Mai 2016: Hedda Gabler

«Hedda Gabler». Trøndelag Teater. Av: Henrik Ibsen. Med: Stine Fevik, Andreas Stoltenberg Granerud, Endre Hellestveit, Christian Ruud Kallum, Silje Storstein. Regi: Kjersti Haugen.

KOMMENTAR: Knapphugd og klartseende.

TERNING: FEM

Maske, ild og aske.

Trøndelag Teaters Hedda føler på tilværelsens uutholdelige uekthet.

TEATER: Der brenner et bål på Trøndelag Teaters scene. Hedda (Stine Fevik) har satt fyr på manuskriptet Eilert Løvborg (Endre Hellestveit) har skrevet med Thea Elvsted (Silje Storstein). Hun har holdt i de brennende arkene inntil flammene varmet fingrene. Snart er de aske. Vi ser alle parallellen.

Klartenkt

Som Hedda er Stine Fevik kledd i en oransje kjole. Flammefarget tekstil, svovelrødt hår. Men dette er en kvinne som føler seg som aske. Utbrent, uten mening. Hun møter verden med den lukkethet som vokser ut fra troen om at ingen likevel vil forstå. Av og til legger hun ut mer eller mindre subtile hint, fra selvironisk bekjennelse til hånlig hysteri. Gjennom dem får hun bekreftet at ingen forstår. Ektemannen Jørgen (Christian Ruud Kallum) er naivt opptatt med sitt. Husvennen Brack (Andreas Stoltenberg Granerud) er ivrig etter å få sitt. Eilert har gått videre i livet, eller kanskje bakover i det. Thea tar avstand.

Nok en gang står Kjersti Haugen for en klartseende, gjennomtenkt tilnærming til en Ibsen-klassiker på Trøndelag Teater. Hun krediterer Irina Malochevskaja, teaterprofessor og i mange år regilærer ved Teaterhøgskolen, for analysen av stykket. Vi kan kjenne igjen mønstrene, persondynamikken, karakteranalysen, fra flere andre oppsetninger.

Masker

Denne versjonen er renskåret, knapphugd, tekstlig sparsom. Kunstgrep med innslag av vold og sex og tango understreker kampen om dominans, bevisst eller underbevisst, i nesten alle forholdene. Hedda og Brack, tyggegummityggende sportsbilkjørende vulgær, med lange, grådige armer og stadig tydeligere overskridelser av intimgrensene. Hedda og Eilert, brautende arrogant. Hedda og Thea, forknytt stålvilje. Eilert og Thea. Ikke, i alle fall ikke i noen videre grad, Jørgen og Hedda. Jørgen deltar ikke i maktspill. Jørgen vil bare vel. Det passer ham i alle fall best å late som om han bare vil vel, og som om alle andre vil det samme.

Heddas masker, eller kanskje vi heller skal si Heddas følelse av egen falskhet, framvises gjennom et stort digitalt portrett i stadig forandring - en Warhol-generisk allmenngjøring av individet - Hedda/Fevik. I dette blir det personlige utflytende, nesten utslettet, bak ensformiggjørende fargeflater og konturforflyttende kludrerier. Samtidig er det fortsatt, unektelig, henne.

Premieren fant sted på Trøndelag Teater 27. mai 2016.