«Vestregata». Hålogaland Teater. Av: Maja Bohne Johnsen. Med:
Maria Bock, Guri Johnson, Kristine Henriksen, Pernille Dahl Johnsen, Anethe
Alfsvåg, Ida Løken Valkeapää, Trond Peter Stamsø Munch, Inge Kolsvik og
barneskuespillere. Regi: Nina Wester og Ingrid Forthun.
Sosialt engasjert.
TERNING: FIRE.
Hålogaland Teaters «Vestregata» er sosialdrama som
folkekomedie
Folkelighet fra fattigliv.
TEATER: Det sosialt bevisste teater har lange tradisjoner på
Hålogaland Teater, like lange som teatret selv. Folkekomedien likeså. I
«Vestregata» møtes disse i en mangesidig skildring av kvinneliv i fattigdom.
Det er ikke bare epoken det er lagt til - 1960-tallet - som gir dette en eim av
en annen tid. I uttrykket kombineres også teaterstiler som var vanligere i HTs
tidlige tider. Kroppsspråk, ansiktsuttrykk og tekstbetoning gjøres markert
tydelig. Tilskueren skal ikke kunne ta feil av verken emosjoner eller politiske
budskap.
Kvinneslit
Johanne (Maria Bock) syr, mens livet rakner. Johanne sliter
med psyken. Johanne sliter med å sove om natta og å våkne om morgenen, og ofte
makter hun ikke å gå på jobb på vaskeriet. Ofte makter hun ikke å ta seg av
datteren Synnøve heller. Hun blir spilt av barneskuespillere fra HTs barne- og
ungdomsteater som seks-, ti- og femtenåring.
De andre kvinnene i den nedslitte bygården har sitt å slite
med, de også. Ei er periodedranker, ei har en mann som drikker oftere enn som
så. Ei er gift med en fraværende, men autoritær mann. Ei har ikke annet, eller
andre, enn avdøde statsledere i bilder på veggen. To kvinner kommer ofte på
besøk, og også de har sine vansker: I den enes tilfelle, en død sønn, atten
katter og en angst for å reise fra byen og det kjente. Den andre bor på legd. «Vestregata»
har med andre ord mange eksempler på fattigdommens vansker. Dette er et samfunn
der pengemangelen er så prekær at små drømmer blir store og store blir uoppnåelige.
Likevel har altså komikken fått stor plass i forestillingen, i en folkelig,
barsk humor som står som et forsvarsverk mellom kvinnene og deres problemer,
innbitt og insisterende. Mest dempet i uttrykket er det Bock som er, i de deler
av oppsetningen der Johanne ikke er psykotisk. De øvrige opptrer mer poengtert
utagerende.
Sirkelvirkninger
Replikkene har en lokalt forankret frodighet i seg.
Språkbilder gir teksten liv, men det skjer også at slikt sies som tilskueren
burde ha forstått usagt. I handlingsutviklingen finnes også en del
gjentagelser, i symbolbruk, i tidsmarkører, og i scener med samme funksjon som
en har sett i scener før. Dette siste kan oppfattes som om dramatiker Maja
Bohne Johnsen og regissørene Nina Wester og Ingrid Forthun ikke helt har hatt tillit
til at tilskueren vil forstå hva de ønsker å fortelle med «Vestregata». Men disse
scenene kan også sees som påpekninger om de sirkelvirkninger og mønstre som
preger fattigdomslivet, både i ett menneskes liv og gjennom generasjoner. At
disse mønstrene er reelle, er et sentralt budskap i tekst så vel som
oppsetning.
Dordi Strøms scenografiske framstilling av leilighetshuset i
Vestregata formidler rommenes tranghet og naboskapets nærhet, det siste både på
godt og vondt.
Premieren fant sted på Hålogaland Teater 28. april 2016. Anmeldelsen er skrevet med grunnlag i generalprøven dagen før.
No comments:
Post a Comment