Februar 2014: Dr. Bergland og den alternative medisin

«Dr. Bergland og den alternative medisin». Latter/Stand Up Norge. Av og med: Jonas Kinge Bergland, med tekstbidrag fra Vemund Vik. Regi: Vemund Vik.

Knuser humbug med humor.

TERNING: FEM

Utmerket alternativ

Hvis det er sant at en god latter forlenger livet, burde Dr. Bergland fås på blå resept.

STAND UP: «Dr. Bergland og den alternative medisin» er stand up med en grunnleggende historie. Showet er bygd opp om den tinnitusrammede medisinerens jakt på en kur mot lyden i øret.

Jonas Kinge Bergland har gjort forberedelsene sine. Han har vært på alternativmessa på Lillestrøm. Han har prøvd akupunktur. Han har, og det bruker han, fullførte legestudier og en viss grad av praksis, for ikke å nevne livslang erfaring med det å være skeptiker. Doktoren bruker sine egne erfaringer til å så skepsis til det ikke underbyggede, det ikke beviste, det som er for godt til å være sant. Her knuses humbug med humor.

Showet er godt underbygget. I retorikken blandes vitser med poeng og argumenter med poeng. «Dr. Bergland og den alternative medisin» har en tydelig planlagt struktur, et forløp med en klar start og en klar slutt, og med en klar sammenheng imellom. Et og annet forvarsel og en og annen henvisning til noe han tidligere har sagt viser et bevisst forhold til spenningsoppbygging og sammenheng. Noen av vitsene er av det makabre slaget, men dødpunkter finnes ikke.

Framføringen er kontrollert, og Bergland er ikke redd for å gi publikum pauser for å le - eller for å ta inn over seg konsekvensene av det han sa. «Dr. Bergland og den alternative medisin» er smart, allmenngyldig og samtidig særegen humor med mening, og komikeren, som vant Komiprisen i klassen for årets gjennombrudd i 2012, burde ha mulighet til å bryte gjennom til et enda større publikum gjennom denne.

Premieren var på Latter 6. februar 2014.

Februar 2014: The Last 5 Years

«The Last 5 Years». Edderkoppen/Scenekvelder. Av: Jason Robert Brown, oversatt til norsk av Johan Osuldsen. Med: Heidi Gjermundsen Broch og Heine Totland. Regi: Johan Osuldsen. Musikalsk ansvar: Atle Halstensen.

Samlivsdrama i sangform.

TERNING:FIRE

Samliv på skeive

Som forestilling er «The Last 5 Years» i bedre balanse enn kjærlighetsforholdet den portretterer.

MUSIKAL: Et fem år langt kjærlighetsforhold skildres fra begge sider. Hans og hennes. Forfra og bakfra. Han, spilt og sunget av Heine Totland, forteller historien kronologisk. Hun, spilt og sunget av Heidi Gjermundsen Broch, starter med slutten og beveger seg bakover.

Selvbiografisk

Da Jason Robert Brown skrev «The Last 5 Years», sto han selv midt oppi et samlivsbrudd med klare likhetstrekk til det i stykket. Det bærer teksten preg av. Forestillingens mannsfigur - basert på Brown selv - er ikke nødvendigvis mer sympatisk enn kvinnefiguren - basert på hans ekskone. Men han forstås bedre av forfatteren. Han framstilles som mer sammensatt, mer aktivt handlende. Han tar valg. Hun forholder seg til dem. De er begge langt mer opptatt av hans følelser enn av hennes.

For ham er de fem årene de er sammen en tid i medgang. Han lykkes i forfatterkarrieren. Damene flokker seg om ham. Selvtilliten vokser. For henne er det en tid i motgang. Hun får ikke skuespillerjobber. Hun mister troen på seg selv, i den grad hun noen gang hadde den. Hun tviler på seg selv, og all den oppmuntring han gir henne, og til slutt går lei av å gi henne, hjelper ikke. Hun blir klengete. Han søker ut.

Misforholdet mellom de to er et åpenbart problem for forholdet. Er det også et problem for forestillingen? Mindre enn man kunne tro. Johan Osuldsen har fått mer ut av «The Last 5 Years» enn grunnmaterialet skulle tilsi. Og selv om det er et skjevforhold mellom rollefigurene Lena og Eivind, er det på ingen måte slik at Totlands rolletolkning overskygger Gjermundsen Brochs.

Nyansering

Brown har selv gitt sin kvinnefigur større emosjonelt spenn i melodilinjene enn i tekstlinjene. Johan Osuldsen og Heidi Gjermundsen Broch har kompensert ytterligere gjennom å gi henne et kroppsspråk, en stemmebruk og en mimikk som gjør det klart at hun har mer temperament og mer personlighet enn hennes replikker skulle tilsi. Slik kan norske Lena sies å ha mer dybde enn amerikanske Cathy. Totlands Eivind har også i seg et snev av tvetydighet. Bunner hans selvhevdelse egentlig i usikkerhet? Er han egentlig så framgangsrik som han vil tro?

Heidi Gjermundsen Broch og Heine Totland møtes til duett kun én gang i forestillingens forløp. Imellom brukes dreiescenen aktivt for å holde de to, miljøene de lever i, og fiolinist Ragnhild Lien, som opptrer i statistroller som andre kvinner, i bevegelse. Telefonen er en mye brukt rekvisitt. Men likevel: Med en struktur som består av sunget enetale etter sunget enetale blir ikke formen veldig dynamisk. Da er lydbildet mer vitalt. 

Ikke bare fordi forestillingens fem musikere - Trond Akerø-Kleven, Jan-Øyvind Grung Sture, Ragnhild Lien, Kristian Edvardsen og Tove Margrethe Erikstad - spiller live på scenen, men også fordi Browns musikk formidler følelser med større kompleksitet enn hans tekster er i stand til. Osuldsens fornorskede oversettelse tilfører et ekstra lag av humor til den norske oppsetningen.

Premieren var på Edderkoppen 5. februar 2014.

Februar 2014: Guys and Dolls

FAKTA: «Guys and Dolls». Oslo Nye Teater. Av: Frank Loesser (musikk og sangtekster), Abe Burrows og Jo Swerling (manus), oversatt av Svein Sturla Hungnes. Med: Hilde Louise Asbjørnsen, Andrea Bræin Hovig, Kåre Conradi, Hans Marius Hoff Mittet, m.fl. Regi: Svein Sturla Hungnes. Koreografi: Marianne Skovli Aamodt. Musikalsk ansvar: Petter S. Kragstad.

Nostalgisk vitalitet.

TERNING: FEM

Gir god gevinst

«Guys and Dolls» er en vinnende musikalkomedie, rik på gjennomtenkte detaljer.

MUSIKAL: Det er åpenbart hva det satses på: Å glede og å underholde. I dette får «Guys and Dolls» full pott. Musikalen blander gangsterfilm og romantisk komedie i en nostalgisk dagdrøm der øyeblikket har langt mer å si enn fjorten år før og framtida etter. Konfliktene er enkle og erklærte. Personene er humoristisk tegnede skisser med uttalte motivasjoner og kvikke replikker.

To kjærestepar

Hilde Louise Asbjørnsens giftesyke Miss Adelaide har et nært slektskap til roller hun har spilt før, som Belle Poitrine i «Little Me» og Ulla i «The Producers»; søte og naive Marilyn Monroe-kopier med myke talestemmer og større overbevisning enn tankekapasitet. Andrea Bræin Hovigs Sarah Brown gjennomgår mer av en utvikling, som den bestemte frelsesarmésersjanten som gradvis avdekker at hun også er en lengtende romantiker, mens Kåre Conradi og Hans Marius Hoff Mittet framstiller én spiller med pokerfjes og én spiller uten. Førstnevntes mesterspiller Sky er vist fast i blikket, stø i stemmen og uforstyrrelig i kroppsspråket. Sistnevnte bruker virrende mimikk og kroppsspråk i beskrivelsen av en mer ustadig mann det er lett å manipulere. Det er lagt mer dynamikk i forholdet mellom Conradis og Hovigs rollefigurer enn mellom de andres to.

Morten Røhrt, Bentine Holm og Eli Anne Linnestad styrker komikken i små, men særegne roller som Frelsesarmé-offiserer med ulike sinnelag.

Tid og miljø

Scenografien av Ola Bråten er begrenset til få elementer. Viktigst er strektegninger i neon, en musikerplattform som også brukes som inngangs- og utgangsportal, og en underjordisk overraskelse som skal få forbli en overraskelse for leserne av denne teksten. Trude Berghs kostymedesign har ofte innlagt komiske elementer, særlig overdådig i den Chita Rivera-inspirerte Cuba-scenen, og Svein Sturla Hungnes' oversettelse lar oss ikke glemme at vi befinner oss i den amerikanske storbyen. Skikkelsene sier ikke «gård» om de kan si «farm» eller «spiller» om de kan si «gambler». De engelsknære formuleringene er blandet med nostalgisk retroslang som «gryn», «spenn», «kjei» og «daler», også en påminnelse om tid og sted.

Som så ofte har vært tilfellet i samarbeidet Hungnes-Aamodt skjer mye typetegning og nyanserende situasjonsbeskrivelse gjennom Marianne Skovli Aamodts kroppsspråk-kommuniserende koreografi. Kjønnsrollene, også med et visst retropreg, er gjenstand for mye fleip både verbalt og fysisk, og rett som det er blir kvinnekropper brukt som dekorasjoner, enten dansende eller poserende med pin-up-plakatenes blanding av sensualitet og uskyld.

Velsunget

Viktigst er det at musikken svinger. En lang rekke av Frank Loessers «Guys and Dolls»-låter ble radio- og platefavoritter da musikalen var ny i 1950. Fortsatt lyder mange av dem kjente og kjære, og de etterlater en følelse av hitparade fra Broadway-musikalens gullalder, i sin miks av croonernumre, romantiske ballader, duetter som til tider nærmer seg dueller, samt temponumre der sangtekster og melodilinjer utgjør metaforer for rollefigurenes egne liv. Jazzpreget er hele veien fremhevet, krydret med elementer fra gospel og salmer (i Frelsesarmé-scenene) og salsa (i Havanna-scenen, så klart).

Petter Kragstads elegante arrangementer, framført live av et orkester på ni, er alltid handlingsutviklingen bevisst. De inderligste følelsene er tildelt de mest nedstrippede innrammingene, mens full instrumentell variasjon tas i bruk i mer detaljrike gruppenumre. 

Lydmiksen tillater sangtekstene å høres, og alle de fire mest sentrale skuespillerne gis anledning til å imponere som sangere. Det er også en glede å lytte til de korsyngende herredanserne.

Premieren var på Oslo Nye Teater 31. januar 2014.

Januar 2014: Rett fra skrumpleveren

«Rett fra skrumpleveren». Ole Bull Scene. Av og med: Marit Voldsæter med tekstbidrag fra Dagfinn Lyngbø, Elina Krantz, Pernille Sørensen m.fl. Musiker: Christian Øvreaas. Regi: Dagfinn Lyngbø.

Flåkjeftet gjenbrukshumor.

TERNING: TRE

Lever med rølp

Det er mye storkjeftet harryhumor i Marit Voldsæters «Rett fra skrumpleveren».

SHOW: «Jeg har tenkt at denne gangen skal jeg tøffe meg litt», erklærer Marit Voldsæter i «Rett fra skrumpleveren». Hun virker lattermildt nervøs, lett ukonsentrert, nær ved å begynne å fnise. Det er en framføringstone hun holder gjennom showet.

Stutum-aktig

Hvordan tøffer hun seg? Aller mest når hun i to ulike numre uttaler ord det «ikke er lov å si». (Ett er barnehagetante. Noen av de øvrige finnes i et kommentarfelt nær deg.) Det ene av disse innslagene er i sangform, det andre er en talesketsj der hun opptrer som frekkas i burka. I begge presenterer Marit Voldsæter seg selv som en slags Stutum-figur, og som med Stutum-figurer flest er det ikke bare lett å se om hun vil gjøre narr av det såkalte folkedypet, eller om hun vil gi det sin sympati. Begge alternativer hadde tjent på mer vidd. 

Bedre er hun når hun bruker av sitt eget liv, enten hun snakker om ulike kroppsdeler og forsøk på å forbedre dem, sin motvilje mot spaopphold, eller fordeler og ulemper med ulike sivilstatuser. I denne delen er folkeligheten selvironisk, og her finnes formuleringer som overrasker. Men heller ikke disse numrene holder det nivået vi fra før vet at Marit Voldsæter kan arbeide på.

Sosial intelligens

I de personlige sekvensene finnes noe humor det kan være en fordel å tilhøre hennes nærmeste krets for å se full verdi i, som når hun snakker om sin skrekk for postvesenet. Andre deler er mindre interne, som når hun sammenligner tenåringens liste over «ting som må gjøres før jeg dør» med voksenlivets realiteter, eller når hun fabulerer om hva hun skulle ha gjort om hun satt i regjering. Men lite i «Skrumpleveren» fremstår som friskt eller originalt. Temakretsene har vært mye brukt i norsk revy i flere tiår. Noen av numrene - som det om forskjellen mellom barndom før og nå, eller det om mangel på sosial intelligens i bryllupstaler - finnes det et uendelig antall variasjoner over. Typer med manglende sosial intelligens går i det hele tatt som en rød tråd gjennom showet.

Proff grafikkbruk og video løfter det tekniske nivået, og Christian Øveraas opptrer som mer eller mindre kontinuerlig vantro musikermakker.

Premieren var på Ole Bull Scene i Bergen 30. januar 2014.

Januar 2014: A Chorus Line

«A Chorus Line». Chat Noir. Av: James Kirkwood og Nicholas Dante (manus), Edward Kleban (sangtekster) og Marvin Hamlisch (musikk), oversatt til norsk av Runar Borge. Med: Hilde Lyrån, Trond Espen Seim, Kjetil Tefke, Kristin Berg m.fl. Regi og koreografi: Chet Walker etter Michael Bennett. Musikalsk ansvar: Bjørn W. W. Jørgensen.

Stikkord: Konkurransedyktig.

TERNING: FEM

Dansen for tilværelsen

«A Chorus Line» gir underholdningsbransjens arbeidshester en plass i rampelyset.

MUSIKAL: Pulitzer-prisen for drama. Ti standard Tony-priser og en æres-Tony. Femten sammenhengende år på Broadway. «A Chorus Line», skapt i 1975, er å regne som en moderne musikalklassiker. Den bør fortsatt være konkurransedyktig.

Jobbjakt

Plottet er som en forløper til «Idol» eller «Dansefeber»: Sytten dansere kjemper om åtte roller. Men i motsetning til i realityseriene er ikke ønsket om stjernestatus drivkraften. Rolleskikkelsene vil bare ha en relevant jobb, en jobb de er utdannet til, en jobb de har bakgrunn fra, en jobb der de kan bruke seg selv og sitt yrke. De vil danse. Men det er ikke arbeid til dem alle. Én mann, koreografen og regissøren Zach, må velge mellom dem. Trond Espen Seim spiller ham med reservert aggresjon i stemme og ansikt, som et menneske som til et visst punkt har lyktes, men som føler større bitterhet over det som er tapt enn glede ved det som er vunnet. Hilde Lyrån er Cassie, den 32 år gamle ekskjæresten alle trodde skulle bli stjerne, men som har innsett at hennes plass er som et nummer i rekka. Nå forsøker hun å få Zach til å innse det samme. Dessuten trenger hun en jobb.

Individer

De som ved start er en gruppe mennesker på en audition, framstår gradvis som individer, der de snakker om vanskelige barndommer og forvirrede ungdomsår, om gode og dårlige jobberfaringer. Om kroppsbilder, om kjønnsidentiteter. Om - et vanskelig tema for en danser, med biologisk begrenset karrierelengde - en framtid. Imellom danser og synger de, det første med større perfeksjon enn det siste. Det passer uttrykket, «A Chorus Line» er og skal være en dansers musikal, ikke skuespillerens, ikke sangerens. Chet Walkers koreografi legger vanskelighetsgraden på ulike nivåer for de ulike involverte, men med felles flyt i fellesnumrene som viser at talent finnes i raust monn i hele gruppen.

«A Chorus Line» er, nær sagt selvsagt, en ensembleforestilling, avhengig av fellesskapet for å fungere. To nokså nye navn i norsk musikalteater fortjener likevel å framheves: Anette Lauenborg Waaler, i rollen som Diana Morales, for sine kvaliteter som sanger, og Jack Gill, i rollen som Richie Walters, for sine kvaliteter som danser.

Premieren var på Chat Noir 29. januar 2014.