April 2016: Herr Marmelade

«Herr Marmelade». Det Norske Teatret. Av: Noah Haidle, oversatt av Gunstein Bakke. Med: Sara Khorami, Ola G. Furuseth, Ulrikke Hansen Døvigen, Rolf Kristian Larsen, Heidi Toini, Amell Basic, Espen Reboli Bjerke. Regi: Glenn André Kaada.

Morbid morskap.

TERNING: FEM

Barndom med brodd

Harmløs er ikke moroa i Det Norske Teatrets «Herr Marmelade».

TEATER: «Herr Marmelade» er humor som stadig veksler mellom det lekne og det ubehagelige. I hovedsak klarer Haidles tekst og Kaadas regi å balansere virkemidlene. En og annen gang kan en mene at det sporer av, og blir for mye, for smakløst, for voldsomt, for teit. Men det er et poeng: Lucys barndom sporer også av, også den er for mye, for smakløs, for voldsom og for teit.

Dobbel satire

Sara Khorami spiller bråmoden fireåring, Rolf Kristian Larsen suicidal femåring. Begge gjør det med en fascinerende utporsjonert blanding av voksne og barnlige trekk og gester. Både Lucy og Larry tilhører, hver på sitt vis, dysfunksjonelle familier. Larry har en eldre stebror som banker ham (Amell Basic). Lucy har en mor som stort sett er ute (Ulrikke Hansen Døvigen), en barnevakt som sluntrer unna (Heidi Toini), og to fantasivenner, Herr Marmelade (Ola G. Furuseth) og hans hundsede assistent (Espen Reboli Bjerke). Faren dro da Lucy var to, og en kan undres: Hvor mye husker en fireåring fra to år tilbake? Har hun kontakt med faren? Hva har moren fortalt? Er han modellen for den sadistisk manipulerende, kokainsniffende og arbeidsnarkomane Herr Marmelade som hun er så opptatt av å gjøre til lags? Eller er han basert på personer Lucy ser på TV når TV er hennes eneste selskap? Dette røper «Herr Marmelade» ikke. Denne åpenheten gir teaterstykket dets doble satiriske virkning. Det blir barsk parodi på populærkulturens fråtsing i vold, sex og manipulasjon, og røff harselas over voksnes naive tro på at barn - uansett hva de utsettes for, og uansett hva de utsetter hverandre for - er uskyldige vesener. «Gjør som jeg sier, ikke som jeg gjør»-foreldreskapet får en kraftig smekk.

Lek og konsekvenser

Ideen om barneleken som et trygt rom for utvikling og utprøving strekkes og vris i «Herr Marmelade». På ett nivå er Lucy og Larrys lek en måte de kan teste ut grenser uten at det får egentlige konsekvenser. Ingen dør, ikke egentlig. Ingen doper seg, ikke egentlig. Ingen blir gravide, ikke egentlig. Ingen dreper, ikke egentlig. På et annet nivå er de selv eksempler på at også lek har konsekvenser. Det finnes ikke trygghet i Lucys og Larrys liv, i Lucy og Larrys lek, i Lucy og Larrys fantasier. Bare angst og misbruk. Den psykiske og fysiske volden Herr Marmelade bruker mot sin assistent, og etter hvert også Lucy, gjenspeiler barnets frykt, barnets angst, barnets altfor utviklede forståelse for mellommenneskelig maktspill. Ikke bare barnets, heller. I en forkledning av barnelek avdekker «Herr Marmelade» også de mekanismer som gjør at voksne fortsetter å leve i voldelige forhold, de forhandlinger som finner sted mellom en partner som vil gjøre alt for å gjøre den andre fornøyd og en partner som vil gjøre alt for å kontrollere den andre. Den viser hvordan rollene slike partnere imellom kan skifte når omstendigheter og maktbalanse skifter.

Premieren fant sted på Det Norske Teatret 9. april. Anmeldelsen er skrevet med grunnlag i forestillingen 13. april.