Juni 2016: Alt for vitenskapen

«Alt for vitenskapen». Grenland Friteater og Sanden Kulturupplivingar. Av: Tor Arne Ursin og Leif Arild Sanden, musikk av Truls Hannemyr. Med: Carl Henrik Ekblom, Kjersti Posti Høgli, Lars Løberg, Leif Arild Sanden. Regi: Tor Arne Ursin.

KOMMENTAR: Ikke så oppfinnsomt.

TERNING: TRE

Oppfinneren framstilles som utnyttet, paranoid idealist

Vel enkelt.

TEATER: Hvem var Kristian Birkeland, mannen på 200-lappen? Svært kort sagt: En av Norges ledende vitenskapsmenn gjennom tidene. Fysikeren, forskeren og oppfinneren ble professor i en alder av 30. Hans oppdagelser la grunnlaget for Norsk Hydro noen få år etter. I løpet av de 49 årene han levde tok han ut 59 patenter på svært varierte oppfinnelser. Han begrenset seg ikke til ett forskningsfelt.

Birkelands livshistorie er utgangspunktet for «Alt for vitenskapen», men Tor Arne Ursin og Leif Arild Sanden har tatt seg visse kunstneriske friheter i fortellingen. Ikke minst gjelder det friheten til å forenkle. Både personer og konflikter blir i overkant endimensjonale.

Persontegning

Birkeland (Ekblom) framstilles som hardt arbeidende og sosialt naiv. En utnyttet idealist, som etter hvert glir inn i rus og paranoia. Hydro-gründeren Eyde (Sanden) blir framstilt som kynisk lurendreier som presser og bedrar kompanjongen. Kona Ida er ensom, oversett og en anelse kalkulerende, mens kjæresten Hella (begge Høgli) er en slu forfører, mer enn en anelse kalkulerende. Assistentene Sæland, Næss og Devik (alle Løberg) er til forveksling like hjelpere som følger Birkelands instrukser, ydmyke for hans overlegne intellekt.

«Alt for vitenskapen» går over en periode på nesten tjue år, fra 1899 til Birkelands død i 1917. Den første scenen er lagt til Finnmark, der Birkeland driver banebrytende nordlysforskning mens den enfoldige lokale postmannen (Sanden) drikker spriten hans. Underveis besøker den også Kristiania, der han mellom forskningsforsøkene møter både sin framtidige kone og sin framtidige forretningspartner. Den skildrer hardtarbeidende år på Notodden, der både ekteskap og forretningssamarbeid tar slutt, før den forflytter seg til Egypt, der en ny forskningsepoke på nytt forskningsfelt går parallelt med en ny kjærlighetshistorie, utvidet paranoia, og ny fare for å bli økonomisk utnyttet.

Sjekkliste-struktur

Denne strukturen er med på å gjøre problemstillingene såpass overfladiske som de blir. Ursin og Sanden har nok villet gjøre Birkelands forskningsgjennombrudd tilgjengelige, men overgangene mellom teknisk terminologi og personlige uttalelser virker ofte anstrengte, som punkter på to ulike sjekklister satt sammen. Ordene lyder ofte som om der står utropstegn bak dem, og også skuespillet er gjort med utropstegn - svært tydelige gester. Forfatterne har dessuten lagt inn flere (unødvendige) referanser til «Peer Gynt». Enkeltreplikker fra stykket er brukt i dialogen. Ida, som etter hvert blir lei av å vente, synger i flere omganger Solveigs sang, mens sangeren Hella, som Birkeland møter i Egypt, har trekk fra Anitra. Men den Birkeland som beskrives står langt fra Peer, oppslukt av sin kunnskapssøken.

Visuelt har oppsetningen flere flotte elementer. Det nordnorske nordlyset og den egyptiske nattehimmelen er simulert gjennom vakkert foranderlige videobilder, og lyssettingen (Lars Løberg er kreditert både for lys og video) tillater oss samtidig å se hva som skjer i og utenfor Birkelands laboratorium. Finurlig formede oppfinnelser, med klare likhetstrekk til apparater fra fotografier av Birkeland, bidrar også til artig miljøtegning. 

Premieren var i Herøya industripark 8. juni.