August 2016: Snåsamannens sang

«Snåsamannens sang». Teater Ibsen, Nord-Trøndelag Teater og Riksteatret. Av: Klas Abrahamsson. Med: Sverre Bentzen, Ragne Grande, Duc Mai-The, Mari Dahl Sæther og Tore B. Granås. Regi: Øyvind Osmo Eriksen.

KOMMENTAR: Plattheter som placebo for «den gode samtalen».

TERNING: TRE

Livsfilosofi, liksom

Den som plages av klisjéallergi, vil ikke bli helbredet av «Snåsamannens sang».

TEATER: Det er en mørk og stormfull aften, eller muligens en mørk og stormfull dag. Fire personer med ulike livsvilkår og ulike livssyn er på fottur i den trønderske natur, neppe langt fra Snåsa: Helseministeren (Tore B. Granås), hans livvakt (Duc Mai-The), en dødssyk ung kvinne (Mari Dahl Sæther) og hennes venninne (Ragne Grande). En femte person, Snåsamannen (Sverre Bentzen), deltar i en dimensjon for seg selv, et parallelt nærvær av ro og aksept, vennligsinnet og velmenende. Hans forsikringer om at der «finnes mer mellom himmel og jord» er tildelt både åpnings- og avslutningssekvensen, og i flere mellomsekvenser framgår hans tillit til egne helbredende krefter.

Diskusjon

Grunnpremisset for «Snåsamannens sang» er en diskusjon om slikt som ikke kan bevises - religion, liv etter døden, overnaturlige fenomener, mirakuløs helbredelse - mellom mennesker som vil tro og mennesker som ikke vil tro. Teksten er en grundig kartlegging av årsaker til begge ståsteder. Spillet er engasjert og temperamentsfullt, men personene blir likevel ikke mer enn talerør for de ulike synspunktene. Dette skyldes dels det klisjétette språket (ukebladoverskrift møter selvhjelpsbok møter inspirasjonsplakat møter kjøleskapsmagnet møter ordtak), og dels handlingsutviklingen, altså, diskusjonens gang. Det er uspennende, men absolutt gjenkjennelig, banalitet er naturligvis det, og det er troverdig for sin sammenheng, en sosialt keitete situasjon der ønsket om å si noe dypt raskt går over til å ha sagt noe platt. Det er ikke helt uten humoristisk effekt, heller. En kan godt se på klisjébruken som ironisering over klisjébruk, og refleksjonsnivået som ironisering over refleksjonsnivå, men denne humoren blir fort forutsigbar, som å skulle gjette seg fram til sluttord i faste uttrykk.

Stemning

Enkelte av detaljene i Øyvind Osmo Eriksens iscenesettelse er over kanten parodiske - som det at den ellers svært så folkelige ministeren og hans vakt med militær bakgrunn begge trasker rundt i dress og slips og fjellsko (kostymedesign: Gjøril Bjercke Sæther). Andre er stemningsskapende, fine, som egget ministeren plukker fra et reir og rister for å markere rytme, og mange av bevegelsene i de mer drømmende delene av oppsetningen, forflytningsetappene.

Bård Lie Thorbjørnsens roterende skogs-og-speilscenografi er turnévennlig kompakt, og knytter sammen villmarksmiljøet og skikkelsenes selv- og image-bevissthet. Som det snart skal vise seg, er jo turen noe av en PR-øvelse både for pasient og politiker.

Premieren fant sted på Teater Ibsen 24. august 2016. Anmeldelsen er skrevet med grunnlag i generalprøven dagen før.