Tuesday, May 31, 2016

April 2016: Martyrer



«Martyrer». Nationaltheatret. Av: Marius von Mayenburg, oversatt av Anders T. Andersen.
Med: Lena Kristin Ellingsen, Gisken Armand, Ingjerd Egeberg, Kjersti Botn Sandal, Jonas Strand Gravli, Anders Mordal, Marika Enstad og Kai Remlov. Regi: Anders T. Andersen.
Selvbekreftende låst logikk.
TERNING: FIRE

Fundamentalisme som opprør

I «Martyrer» tar ungdomsopprøret form av religiøs radikalisering.

TEATER: Ungdomsskoleeleven Benedicte (Lena Kristin Ellingsen) blir brått religiøs. Hun nekter å delta i svømmeundervisningen på skolen. Hun begynner å sitere Bibelen i alle passende og upassende sammenhenger. Hun gjør sin tro til et altomfattende rammeverk, et tankesett som gjør all den tvil hun tidligere måtte ha hatt på seg selv irrelevant, samtidig som hun får anledning til å forsvare alle de intriger hun ellers måtte ønske å sette i gang.
Kompromissløs
Ellingsens rolletolkning legger vekt på Benedictes kompromissløse fasthet. Hun møter sjelden omgivelsenes blikk. I stedet stirrer hun i bakken eller rett framfor seg. Ansiktet signaliserer urørbarhet, innesluttet overbevisning.
I «Martyrer» er det i stor grad slik at voksenrollene er karikaturer over meningsposisjoner og tilhørende overtalelsesstrategier, mens ungdomsskikkelsene Benedicte, Jens (Jonas Strand Gravli) og Lydia (Kjersti Botn Sandal) innbyr mer til psykologisering. Samtidig viser oppsetningen hvor utilstrekkelig psykologisering kan være, i møte med prosesser som den Benedicte gjennomgår. Der finnes jo ikke bare en årsak til hennes utvikling, men en hel rekke. Hver for seg eller sammen kan alle være gyldige. Løpske hormoner, en fraværende far, en mor med begrenset forståelse for sitt barns indre liv, ensomhet, usikkerhet på egen kjønnsidentitet, svake skoleprestasjoner, motvilje mot spesifikke motstandere, ofringsromantisering, et behov for grensers klarhet, for en posisjon i flokken og for et formål i livet.
Metafor?
Om tilskueren vil se Benedictes kristendom som kristendom, eller som en kunstnerisk metafor for islam, er underordnet. Det framstår heller ikke som viktig at hovedpersonen på vei fra von Mayenburgs tekst til Andersens oppsetning har byttet kjønn fra gutt til jente. «Martyrer» er uansett så spissformulert at det ikke er ment som utgangspunkt for bokstavtro tolkning, snarere som et bilde av den avmektige forvirring ikke-troende kan møte bokstavtro tolkning med. Dessuten er stykket altså en utforskning av de mulige mekanismer bak et ungt menneskes radikalisering. De voksne - mor (Marika Enstad), presten (Anders Mordal), rektoren (Kai Remlov), den engasjerte læreren (Gisken Armand) og den distanserte læreren (Ingjerd Egeberg) - forsøker hver på sitt vis å appellere til tenåringen, i håp om å få henne til å endre mening. Selv nyter hun sin nyvunne makt, den oppmerksomhet hun vies, og den selvrettferdiggjøring hennes overbevisning gir henne. Hun bruker den posisjon hun oppnår blant de voksne og blant sine jevnaldrende.

Premieren fant sted på Nationaltheatret 14. april 2016.

No comments:

Post a Comment