«Legenden Johnny Cash» av og med Benny Borg, Oslo Nye Centralteatret. Regi: Benny Borg.
Varm hyllest, nøktern form.
TERNING: FIRE
Cash kontant
Benny hyller Johnny.
SHOW: Tidligere kalte vi det «infotainment» - en blanding av informasjon og underholdning. I en tidsalder der man må underholdes for at man skal være villig til å la seg informere, har Benny Borgs info-country-kabaret unektelig et gammeldags preg. Det er ikke nødvendigvis et minus.
Borg kommer inn kledd i helsvart og begynner å synge. Raskt avbryter han seg selv for å fortelle. Slik veksler han. Borg går ikke inn i rollen som Cash; han hyller Cash, synger hans låter og forteller fra hans liv, samtidig som han bryter inn med kommentarer om sitt eget forhold til ham («jeg tenker på den gangen. . . », «nå har jeg satt meg i den situasjon. . . »). Slik understreker han preget av hyllest, samtidig som «Legenden Johnny Cash» også blir mindre emosjonell enn eksempelvis filmen «Walk The Line». Den musikalske hyllesten er prioriteten, og livshistorieutdragene som binder den sammen, gir et kronologisk bilde og øker informasjonsverdien. Preget er dels historietime, dels konsert, dels bokklubbmøte etter å ha lest en selvbiografi.
Benny Borg er alene på scenen gjennom hele forestillingen. Tidvis bruker han playback for å utdype lydbildet og gi følelsen av å ha et band i ryggen. Det er en styrke, ingen svakhet og noe han med fordel kunne gjort mer av.
Premiere var på Oslo Nye Centralteatret 25.11.10.
Monday, December 6, 2010
Wednesday, November 17, 2010
November 2010: Et Juleeventyr
«Et Juleeventyr» av Charles Dickens, dramatisert av Ivar Tindberg med sangoversettelser av Ragnar Olsen, Hålogaland Teater. Med: Ketil Høegh, Maryon Eilertsen, Kristian Fr. Figenschow jr. m.fl. Regi: Ivar Tindberg.
Komitragisk melodrama.
En julekalkun
Hålogaland Teater vekker melodramaet til liv i «Et Juleeventyr».
TEATER: Til glede for nye lesere: Charles Dickens’ juleeventyr er en av verdens mest gjenfortalte, reproduserte og nytolkede julefortellinger. Det handler om grinebiteren og gjerrigknarken Scrooge (han som ga navn til Disneys omtrent like berømte gnier), rikmannen som julenatta får seg en vekker i drømme. Mens han sover besøkes han av julens ånder, som viser ham hva juleglede, menneskekjærlighet og kanskje til og med meningen med livet egentlig dreier seg om. Det er ikke å telle penger.
Hålogaland Teater, denne gang ved dramaturg & regissør Ivar Tindberg, går tilbake til røttene og presenterer melodramaet i all sin prakt. Det spares ikke på store ord eller store følelser. Samtidig er framstillingen gjort med en tydelig bevissthet om hvor velbrukt historien er, og den drømmeaktige, klisjéspekkede og ofte tegneserieaktige dramaturgien gir mer enn et streif av parodi. Til tider blir «Et Juleeventyr» en julekalkun – som når Kristian Fr. Figenschow jr. kommer zombie-rallende, raslende med lenker og sminket som lik, når lyn og torden skaper stormfull aften utenfor vinduene, eller når hovedrolleinnehaveren selv – en nær ugjenkjennelig Ketil Høegh – bryter rævkrok og flyr som fuglen. Maskedesigner Per Ragnar Karlsen har fått lov til å boltre seg, og sminke og parykker spiller en rolle som bør krediteres på lik linje med skuespillernes innsats. Det samme kan sies om scenograf Gjermund Andresens scenelandskap, som på en og samme tid lykkes i å framstå som dickensk tidsriktig og 2010-moderne, og som danner den perfekte ramme rundt både melankoli-, anger-, håp- og fellesskapsscener, for ikke å glemme den mest unyanserte tegnefilmkomikken.
Når juleeventyret er på sitt mest utagerende er det fristende å rulle med øynene. Men «Et Juleeventyr» har også kostelige, varme øyeblikk, ikke minst når de voksne legger fra seg ironi og sarkasme i samspill med barneskuespillerne som gjør sine roller helt uten ironisk distanse. Maryon Eilertsens nåtidsånd – en lubben nisse i grønn snekkerbukse og den eneste voksenfigur med et underfundig kroppsspråk – utgjør også et herlig komisk innslag.
Premiere var i Tromsø 11.11.10.
Komitragisk melodrama.
En julekalkun
Hålogaland Teater vekker melodramaet til liv i «Et Juleeventyr».
TEATER: Til glede for nye lesere: Charles Dickens’ juleeventyr er en av verdens mest gjenfortalte, reproduserte og nytolkede julefortellinger. Det handler om grinebiteren og gjerrigknarken Scrooge (han som ga navn til Disneys omtrent like berømte gnier), rikmannen som julenatta får seg en vekker i drømme. Mens han sover besøkes han av julens ånder, som viser ham hva juleglede, menneskekjærlighet og kanskje til og med meningen med livet egentlig dreier seg om. Det er ikke å telle penger.
Hålogaland Teater, denne gang ved dramaturg & regissør Ivar Tindberg, går tilbake til røttene og presenterer melodramaet i all sin prakt. Det spares ikke på store ord eller store følelser. Samtidig er framstillingen gjort med en tydelig bevissthet om hvor velbrukt historien er, og den drømmeaktige, klisjéspekkede og ofte tegneserieaktige dramaturgien gir mer enn et streif av parodi. Til tider blir «Et Juleeventyr» en julekalkun – som når Kristian Fr. Figenschow jr. kommer zombie-rallende, raslende med lenker og sminket som lik, når lyn og torden skaper stormfull aften utenfor vinduene, eller når hovedrolleinnehaveren selv – en nær ugjenkjennelig Ketil Høegh – bryter rævkrok og flyr som fuglen. Maskedesigner Per Ragnar Karlsen har fått lov til å boltre seg, og sminke og parykker spiller en rolle som bør krediteres på lik linje med skuespillernes innsats. Det samme kan sies om scenograf Gjermund Andresens scenelandskap, som på en og samme tid lykkes i å framstå som dickensk tidsriktig og 2010-moderne, og som danner den perfekte ramme rundt både melankoli-, anger-, håp- og fellesskapsscener, for ikke å glemme den mest unyanserte tegnefilmkomikken.
Når juleeventyret er på sitt mest utagerende er det fristende å rulle med øynene. Men «Et Juleeventyr» har også kostelige, varme øyeblikk, ikke minst når de voksne legger fra seg ironi og sarkasme i samspill med barneskuespillerne som gjør sine roller helt uten ironisk distanse. Maryon Eilertsens nåtidsånd – en lubben nisse i grønn snekkerbukse og den eneste voksenfigur med et underfundig kroppsspråk – utgjør også et herlig komisk innslag.
Premiere var i Tromsø 11.11.10.
Friday, October 15, 2010
Oktober 2010: Den hemmelege hagen
«Den hemmelege hagen» av Line Grünfeld etter Frances H. Burnett, oversatt av Ola E. Bø, Det Norske Teatret. Med: Heidi Ruud Ellingsen, Lars Funderud Johannessen, Audun Sandem m.fl. Regi: Erik Ulfsby.
Hyllest til dataspillet.
Ville vekster
Teateroppsetningen «Den hemmelege hagen» står langt fra boka «Den hemmelige hagen».
TEATER: Bokutgaven av Mary Lennox er en trumpete, sur og egenrådig tiåring som lærer verdien av fellesskap. Teaterutgaven av Mary Lennox (Heidi Ruud Ellingsen) er en usikker, ensom tenåring som kan samhold, men som må lære selvtillit og pågangsmot. Det gjør hun forbløffende fort. Men pistoler og kampsport til tross: Dette gjør teatrets Mary mer kjønnsstereotyp enn bokas.
I Erik Ulfsbys hage har det visuelle uttrykket fått forrangen, milevis foran persontegning, personutvikling, historieutvikling eller historiefortelling. Og visuelt er «Den hemmelege hagen» både helstøpt og engasjerende. Dataspillmetaforene gjennomføres i bevegelsesmønstre (bravo til koreograf Belinda Braza), i scenografi (Nora Furuholmen i fullt flor) og kostymer (stilsikkert av Even Børsum). Mary har fått tildelt et utseende som er dels Lara Croft, dels Lisbeth Salander, i en miks av hissig emo og lettkledd dominatrix. SM-estetikken som var så påtagelig da Ulfsby, Braza, Furuholmen og Børsum tolket «Jesus Christ Superstar» i fjor er fremtredende også i ungdomsoppsetningen av i år. En sekvens inneholder så mange referanser fra SM-klubber at mer snerpete foreldre bare må håpe at tenåringene ikke bruker pc-en til annet enn spill – og at disse ikke blir oppfattet. Resten av oss kan more oss over underholdningsverdien.
Også musikken, en blanding av mer eller mindre kjente poplåter i elektroniske arrangementer og nykomponerte trudelutter inspirert av polyfone data- og mobillyder, utvalgt og under ledelse av Atle Halstensen, matcher datatemaet. Det som er bortprioritert er utvikling og dybde i historie og personer. Marys historie ligner også her dataspillene. Det er viktigere å komme fra et nivå til det neste enn hva man tenker, føler eller gjør underveis.
Premiere var i Oslo 15.10.2010.
Hyllest til dataspillet.
Ville vekster
Teateroppsetningen «Den hemmelege hagen» står langt fra boka «Den hemmelige hagen».
TEATER: Bokutgaven av Mary Lennox er en trumpete, sur og egenrådig tiåring som lærer verdien av fellesskap. Teaterutgaven av Mary Lennox (Heidi Ruud Ellingsen) er en usikker, ensom tenåring som kan samhold, men som må lære selvtillit og pågangsmot. Det gjør hun forbløffende fort. Men pistoler og kampsport til tross: Dette gjør teatrets Mary mer kjønnsstereotyp enn bokas.
I Erik Ulfsbys hage har det visuelle uttrykket fått forrangen, milevis foran persontegning, personutvikling, historieutvikling eller historiefortelling. Og visuelt er «Den hemmelege hagen» både helstøpt og engasjerende. Dataspillmetaforene gjennomføres i bevegelsesmønstre (bravo til koreograf Belinda Braza), i scenografi (Nora Furuholmen i fullt flor) og kostymer (stilsikkert av Even Børsum). Mary har fått tildelt et utseende som er dels Lara Croft, dels Lisbeth Salander, i en miks av hissig emo og lettkledd dominatrix. SM-estetikken som var så påtagelig da Ulfsby, Braza, Furuholmen og Børsum tolket «Jesus Christ Superstar» i fjor er fremtredende også i ungdomsoppsetningen av i år. En sekvens inneholder så mange referanser fra SM-klubber at mer snerpete foreldre bare må håpe at tenåringene ikke bruker pc-en til annet enn spill – og at disse ikke blir oppfattet. Resten av oss kan more oss over underholdningsverdien.
Også musikken, en blanding av mer eller mindre kjente poplåter i elektroniske arrangementer og nykomponerte trudelutter inspirert av polyfone data- og mobillyder, utvalgt og under ledelse av Atle Halstensen, matcher datatemaet. Det som er bortprioritert er utvikling og dybde i historie og personer. Marys historie ligner også her dataspillene. Det er viktigere å komme fra et nivå til det neste enn hva man tenker, føler eller gjør underveis.
Premiere var i Oslo 15.10.2010.
Sunday, October 10, 2010
Oktober 2010: Velkommen
«Velkommen» av Nina E. Wester og Mikkel Bugge, Hålogaland Teater. Med: Espen Østman, Rebekka Nystabakk og Espen Renø Svendsen. Regi: Nina E. Wester.
Kjent og kjært.
Varmt velkommen
«Velkommen» er teatermontasje med mening. Mye mening.
TEATER: Nybrottsarbeid kan man knapt kalle det. «Velkommen» er moderne i uttrykket, men røttene er solid plantet i Hålogaland Teaters tradisjon. Dette er teatret som ble stiftet for å gi nordlendingene nordnorske historier, fortalt innenfra, ikke sett utenfra. Nettopp det er det «Velkommen» gjør.
Nina E. Wester og Mikkel Bugge har reist gjennom de norske og de russiske nordområdene, og de har snakket med folk flest. De som trives. De som mistrives. De som føler seg fanga på føkkings jævla nordpolen, og de som ikke kan tenke seg å bo noe annet sted. Dokumentarisk materiale er dekonstruert og rekonstruert og fortelles episodisk, i en collage av kultur og natur, fortid, framtid og nåtid. Det handler om tilhørighet, identitet og det levde liv.
Hverdagslig. Varmt. Kjent. Kjært. Innimellom er det absurd, men det er alltid stemningsfullt, og alltid betydningsfullt, selv i de øyeblikk der det ikke framstår som det der og da. Teksten er viktig, men i «Velkommen» er den ikke viktigst. Teateruttrykket består i enda større grad av fysisk uttrykte, stemningsskapende og komprimerte scener, et effektivt fortellergrep som både støtter og motsier ordene, og som lykkes i å formidle det som framstår som et hovedbudskap: Livet i nord kan være så mangt. Spesielt overraskende synes dette ikke å være, om man er født nord eller sør for Polarsirkelen.
Men «Velkommen» sikter ikke mot det overraskende, snarere mot gjenkjennelsen. Hyggen, heller enn ubehagelighetene. De fleste sekvensene tilhører hverdagsmenneskers hverdagsliv, med et innhold hverdagsmennesker kan kjenne seg igjen i, enten de bor i Tromsø, Loppa eller Moskva. Espen Renø Svendsen, Espen Østman og Rebekka Nystabakk skifter mellom skikkelser, i tid ustadig som nordlyset, i uttrykk stødige som Tromsdalstinden. Publikum blir underholdt, alle hygger seg, alle er velkomne. Slik skildrer «Velkommen» mennesket i nord. Den legger like stor vekt på «mennesket» som på «nord».
Premiere var i Tromsø 07.10.2010.
Kjent og kjært.
Varmt velkommen
«Velkommen» er teatermontasje med mening. Mye mening.
TEATER: Nybrottsarbeid kan man knapt kalle det. «Velkommen» er moderne i uttrykket, men røttene er solid plantet i Hålogaland Teaters tradisjon. Dette er teatret som ble stiftet for å gi nordlendingene nordnorske historier, fortalt innenfra, ikke sett utenfra. Nettopp det er det «Velkommen» gjør.
Nina E. Wester og Mikkel Bugge har reist gjennom de norske og de russiske nordområdene, og de har snakket med folk flest. De som trives. De som mistrives. De som føler seg fanga på føkkings jævla nordpolen, og de som ikke kan tenke seg å bo noe annet sted. Dokumentarisk materiale er dekonstruert og rekonstruert og fortelles episodisk, i en collage av kultur og natur, fortid, framtid og nåtid. Det handler om tilhørighet, identitet og det levde liv.
Hverdagslig. Varmt. Kjent. Kjært. Innimellom er det absurd, men det er alltid stemningsfullt, og alltid betydningsfullt, selv i de øyeblikk der det ikke framstår som det der og da. Teksten er viktig, men i «Velkommen» er den ikke viktigst. Teateruttrykket består i enda større grad av fysisk uttrykte, stemningsskapende og komprimerte scener, et effektivt fortellergrep som både støtter og motsier ordene, og som lykkes i å formidle det som framstår som et hovedbudskap: Livet i nord kan være så mangt. Spesielt overraskende synes dette ikke å være, om man er født nord eller sør for Polarsirkelen.
Men «Velkommen» sikter ikke mot det overraskende, snarere mot gjenkjennelsen. Hyggen, heller enn ubehagelighetene. De fleste sekvensene tilhører hverdagsmenneskers hverdagsliv, med et innhold hverdagsmennesker kan kjenne seg igjen i, enten de bor i Tromsø, Loppa eller Moskva. Espen Renø Svendsen, Espen Østman og Rebekka Nystabakk skifter mellom skikkelser, i tid ustadig som nordlyset, i uttrykk stødige som Tromsdalstinden. Publikum blir underholdt, alle hygger seg, alle er velkomne. Slik skildrer «Velkommen» mennesket i nord. Den legger like stor vekt på «mennesket» som på «nord».
Premiere var i Tromsø 07.10.2010.
Sunday, September 26, 2010
September 2010: Hele Norges Bennus
«Hele Norges Bennus» av Håvard Melnæs, Teatret Vårt. Med: Ina Breivik, Vivi Sunde, Per Emil Grimstad m.fl. Regi: Bjørnar Lisether Teigen.
Syltynt, aldri sylskarpt.
Banalt og billig
«Hele Norges Bennus» blir akkurat så lettvint som det fenomen den prøver å parodiere.
TEATER: Håvard Melnæs er kjendisjournalisten som skrev «En helt vanlig dag på jobben» om sin hverdag i Se og Hør. «Hele Norges Bennus» er hans dramatikerdebut. Det handler om kjendisparet (Ina Breivik og Per Emil Grimstad) som kjendisadopterer en kjendisbaby som så kjendisforsvinner, og om reaksjonene fra kjendispoliti, kjendispolitikere, kjendispresse og kjendislesere. Merkelappen er «medie- og kjendissatire». Men uten overraskelser, uten undertekst, uten brodd og uten engasjement blir satiren lite satirisk og tilsvarende umorsom.
Dybden er som en gjennomsnittlig sladrebladsak, både hva angår refleksjonsnivå og språklig kvalitet. Ordspillene er av typen «anorektikeren ligger tynt an» og «Dennis, orsak, Bennus». Med to unntak er samtlige skikkelser kyniske, korttenkte og egosentriske. Unntakene, Ibrahim og Per-Egil, er naive, korttenkt og egosentriske. Få av rollefigurene innehar noen karaktertrekk som helst utover dette og det er nær umulig å opparbeide sympati for noen av dem.
Det er ikke rart at ensemblet sliter med å holde entusiasmen oppe. Samtlige prøver tappert og smiler tappert, så tappert at det blir krampaktig. Bjørnar Lisether Teigen sørger for å holde tempoet høyt i sin regi, med raske skifter mellom scenene, og han har tildelt aktørene et kroppsspråk og en mimikk tilpasset tematikken, preget av stive, poserende overfladiskheter. Det er som et bilde klippet ut av glansede ukebladsider, komplett med tegneseriebobler i gult og rødt. Det er like kunstig, like upersonlig og like flatt.
Premiere var på Teatret Vårt i Molde 24.09.2010.
Syltynt, aldri sylskarpt.
Banalt og billig
«Hele Norges Bennus» blir akkurat så lettvint som det fenomen den prøver å parodiere.
TEATER: Håvard Melnæs er kjendisjournalisten som skrev «En helt vanlig dag på jobben» om sin hverdag i Se og Hør. «Hele Norges Bennus» er hans dramatikerdebut. Det handler om kjendisparet (Ina Breivik og Per Emil Grimstad) som kjendisadopterer en kjendisbaby som så kjendisforsvinner, og om reaksjonene fra kjendispoliti, kjendispolitikere, kjendispresse og kjendislesere. Merkelappen er «medie- og kjendissatire». Men uten overraskelser, uten undertekst, uten brodd og uten engasjement blir satiren lite satirisk og tilsvarende umorsom.
Dybden er som en gjennomsnittlig sladrebladsak, både hva angår refleksjonsnivå og språklig kvalitet. Ordspillene er av typen «anorektikeren ligger tynt an» og «Dennis, orsak, Bennus». Med to unntak er samtlige skikkelser kyniske, korttenkte og egosentriske. Unntakene, Ibrahim og Per-Egil, er naive, korttenkt og egosentriske. Få av rollefigurene innehar noen karaktertrekk som helst utover dette og det er nær umulig å opparbeide sympati for noen av dem.
Det er ikke rart at ensemblet sliter med å holde entusiasmen oppe. Samtlige prøver tappert og smiler tappert, så tappert at det blir krampaktig. Bjørnar Lisether Teigen sørger for å holde tempoet høyt i sin regi, med raske skifter mellom scenene, og han har tildelt aktørene et kroppsspråk og en mimikk tilpasset tematikken, preget av stive, poserende overfladiskheter. Det er som et bilde klippet ut av glansede ukebladsider, komplett med tegneseriebobler i gult og rødt. Det er like kunstig, like upersonlig og like flatt.
Premiere var på Teatret Vårt i Molde 24.09.2010.
September 2010: Buddy Holly - the Musical
«Buddy Holly – the musical» av Alan Jones og Rob Bettison, Folketeateret. Med: Heine Totland, Ingeborg Sundrehagen Raustøl, Elisabeth Carew m.fl. Regi: Pontus Ströbaek.
Flat rockehistorie.
TERNING TRE
Hull i Holly
«Buddy Holly – the musical» har musikk. Den mangler drama.
MUSIKAL: Tredje februar 1959 styrtet et småfly over Iowa, USA. Om bord var 22 år gamle Buddy Holly, mannen bak «Peggy Sue», «That'll be the day» og «Not Fade Away», 17 år gamle Richie Valens, som nettopp hadde blitt stjerne med «La Bamba» og 28 år gamle Big Bopper, plateprateren som også hadde artistdrømmer. «The Day the Music Died», kalte Don McLean det i sin sang «American Pie», og uttrykket ble adoptert av verdens mange Buddy-fans.
«Buddy Holly» er musikalen om de siste fire-fem årene før styrten. Den er en såkalt «jukebox musical», som amerikanerne kaller det; altså, en musikal som i stor grad består av å spille om igjen gamle hits og som i mindre grad prioriterer handling. I tillegg til Buddys egne låter, får publikum også høre Valens' «La Bamba», Big Boppers «Chantilly Lace» og andre superhits fra samme periode. Musikken er ledsaget av korte utspilte scener – ikke omvendt – og i dem tegnes en skisse av en livshistorie. Det handler om da Buddy (Heine Totland) brøt med countrymusikken, fant rocken og ble stjerne. Og helt raskt om da han møtte kona, Maria Elena Santiago (Ingeborg Sundrehagen Raustøl) og fridde til henne, bare timer ut i den første daten. Mannen hadde med andre ord et kort og hektisk liv.
«Buddy Holly – the musical» utnytter ikke de muligheter for drama som fantes i dette livet. I stedet er musikalen en pedagogisk og nokså tørr innføring i rockehistoriens begynnelse og i kontraktsforhold for dens artister. Skuespillet er flatt og uten nyanser, og kroppsspråk og mimikk er av typen «tilrettelagt for bakerste rad», overtydelig. Heine Totland får lite dybde å utforske i tittelrollen. At han spiller en mann som bare er halve hans alder oppleves ikke som forstyrrende. Stemmen harmonerer med Hollys egen og passer i de musikalske arrangementene. Men slik rollen er utformet, gir den ham ikke muligheten til å formidle hvem Buddy var som person.
Musikalen er blottet for personlighet. Heldigvis har den musikken, og den lever.
Premiere var i Folketeateret (som faktisk heter Folketeateret og ikke Folketeatret) 22.09.2010.
Flat rockehistorie.
TERNING TRE
Hull i Holly
«Buddy Holly – the musical» har musikk. Den mangler drama.
MUSIKAL: Tredje februar 1959 styrtet et småfly over Iowa, USA. Om bord var 22 år gamle Buddy Holly, mannen bak «Peggy Sue», «That'll be the day» og «Not Fade Away», 17 år gamle Richie Valens, som nettopp hadde blitt stjerne med «La Bamba» og 28 år gamle Big Bopper, plateprateren som også hadde artistdrømmer. «The Day the Music Died», kalte Don McLean det i sin sang «American Pie», og uttrykket ble adoptert av verdens mange Buddy-fans.
«Buddy Holly» er musikalen om de siste fire-fem årene før styrten. Den er en såkalt «jukebox musical», som amerikanerne kaller det; altså, en musikal som i stor grad består av å spille om igjen gamle hits og som i mindre grad prioriterer handling. I tillegg til Buddys egne låter, får publikum også høre Valens' «La Bamba», Big Boppers «Chantilly Lace» og andre superhits fra samme periode. Musikken er ledsaget av korte utspilte scener – ikke omvendt – og i dem tegnes en skisse av en livshistorie. Det handler om da Buddy (Heine Totland) brøt med countrymusikken, fant rocken og ble stjerne. Og helt raskt om da han møtte kona, Maria Elena Santiago (Ingeborg Sundrehagen Raustøl) og fridde til henne, bare timer ut i den første daten. Mannen hadde med andre ord et kort og hektisk liv.
«Buddy Holly – the musical» utnytter ikke de muligheter for drama som fantes i dette livet. I stedet er musikalen en pedagogisk og nokså tørr innføring i rockehistoriens begynnelse og i kontraktsforhold for dens artister. Skuespillet er flatt og uten nyanser, og kroppsspråk og mimikk er av typen «tilrettelagt for bakerste rad», overtydelig. Heine Totland får lite dybde å utforske i tittelrollen. At han spiller en mann som bare er halve hans alder oppleves ikke som forstyrrende. Stemmen harmonerer med Hollys egen og passer i de musikalske arrangementene. Men slik rollen er utformet, gir den ham ikke muligheten til å formidle hvem Buddy var som person.
Musikalen er blottet for personlighet. Heldigvis har den musikken, og den lever.
Premiere var i Folketeateret (som faktisk heter Folketeateret og ikke Folketeatret) 22.09.2010.
Monday, September 20, 2010
September 2010: Bye og Rønning redder verden
«Bye og Rønning redder verden» av Anders Bye, Jon Niklas Rønning m.fl, Latter. Med: Anders Bye og Jon Niklas Rønning. Regi: Vemund Vik. Musikk: Ole Morten Aagenæs, Egil Clausen, Øyvind Storli Hoel og Richard Lorentz.
Herlig humor.
TERNING: FEM.
Humorhelter
Hvis latter kan redde verden, gjør Anders Bye & Jon Niklas Rønning sitt for å få det til.
SHOW: Det begynner med en real kickstart og det slutter ikke før lattertårene har kantet øyenkrokene. Om ikke Anders Bye og Jon Niklas Rønning redder verden, redder de i alle fall høsthumøret.
«Bye og Rønning redder verden» er Bye og Rønning slik vi kjenner dem – verbalt velutviklet humor, musikalsk utført både når den er tonesatt og når rytmen ligger i ord og uttrykk. Som vi kan forvente er tematikken fjas og kjendiseri blandet med skarpe analyser av samfunnstrender, herunder ofte inkludert fjas og kjendiseri. Her er parodier utført med forholdsvis små midler, og, i innslaget om superhelten Fanthomas, klart inspirert av en mann han rimer med – de helt store. Et herlig bekjentskap vi gjerne skulle sett enda litt mer til.
«Jobs’ bok» (tekst: Bye og Rønning) tar samtidens mest entusiastiske nyreligiøse bevegelse på kornet, og den har ingenting som helst med Märtha å gjøre. «Der Untergang» (tekst og melodi: Lars-Christian Talseth) og «Et Facebook-forhold» (tekst: Rønning, melodi: Hanssen) karakteriserer vår teknologiske verden, mens «En problemfri verden» beskriver livet slik det ser ut på glanset papir. I «Protestvise Anno 2010» får publikum bidra til fiffig kampsang i delvis improvisert Rønning-ramme, om miljøvern og ansvar og sånt.
En viss resirkulering står også Anders Bye og Jon Niklas Rønning for. For den som så sommerens «Bye & Rønning redder sommeren» i Grimstad vil nær halvparten av numrene bestå av gjenkjennelig materiale, men også disse har fått en gjennomgang og dels en oppfriskning, og de tåler gjensynet mer enn godt.
«Opp med henda, opp og stå» oppfordrer Bye og Rønning i åpningsnummeret. Vi kan ikke gjøre annet enn å følge oppfordringen. Dette er humor vel verd å reise seg for.
Premiere var i Oslo 17.09.2010.
Herlig humor.
TERNING: FEM.
Humorhelter
Hvis latter kan redde verden, gjør Anders Bye & Jon Niklas Rønning sitt for å få det til.
SHOW: Det begynner med en real kickstart og det slutter ikke før lattertårene har kantet øyenkrokene. Om ikke Anders Bye og Jon Niklas Rønning redder verden, redder de i alle fall høsthumøret.
«Bye og Rønning redder verden» er Bye og Rønning slik vi kjenner dem – verbalt velutviklet humor, musikalsk utført både når den er tonesatt og når rytmen ligger i ord og uttrykk. Som vi kan forvente er tematikken fjas og kjendiseri blandet med skarpe analyser av samfunnstrender, herunder ofte inkludert fjas og kjendiseri. Her er parodier utført med forholdsvis små midler, og, i innslaget om superhelten Fanthomas, klart inspirert av en mann han rimer med – de helt store. Et herlig bekjentskap vi gjerne skulle sett enda litt mer til.
«Jobs’ bok» (tekst: Bye og Rønning) tar samtidens mest entusiastiske nyreligiøse bevegelse på kornet, og den har ingenting som helst med Märtha å gjøre. «Der Untergang» (tekst og melodi: Lars-Christian Talseth) og «Et Facebook-forhold» (tekst: Rønning, melodi: Hanssen) karakteriserer vår teknologiske verden, mens «En problemfri verden» beskriver livet slik det ser ut på glanset papir. I «Protestvise Anno 2010» får publikum bidra til fiffig kampsang i delvis improvisert Rønning-ramme, om miljøvern og ansvar og sånt.
En viss resirkulering står også Anders Bye og Jon Niklas Rønning for. For den som så sommerens «Bye & Rønning redder sommeren» i Grimstad vil nær halvparten av numrene bestå av gjenkjennelig materiale, men også disse har fått en gjennomgang og dels en oppfriskning, og de tåler gjensynet mer enn godt.
«Opp med henda, opp og stå» oppfordrer Bye og Rønning i åpningsnummeret. Vi kan ikke gjøre annet enn å følge oppfordringen. Dette er humor vel verd å reise seg for.
Premiere var i Oslo 17.09.2010.
Subscribe to:
Comments (Atom)
