Mai 2016: 1930: Diktatoren

«1930 - diktatoren». Statsteatret på Oslo Nye Trikkestallen. Av: Yngve Sundvor. Med: Linda Mathiesen, Per Kjerstad, Kim Sørensen, Cato Skimten Storengen. Regi: Yngve Sundvor.

KOMMENTAR: Effektiv skamløs manipulasjon.

TERNING: FEM

De billige triks' triumf

Med skamløs forenkling skal verden forføres.

TEATER: Året er, som tittelen tilsier, 1930. Det vil si økonomisk depresjonstid. Handlingen finner sted i en teatertrupp av det langt fra suksessrike slaget. Teatersjef Sven Elvedal (Kim Sørensen) og hans ensemble er konkursen nær. Redningskvinnen er en tvilsom heltinne. Hilda Hendriksen (Linda Mathiesen) heter hun, en skruppelløs fascist er hun, og skruppelløs fascisme vil hun også bruke teatret til å spre. Elvedals ansatte (en lang rekke roller spilt med presis timing av Per Kjerstad og Cato Skimten Storengen, samt en spilt av Mathiesen) viser seg lette å manipulere.

Floskler og selvbedrag

«1930 - diktatoren» bygger på vissheten om at dersom floskler bare blir generelle nok, er de tilnærmet umulige å slå tilbake. Selve mangelen på substans og sammenheng er det som får alle noenlunde saklig funderte motargumenter til å virke som om det er de som avviker fra tema. Men like mye som «1930 - diktatoren» er en oppvisning i propagandaens lettkjøpte retorikk, dens skamløse forenklinger og dens simple fiendebilder (det vil si antisemittistisk karikatur), er den en framvisning av hvor mye egeninteresse har å si for viljen til å la seg overbevise. Enten det en ønsker seg er sex, posisjon eller penger, kan en alltids bedrive det selvbedrag det er, å fortelle seg selv at det en vil oppnå også gagner et større fellesskap. Divanykker og kunstneriske pretensjoner danner god grobunn for slike selvbedrag. Er en selvopptatt nok, og perspektivløs nok, er overgangen liten, mellom bagatellmessige kompromisser og det å selge sjela si. Og har en i utgangpunktet et slags perspektiv med seg, kan også det vel legges til side, om bare trusselen mot egeninteressen blir stor nok.

Leken effektbruk

Statsteatrets fartsfylt lekne folkelighet gir en etter hvert gjenkjennelig grunnsignatur. Denne varieres fra gang til gang gjennom ny tilførsel av metateatral referansehumor, stadig fra nye sjangres stilgrep. Denne gang forsyner kompaniet seg grådig fra film noir-verktøy, fra propagandafilmens stiliseringsvirkemidler og radioteatrets rikdom av lydeffekter. De bruker tidsmarkører fra vaudeville, fra jazzdans og revyviser med heisann-hoppsann-humør, og de pakker inn tilstrekkelige mengder med lytehumor til at tilskueren også kan måtte føle på sine egne fordommer, alternativt sine egne reflekser av politisk korrekthet, underveis. At deler av referanseapparatet i seg selv kan oppleves noe gammeldags, gjøres til et premiss for handlingen. Er det ikke nettopp fordi Elvedal & co bruker forslitte triks at kompaniet ikke lykkes? Jo, det er det. Hva er løsningen? Opplagt! Å gjøre de forslitte triksene enda litt billigere! Med det blir det forslitte igjen til noe friskt, gjennom en ertende respektløs harselas med tradisjonsteknikkene.

Anmeldelsen er skrevet ut fra Oslo-premieren 10. mai 2016.