«Fire begravelser og ett bryllup». Teater Ibsen. Av og med:
Morten Joachim. Regi: Aslak Moe.
Veier til forståelse
TERNING: FEM
Nær innsikt
«Fire begravelser og ett bryllup» er en sterk og modig fortelling
om død og overlevelse.
TEATER: Morten Joachim ble født med heroinabstinenser. Han
vokste opp hos en bestemor som sårt forsøkte å være en bedre mor for sitt
barnebarn enn hun hadde klart å være for sin datter.
«Fire begravelser og ett bryllup» er en beretning om
menneskene han mistet og erkjennelsene han fant.
Forbi terapi
Det er en nyansert beretning, sammensatt av det vonde og vanskelige,
det innsiktsfulle og det undersøkende, av barsk overlevelseshumor, skarp
observasjonsevne og nøktern psykologisering. Episodene som er valgt ut er
presist megetsigende. Det emosjonelt nære er balansert mot det analytisk avslørende.
Egenterapi? Nei, Morten Joachim og hans prosess har kommet
forbi det punkt der det ville vært målet. Historien er løvetannbarnets, men
refleksjonene tilhører den voksne. Hans bearbeidelse har for lengst ført til
innsikt. Han har latt sine erfaringer modne før han deler dem, og nå er det
tilhøreren som skal bli klokere. Mange blir nok nettopp det. «Fire
begravelser…» er en fortelling om kompleksiteten i forholdet mellom
rusmisbruker og pårørende. Sorg og sinne. Savn og lettelse. Anger og
kjærlighet. Motstand og skyld. Følelsen av å være utilstrekkelig for den andre.
Trangen til å bli sett og elsket. Morten Joachim forstår og forklarer. Han
tilgir, men han unnskylder ikke. Han deler også bekjennelser om egne feil, feil
det må smerte ham å fortelle om. De tårene som faller underveis virker ekte,
men de hindrer ham ikke i å fortsette fortellingen.
Innenfra og utenfra
Morten Joachim er ikke skuespiller, og han forsøker ikke å
framstå som det. Hans rolle er rollen som forteller og fortolker. Han har nok
evnen til å forstille seg, skjule sine egentlige tanker og følelser - han
framholder en viss skyldfølelse over situasjoner der han har gjort nytte av
nettopp det - og han går av og til inn i imitasjoner, etterligninger av de
mennesker han beretter om. Men han framstår som seg selv, ikke som en rolle.
Denne subjektiviteten, koblet med en visshet om at det som er subjektivt
ikke nødvendigvis samtidig er sant, er en dokumentarisk styrke.
Når Morten Joachim stiller spørsmål ved sin egen
oppriktighet, får det ham ikke til å virke mindre oppriktig, tvert imot. Han
etterprøver sine egne minner, han stiller spørsmål ved sine egne handlinger og
sine egne motiver, han saumfarer hva han - og de andre - kunne og burde ha gjort
annerledes. Nettopp dette dobbelblikket, evnen og viljen til samtidig å se seg selv
innenfra og utenfra, å lese seg selv slik han leser andre, er noe en mer enn
aner at han hatt med seg hele livet: En årvåkenhet utviklet av å leve med
rusmisbrukere, en oppmerksomhet som er vokst fram av nødvendigheten i å kunne lese
andres reaksjoner samtidig som en holder sine egne tilbake. I dette knyttes
da-et sammen med nå-et. I forsoningen med gamle sårbarheter finnes grunnlag
til ny selvforståelse og ny visshet om egenverdi. Ikke bare for
aktøren. Også for tilskueren.
Premieren var på Teater Ibsen 8. april 2016.
No comments:
Post a Comment