April 2016: Mysterier

«Mysterier». Av: Calixto Bieito etter Knut Hamsun. Med: Jan Gunnar Røise, Jan Sælid, Andrea Bræin Hovig, Heidi Goldmann, Håkon Ramstad, Anne Krigsvoll, Nils Golberg Mulvik, Per Christian Ellefsen, Per Frisch, Ellen Horn, Marian Saastad Ottesen og Mariann Hole. Regi: Calixto Bieito.

Deilig bergtatt.

TERNING: SEKS.

Den ene lystige bitterhet etter den andre

Sjelelivet lever og beveges og veksler i Calixto Bieitos kraftfulle «Mysterier».

TEATER: Informasjonsrik, detaljert, ekspressiv, innsiktsfull. Bieitos tekstdramatisering og regi lar metafor gli over i parallell virkelighet og parallell virkelighet gli over i metafor. Han knytter forbindelseslinjer på tvers av bevissthetsplan, tidsplan, stedsplan. Gjennom simultanhandlinger og speilvirkninger settes tilskueren raskt i en tilstand av mottagelighet, stilt åpen for det mystiske, det store og sære og vidunderlige.

Forestilling om å leve

Den gulkledde Nagel ankommer den lille byen. Ord for ord er åpningsmonologen den tekst som åpner Hamsuns roman. Jan Gunnar Røise framfører den, og etablerer Nagel som et slags forfatterens andre jeg. En selvpsykologiserende posør, rykket ut av sitt livs sammenheng. På Røise er det for øvrig bare frakken som er gul, slik Martha Gudes hår på Heidi Goldmanns hode heller ikke er hvitt, selv om ordene, også nå, forteller oss at slik er det. Sceniske tekstmotsigelser som disse varsler at i denne historien kan en ikke tro alt en hører eller alt en ser. «Mysterier» er en fortelling i bevegelse, slik Nagel er en sjel i bevegelse. Konsekvent inkonsekvent, rasjonelt ustabil, vennligsinnet destruktiv. Røise uttrykker komplekst alle Nagels motsetninger, søkende, utprøvende, mangfoldig, sammenhengende. Han turer vitalt gjennom sammenbrudd og sammenlappingsforsøk, han prøver desperat å balansere livssult og dødstørst, dødsangst og livslede. Han er observant og han er forblindet, han er full og han er tom.

Han omgis av sterke ensembleprestasjoner. Hver skikkelse har individuelt særpreg, samtidig som sider av hovedpersonen speiles i dem alle. I ulike personer er det seksuelt anstrengte gitt ulike uttrykk, former av frustrasjon, undertrykkelse og fiksering.

Moderne åndsliv

Calixto Bieito utnytter teatrets mange simultane kommunikasjonsmuligheter, dets dobbelt-, trippel-, kvadruppelkommunikasjon. Han har dessuten fordelt fortellerpassasjer fra Hamsuns roman mellom skuespillerne, og slik gjort dem til ulike sider av splittelsen i Hamsun og i Nagel. Anne Krigsvoll spiller med sordin. Ordpoesiens musikalitet, melankoliens nervøsitet, kommer til uttrykk i hennes doktorfrue, i en framtoning som fort kan få en til å tenke på Munchs svartkledde kvinner. Bieitos teater er i det hele tatt et visuelt bevisst, symbolrikt og referanserikt teater, der forståelsesnivåene ligger lagvis også i det synlige. Rebecca Ringst har konstruert en lagerromaktig dreibar multistruktur i flere etasjer. Den er by, den er sjel, og både i byen og i sjelen står der alltid noen og lytter, alltid noen som ser. Ingenting unnslipper oppmerksomheten, men ikke alle forstår alt de ser. Nagels hotellrom - 1892-riktig innredet - utgjør det største og tilsynelatende mest realistiske enkeltrommet, men heller ikke dette er konstant. Ringsts struktur billedlegger det ubevisste sjeleliv mange avkroker og underfulle dyp, den konkretiserer abstraksjoner og er med på å gjøre digresjoner til nye kjerner.

Premieren fant sted på Nationaltheatret 8. april. Anmeldelsen er skrevet ut fra forestilling dagen etter.