April 2016: Det er bedre å kappe det av enn å gå gjennom livet

«Det er bedre å kappe det av enn å gå gjennom livet». Trøndelag Teater. Av: Lisa Lie, dramatisert av Ole Johan Skjelbred og Elisabeth Egseth Hansen. Med: Hildegunn Eggen, Kathrine Thorborg Johansen og Karl-Vidar Lende. Regi: Ole Johan Skjelbred.

Ironisk provokasjon.

TERNING: FIRE

Eventyrdystopier møter moderne vrengebilder i en skrudd skrekkvisjon av livets gang

Mytenes morbide side

TEATER: En gang var Rød (Kathrine Thorborg Johansen) og Snø (Karl-Vidar Lende) siamesiske tvillinger. De ble skilt. Rød vokste opp hos bestemoren, Dø (Hildegunn Eggen), som nå enten er død eller fantaserer om å være det. Snø vokste opp som sexslave.

Raske referanser

Referansene går vidt, og noen ganger dypt, skjønt de avgis i et slikt tempo at sammenhengen kan glippe: Eventyr, Platon, vampyrer, reklame, norsk helsevesen, tvilsomme helseråd, norrøn og gresk mytologi, Bibelen og Hitchcock, Shakira, Prince, Peter Pan, middelalderhistorie, Margit Sandemo, psykiatriske diagnoser og psykoanalyse, barneleker og barneregler, pornografi av det mest perverterte slaget, religiøse rekrutteringsmetoder, vår samtids politiske retorikk, Mozart og Salieri, Thomas Piketty, B-filmer, Terje Vigen, mer, mer, mer. Kontekst er her likevel. «Det er bedre...» knytter seg mot mytemakeri, moderne og tradisjonelt. Moralformaningene vies både indre og ytre trusler.

Dette er en beskrivelse som nok kunne brukes om det meste av Lisa Lie, men nå er det ekstra sant. «Det er bedre…» legger større vekt på frykt og fremmedgjøring, enn på de (makabre) vittigheter som peprer teksten. Tabuord og groteskerier er her mange av, men oppsetningen forholder seg ironisk til provokasjonene. Framføringstonen som er valgt er distansert, tekstlevering så rask at mer subtile ordspill kan gå tapt.

Helhet?

Tittelens «det», altså det som skal kappes av, kan vise til tvillingen, til kreftsykdommen, til angsten, til kroppsdeler, til drømmer, og enda mer, det blir til et slags samlebegrep for alle problemer i livet, de som bør fjernes for å oppnå perfeksjon. For perfeksjon er målet, perfeksjon og helhet, og denne, skal vi tro Platon, og Rød, oppnås enklest gjennom å finne sin andre (bedre) halvdel gjennom kjærligheten. Snø er ikke helt med på dette.

Scenografien er en overgrodd eventyrskog av hår (Skjelbred). I fysisk framtoning har Eggens bestemor, så vel som Johansens Rød og Lendes Snø noe av ulven over seg. Kostymefargene er livets dans-klassikerne svart, rødt, hvitt. Det er neppe tilfeldig. Generasjoners gang og undergang, fødsel, sex og død, er grunnmotiver.

Premieren var på Trøndelag Teater 15. april. Anmeldelsen er skrevet med grunnlag i forestillingen 19. april.