August 2016: Songfuglen

«Songfuglen». Det Norske Teatret. Av: Demian Vitanza etter Jan Roar Leikvoll, musikk av Sandra Kolstad. Med: Frank Kjosås, Ellen Birgitte Winther, Gjertrud Jynge, Renate Reinsve, Kjersti Dalseide, Trini Lund, Anne Ryg, Hilde Olausson, Niklas Gundersen. Regi: Peer Perez Øian.

KOMMENTAR: Grovmeislet kjønnskamp.

TERNING: FIRE

Røffe effekter

«Songfuglen» er surrealistisk spissformulert teater med skarpe kanter.

TEATER: Omgivelsene er brutale, og de er brutalistiske. Dagny Drage Kleivas hardkantede scenografi trekker tanken østover, til et eks-kommunistisk miljø med forfallen østblokkarkitektur i sement og med kulehull. Rester fra monumentale skulpturer av Stalin-hyllest-typen ligger i forgrunnen. Det er stilisert, det er symbolsk, og det er på en og samme tid grovmeislet og lekent. Dette er også stikkord for teaterversjonen som helhet: «Songfuglen» er både grovmeislet og leken, «Songfuglen» er stilisert og symbolsk.

Kjønnskamp

Jakoba (Frank Kjosås) er en ung gutt i et samfunn av kvinner, et riktig terrorvelde av kvinner. Hans kjønn er en hemmelighet. Menn er for lengst fordrevet fra byen til skogen utenfor, og av og til angriper de. De gutter og menn som gjemmer seg blant kvinnene er i fare. Mor (Ellen Birgitte Winther) har en plan: Jakoba skal bli kastratsanger og leve resten av livet som kvinne. Hun har alliert seg med sanglæreren Malinovskaja (Gjertrud Jynge), og operasjonen skal utføres i skjul. Jakoba forstår ikke helt hva det innebærer, før unge Tikva (Renate Reinsve) lærer ham om kjønnets gleder. Samtidig begynner han å innse nøyaktig hvor totalitært det er, det samfunn han lever i, og han blir tvunget til å velge: Skal han følge mors plan? Skal han gjøre opprør? Skal han flykte? Handlingen i «Songfuglen», bok og teaterforestilling, går over de få dagene der disse valgene må tas. Teaterversjonen framstår som surrealistisk spissformulert, kompakt og tydelig.

Skadet samfunn

Leikvolls hovedmetafor - mennesket som en innestengt sangfugl med lengsel etter frihet - er noe forslitt, men teateroppsetningen reduserer dette symbolets plass. Peer Perez Øian og hans samarbeidspartnere har lagt vekten på de konsekvenser undertrykkelse har: Ikke bare de skader som gjøres på Jakoba, ikke bare hans utvikling og hans indre og ytre kamp, men også de skader kvinnene rundt ham har tatt, av å leve under frykt, ufrihet og kynisme. Kraftige hint om at også Malinovskaja en gang var av hankjønn er lagt inn, mors avstumpede pragmatisme er understreket, og Tikvas ord om at «eg har kjent flere som deg, både før og etter», er blitt en nøkkelreplikk. Mange av forestillingens replikker er løftet direkte fra bokteksten, men Demian Vitanza har også formet replikker ut fra situasjonene Leikvoll beskrev, og flere av romanens tankebolker er gjort til monologer for Jakoba. Alt i alt er det snakk om svært forstandig redigering, en redigering som både ivaretar bokas særtrekk og teaterformens krav.

Sandra Kolstads musikk lar Frank Kjosås bruke et stort stemmeregister. I en duett med Jynge utforskes androgyne stemmeleier både i manns- og kvinnestemmen, dypere enn og lysere enn normalforventningen. Etter hvert gis det også rom for mer maskuline toner. 

Premieren fant sted på Det Norske Teatret 26. august.