gisken Armand, i veksling med Petronella Barker og Liv Bernhoft Osa) legger slemme planer, og kanskje burde her vært satt en veiledende nedre aldersgrense rundt seks år, men Sonja har mange som støtter henne, og det er neppe noen i barnepublikum som er tviler på hvem de skal heie på.

Dialogen har fått en språklig oppussing, og skuespillerne bruker sine egne dialekter. Dette er et rike som er større enn postnummer 0010.

Variasjonsrikdom

Da Sverre Brandt skrev «Reisen til julestjernen» lånte han liberalt fra en lang rekke inspirasjonskilder, tydeligst Barbra Rings «Kongens hjerte» og William Shakespeares «Et vintereventyr». Han la inn eventyrreferanser og velkjente julesanger. Kjersti Horn og hennes samarbeidspartnere har utvidet referanserikdommen, og stilvariasjonen, enda litt til. Musikalsk har Johan Halvorsens vals- og reinlendertakter fått selskap av rap og pop. Orkesteret ledes kyndig av Per Christian Revholt, som også dirigerer publikum i allsang. Ballett er blandet med steppdans, street dance og moonwalking. Greven er kledd som om han ønsker seg et liv som popstjerne - i en gulldress som vel kunne ha omfavnet David Bowie - og sveisen er «bad ombré», slik Trump ikke mente det - mørkt innerst og lysbleket ytterst. Heksen ligger hattemannen fra «Alice i Eventyrland», slik Tim Burton så ham, og heksens datter (Heidi Goldmann, i veksling med Hanne Skille Reitan og Marte Engebrigtsen) har et kostyme som ikke ville skilt seg ut i en mangategneserie. Scenograf og kostymedesigner Katja Ebbel Frederiksen har nok hatt det moro på jobben. Det synes også i de fire ulike scenebildene. Ett er tradisjonelt, den malte nattehimmelen. Tre er mer abstrakte: Hoffet er kledd i tekstiler i rødt og purpur, i vinterskogen henger skarpskårne hvite strimler som istapper, og fra julemannens tømmerhytte, med fargepyntede vinduer, kommer dyrefigurer og leketøysskikkelser vrimlende ut, før de danser og gjør sprell for Sonja og oss i publikum.

Premieren fant sted på Nationaltheatret 22. oktober 2016.

November 2015: A Christmas for Carol

«A Christmas for Carol». Rogaland Teater. Av: Yngve Sundvor etter Charles Dickens. Med: Nina Ellen Ødegård, Anders Dale, Ole Christoffer Ertvaag, Helga Guren, Mette Arnstad, Even Stormoen, Roar Kjølv Jenssen, Lars Funderud Johannessen, Glenn André Kaada og barneskuespillere. Regi: Yngve Sundvor.

Polemikk med humor.

TERNING: FEM

Alle tiders juleeventyr

I stil og innhold flytter «A Christmas for Carol» seg uanstrengt mellom fortid, nåtid og framtid.

TEATER: Vi befinner oss noen - ikke mange - år inn i framtida. Miljøkatastrofen er et faktum. Over byen ligger smogen så tett at mobiltelefoner ikke lenger virker. Strømbruddene er så hyppige at penn og papir igjen har erstattet datamaskiner. Medisiner mangler. Folk sulter. Nyliberalismen avgjør hvordan de skal fordeles, de verdier som er igjen. Resultatet er en verden som ligner svært på den Charles Dickens levde i.

Hard og keitete

Sundvors versjon av «Et juleeventyr» (engelsk tittel: «A Christmas Carol») har gjort Scrooge til en middelaldrende kvinne - Carol, spilt av Nina Ellen Ødegård - men karaktertrekkene er de samme som før. Carol Stendahl er gretten, grim og grisk, men vil helst se seg selv som den ansvarlige og alle andre som systematiske sløsere. Ødegård lar en skjør sosial usikkerhet skinne gjennom den strenge fasaden, en keitethet som bidrar til å forsvare omslaget, når det kommer. Hun er omgitt av mer livsnytende skikkelser som en Wham-syngende nevø (Ole Christoffer Ertvaag), en storrøykende (avdød) forretningspartner (Helga Guren), en hardt slitende, familiekjær sekretær (Roar Kjølv Jenssen) og en forteller med trekk fra bakgårdskatten (Even Stormoen). Samt selvfølgelig fortidens, nåtidens og framtidens juleånder - Glenn André Kaada som åtti-nittitalls puddelrocker, Lars Funderud Johannessen som kontemporær new ager og tenåringsskuespillerne Julie Sæbø Larsen og Katharina Rudjord alternerende i rollen som statuestiv framtidsspådom.

Tid og rom

Også i form kan en si dette er inspirert av fortidens, nåtidens og framtidens ånder. Dickens' hang til ensidig persontegning oppleves som overraskende tidsmessig, kanskje dels på grunn av vår samtids økende tendens til svart-hvitt-argumentasjon i samfunnsdebatten. For «A Christmas...» er naturligvis fortsatt polemikk, slik det har vært fra Dickens' tid.

Yngve Sundvor lar det være polemikk med humor. Den visuelle rammen, med atmosfæreskapende videodesign av Reidar Richardsen, projisert på enkel, funksjonell scenografi av Arne Nøst, lar Carol & co forflytte seg raskt og ubesværet i tid og rom.

Premieren var på Rogaland Teater 13. november. Anmeldelsen er skrevet ut fra forestillingen 14. november.

November 2010: Et Juleeventyr

«Et Juleeventyr» av Charles Dickens, dramatisert av Ivar Tindberg med sangoversettelser av Ragnar Olsen, Hålogaland Teater. Med: Ketil Høegh, Maryon Eilertsen, Kristian Fr. Figenschow jr. m.fl. Regi: Ivar Tindberg.
Komitragisk melodrama.

En julekalkun

Hålogaland Teater vekker melodramaet til liv i «Et Juleeventyr».

TEATER: Til glede for nye lesere: Charles Dickens’ juleeventyr er en av verdens mest gjenfortalte, reproduserte og nytolkede julefortellinger. Det handler om grinebiteren og gjerrigknarken Scrooge (han som ga navn til Disneys omtrent like berømte gnier), rikmannen som julenatta får seg en vekker i drømme. Mens han sover besøkes han av julens ånder, som viser ham hva juleglede, menneskekjærlighet og kanskje til og med meningen med livet egentlig dreier seg om. Det er ikke å telle penger.
Hålogaland Teater, denne gang ved dramaturg & regissør Ivar Tindberg, går tilbake til røttene og presenterer melodramaet i all sin prakt. Det spares ikke på store ord eller store følelser. Samtidig er framstillingen gjort med en tydelig bevissthet om hvor velbrukt historien er, og den drømmeaktige, klisjéspekkede og ofte tegneserieaktige dramaturgien gir mer enn et streif av parodi. Til tider blir «Et Juleeventyr» en julekalkun – som når Kristian Fr. Figenschow jr. kommer zombie-rallende, raslende med lenker og sminket som lik, når lyn og torden skaper stormfull aften utenfor vinduene, eller når hovedrolleinnehaveren selv – en nær ugjenkjennelig Ketil Høegh – bryter rævkrok og flyr som fuglen. Maskedesigner Per Ragnar Karlsen har fått lov til å boltre seg, og sminke og parykker spiller en rolle som bør krediteres på lik linje med skuespillernes innsats. Det samme kan sies om scenograf Gjermund Andresens scenelandskap, som på en og samme tid lykkes i å framstå som dickensk tidsriktig og 2010-moderne, og som danner den perfekte ramme rundt både melankoli-, anger-, håp- og fellesskapsscener, for ikke å glemme den mest unyanserte tegnefilmkomikken.
Når juleeventyret er på sitt mest utagerende er det fristende å rulle med øynene. Men «Et Juleeventyr» har også kostelige, varme øyeblikk, ikke minst når de voksne legger fra seg ironi og sarkasme i samspill med barneskuespillerne som gjør sine roller helt uten ironisk distanse. Maryon Eilertsens nåtidsånd – en lubben nisse i grønn snekkerbukse og den eneste voksenfigur med et underfundig kroppsspråk – utgjør også et herlig komisk innslag.

Premiere var i Tromsø 11.11.10.