«Martyrer». Nationaltheatret. Av: Marius von Mayenburg,
oversatt av Anders T. Andersen.
Med: Lena Kristin Ellingsen, Gisken Armand, Ingjerd
Egeberg, Kjersti Botn Sandal, Jonas Strand Gravli, Anders Mordal, Marika
Enstad og Kai Remlov. Regi: Anders T. Andersen.
Selvbekreftende låst logikk.
TERNING: FIRE
Fundamentalisme som opprør
I «Martyrer» tar ungdomsopprøret form av religiøs
radikalisering.
TEATER: Ungdomsskoleeleven Benedicte (Lena Kristin
Ellingsen) blir brått religiøs. Hun nekter å delta i svømmeundervisningen på
skolen. Hun begynner å sitere Bibelen i alle passende og upassende sammenhenger.
Hun gjør sin tro til et altomfattende rammeverk, et tankesett som gjør all den
tvil hun tidligere måtte ha hatt på seg selv irrelevant, samtidig som hun får
anledning til å forsvare alle de intriger hun ellers måtte ønske å sette i
gang.
Kompromissløs
Ellingsens rolletolkning legger vekt på Benedictes
kompromissløse fasthet. Hun møter sjelden omgivelsenes blikk. I stedet stirrer
hun i bakken eller rett framfor seg. Ansiktet signaliserer urørbarhet,
innesluttet overbevisning.
I «Martyrer» er det i stor grad slik at voksenrollene er
karikaturer over meningsposisjoner og tilhørende overtalelsesstrategier, mens
ungdomsskikkelsene Benedicte, Jens (Jonas Strand Gravli) og Lydia (Kjersti Botn
Sandal) innbyr mer til psykologisering. Samtidig viser oppsetningen hvor
utilstrekkelig psykologisering kan være, i møte med prosesser som den Benedicte
gjennomgår. Der finnes jo ikke bare en årsak til hennes utvikling, men en hel rekke.
Hver for seg eller sammen kan alle være gyldige. Løpske hormoner, en fraværende
far, en mor med begrenset forståelse for sitt barns indre liv, ensomhet, usikkerhet
på egen kjønnsidentitet, svake skoleprestasjoner, motvilje mot spesifikke
motstandere, ofringsromantisering, et behov for grensers klarhet, for en
posisjon i flokken og for et formål i livet.
Metafor?
Om tilskueren vil se Benedictes kristendom som kristendom,
eller som en kunstnerisk metafor for islam, er underordnet. Det framstår heller
ikke som viktig at hovedpersonen på vei fra von Mayenburgs tekst til Andersens oppsetning
har byttet kjønn fra gutt til jente. «Martyrer» er uansett så spissformulert at
det ikke er ment som utgangspunkt for bokstavtro tolkning, snarere som et bilde
av den avmektige forvirring ikke-troende kan møte bokstavtro tolkning med.
Dessuten er stykket altså en utforskning av de mulige mekanismer bak et ungt
menneskes radikalisering. De voksne - mor (Marika Enstad), presten (Anders
Mordal), rektoren (Kai Remlov), den engasjerte læreren (Gisken Armand) og den distanserte
læreren (Ingjerd Egeberg) - forsøker hver på sitt vis å appellere til
tenåringen, i håp om å få henne til å endre mening. Selv nyter hun sin nyvunne
makt, den oppmerksomhet hun vies, og den selvrettferdiggjøring hennes
overbevisning gir henne. Hun bruker den posisjon hun oppnår blant de voksne og
blant sine jevnaldrende.
Premieren fant sted på Nationaltheatret 14. april 2016.
No comments:
Post a Comment