Juli 2016: Harry Potter and the Cursed Child

«Harry Potter and the Cursed Child». Palace Theatre, London. Av: J. K. Rowling, Jack Thorne og John Tiffany. Med: Jamie Parker, Noma Dumezweni, Sam Clemmett, Anthony Boyle, Paul Thornley, Poppy Miller, Alex Price, Cherrelle Skeete, Nicola Alexis, Helen Aluko, Jeremy Ang Jones, Rosemary Annabella, Annabel Baldwin, Jack Bennett, Paul Bentall, Zoe Brough, Morag Cross, Cristina Fray, Rudi Goodman, Claudia Grant, James Howard, Christiana Hutchings, Lowri James, Chris Jarman, Martin Johnston, Bili Keogh, Chipo Kureya, James Le Lacheur, Helena Lymbery, Barry McCarthy, Sandy McDade, Andrew McDonald, Tom Mackley, Adam McNamara, Tom Milligan, Jack North, Stuart Ramsay, Nuno Silva, Esther Smith, Nathaniel Smith, Dylan Standen og Joshua Wyatt. Regi: John Tiffany.

KOMMENTAR: Flere slags magi.

TERNING: FEM.

Magi i mengder

For mye av det gode kan være akkurat passe. Men det kan også være for mye.

TEATER: Begrensningens kunst er ikke en J. K. Rowling behersker. Etter sju omfangsrike romaner om Harry Potter kommer en teateroppsetning med en helt ny historie. Så omfattende er den at den må deles på to forestillinger, hver på drøyt to og en halv time.

Her er mye moro, mye spenning og mye magi, både av trollmannsslaget og det sceniske slaget. Visuelt er «Harry Potter and the Cursed Child» en fryd, med mange og fortryllende overraskelser. Den er velspilt. Særlig er det en glede å følge Jamie Parker som den voksne Harry og Noma Dumezweni som den voksne Hermione. Men det spørs om ikke virkningen ville vært enda større om mengden var mindre.

Hvis, om, men

«The Cursed Child» starter samme sted som epilogen i siste bok, 19 år etter at Harrys kamp mot Voldemort. Albus (Sam Clemmett) er fersk elev på Hogwarts, og Scorpius Malfoy (Anthony Boyle) er hans beste venn. Raskt bryter fortellingen ut av skolens rammer, gjennom reiser i tid og sted. Som bøkene er «The Cursed Child» en episk historie. Det nære og personlige knyttes sammen med de aller største spørsmålene, så som kampen mellom godt og ondt, lojalitet, valg og enkeltpersoners betydning for helheten. Aller mest sentralt står forholdet mellom foreldre og barn.

Noen av episodene i teateroppsetningen er helt nye. Noe er tilbakeblikk på Harrys fortid, i en form bokleserne vil kjenne igjen. Noe er også alternative versjoner av fortidshistoriene, om de konsekvenser det ville ha fått om noe på noe tidspunkt hadde gått annerledes. «Hvis, om, men»-prinsippet er grunnleggende. John Tiffany, Jack Thorne og J. K. Rowling har funnet en god balanse mellom humor og spenning, filosofi og lek.

To eller ingen

Billetter til forestillingene selges både separat og samlet, og i teorien skal en kunne se delene hver for seg. I praksis: Skal en se en, bør en se begge. Eneren er mest helstøpt som teater. Den har den klareste historiefortellingen, engasjerende person- og konfliktutvikling og særs kompetent spenningsoppbygging. Den slutter med en real cliffhanger, og tilskueren må se del to for å få vite hvordan det går. Toeren er den mest actionfylte delen, men også den mest kaotiske. Så mange er komplikasjonene at inntrykket blir noe rotete. Dialogen er tilrettelagt for at den som bare ser del to skal forstå hovedtrekkene i del en. Men noen spor og mye relevant persondynamikk må en se første del for å få med seg.

Kunne «Harry Potter and the Cursed Child» vært kortere? Utvilsomt. Især kunne andre del vært ryddet i. I kjent Rowling-stil har begge delene nok av digresjoner - de fleste riktig fornøyelige - og det skjer at slikt sies som ville blitt oppfattet også usagt. Men betyr det at dette burde vært kortere? Ja og nei. Detaljrikdommen vil nok i seg selv oppleves som en styrke av mange av Harrys tilhengere. Ikke-fans-fra-før kunne nok ha ønsket seg hardere redigering.

Anbefalt nedre aldersgrense? Om engelskkunnskapene er gode nok, vil undertegnede anslå rundt tolv år. Såpass krevende er tankematerialet. Såpass innviklet og såpass skummel er historien.

Anmeldelsen er skrevet ut fra pressevisning på Palace Theatre 20. juli.