April 2016: Kvitebjørn Kong Valemon

«Kvitebjørn Kong Valemon». Det Norske Teatret. Av: Ola E. Bø og Mari Moen etter norske folkeeventyr. Med: Silje Lundblad, Morten Svartveit, Iren Reppen, Per Schaanning, Hans Rønningen, Jonas F. Urstad, Judy Nyambura Karanja og barneskuespillere. Regi: Ingrid Weme Nilsen.

Bildene og lydspillet er skjønnere enn moralen

TERNING: FIRE

Ensom ofring

Når en tar eventyret på alvor, forsvinner mye av magien

I «Kvitebjørn Kong Valemon» stiller kjærligheten større krav til jente enn til gutt.

TEATER: En ulykkelig mann, den forheksede prinsen Valemon (Morten Svartveit) må reddes av en kvinnes kjærlighet. Der er to kandidater: Jenta, så oppofrende at hun ikke en gang er innvilget et navn (Silje Lundblad), og heksa, så selvopptatt at hun vel uansett ikke lyder et (Hans Rønningen). Alle tre er ensomme mennesker.

Nytt og gammelt

Både bilder og lydspill er langt skjønnere enn moral og budskap, i denne teaterforestillingen. I formen møtes tradisjonelle teatertriks (såkalt svart teater, eller mørklagt marionettespill) og moderne spesialeffekter (blant annet gjennom svært bevisst lys- og fargebruk). Sangene teateroppsetningen bruker er en stemningsskapende blanding av det nasjonalromantisk nostalgiske, folkemusikk og folkemusikk-inspirert musikk, og det nye (som Bjellas «Psykisk kan du vera sjøl»).

Bjørnens utforming er intet mindre enn imponerende, og presisjonen når kopper, kanne og kjevle blir styrt av svartkledde skuespillere gjemt av scenemørket vil nok også fascinere mange.

Det spørs om fortellingen engasjerer like mye. Eventyr har alltid hatt en oppdragende virkning, med tydelig budskap. Der er ikke tvil om hvem som er ment som forbilde og hvem som er ment til skrekk og advarsel. Bruken av magi framhever gode og onde krefter i kamp, og understreker hvilke verdier en vil skal vinne. Dette vet også «Kvitebjørn Kong Valemon». I teateroppsetningen lover jenta allerede som barn - etter selv å ha hørt eventyr - at hun skal ofre seg for prinsen når hun blir voksen. Hennes standhaftighet i dette er det som gjør henne til heltinne.

Kjærlig krav

Legger en velviljen til, kan en si at «Kvitebjørn Kong Valemon» handler om at kjærligheten må velges fritt. En kan ikke, slik heksa prøver, tvinge den til seg. Den som skal elske, må selv bestemme seg for å gi av sin tillit og tålmodighet, slik jenta gjør. Hun er den velgende part i fortellingen, både når hun først blir med bjørnen hun møter i skogen, og når hun senere følger etter ham inn i trolldomsriket. Problemet er naturligvis at der ikke finnes grenser for hvor mye hun må ofre.

Tilsynelatende setter Prins Valemon bare en regel for kjæresten sin: At hun ikke skal se på ham når han er menneske. Men han forklarer ikke hvorfor. Hun må underordne seg. Hun må isolere seg fra andre. Når hennes barn blir født, må hun gi dem bort, fortsatt uten forklaring, og uten å få vite om de lever eller dør. Disse offerhandlingene er det som får ham til å velge henne, og ikke heksa, som altså forsøker å tilrøve seg hans selskap gjennom magisk lureri.

Ikke for det, i teateroppsetningen er heksa mindre skummel enn hun er en komisk figur, som ser ut til å ha funnet inspirasjon både i den kjærlighetssyke Bridget Jones (hun synger til og med på nynorskversjoner av «All by myself» og «Power of Love») og i Elphaba fra musikalen «Wicked».

Premieren fant sted på Det Norske Teatret 16. april 2016.