Mai 2016: Labyrint

«Labyrint». Teatret Vårt, Arbeideren i Ålesund. Av, med og regi: Hilde Brinchmann.

KOMMENTAR: Mysterier lokker.

TERNING: FEM

I «Labyrint» på Teatret Vårt får tilskueren rollen som oppdager.

Gleden ved gåter.

TEATER: Professor Elisabeth Brix (Hilde Brinchmann) er forsvunnet. Hennes assistenter (elever fra dramalinja på Fagerlia videregående skole) trenger publikums hjelp for å finne henne. En etter en sendes tilskuerne inn i labyrinten, som er bygd som en koloss av en kloss midt i visningsrommet i Arbeideren i Ålesund.

Oppdagerrolle

Hvilke dører åpnes? Hvilke gåter løses? Hvilke mysterier forblir mysterier? Det skal ikke røpes her. Det ville redusere moroa for dem som senere skal inn. I stedet kan vi si det slik, at selv om «Labyrint» bruker moderne teknologi, er det tiltrekningskraften fra de gode gamle mytologiske mysterier som ligger under. Dette er omsluttende teater - det som briter og amerikanere kaller «immersive» - med virtuelle verktøy. Ved start undersøker tilskueren spor på professorens feltkontor, i et telt der de fleste gjenstander stammer fra tiden før datamaskinene og det meste har en viss sepiafarget patina, før ører dekkes av høretelefoner og øyne av skjermhjelm, og vi ser våre omgivelser forandre seg mens vi hører professorens oppsummering fra før hun forsvant. Så sendes vi altså inn i labyrinten selv, gjennom dører og trange korridorer, opp og ned stiger, gjennom rom - noen av dem med ny lytting over høretelefoner, ny kikking i skjermhjelm, de fleste uten. Slik gis tilskueren rollen som oppdager, en slags Indiana Jones mellom gammel mytologi og ny teknologi. Blant virkemidlene er en håndholdt lykt, en magisk rød rubin og en svimlende stjernehimmel. Noen av løsningene kan virke noe hjemmesnekrede, men også det har sin sjarm.

Subjektive spor

Det ligger i det omsluttende teatrets egenart at en ikke kan vite sikkert om det en selv opplever er det samme som andre opplever. En ting er det at teaterformen oppfordrer til subjektiv diktning, i det at en selv må fylle ut tomrommene i fortellingen. Mange rom er mennesketomme. De gjenstander og symboler som måtte befinne seg der fungerer som spor, som antyder hva som har skjedd og hva som kan komme til å skje. En annen ting er den nær uunngåelige undringen på om en faktisk har fått med seg alt, eller om noe er oversett, forbigått. I «Labyrint» minkes faren for snarveier gjennom at noen av dørene er fysisk avlåst, men helt eliminert er den ikke. Denne uvissheten er i seg selv en gåte, og kan i seg selv gi lyst til å oppleve «Labyrint» igjen.

Premieren var på Teatret Vårt i Ålesund 29. mai 2016.