«Black Rider» av Robert Wilson, Tom Waits og William S. Burroughs, oversatt av Ragnar Olsen. Hålogaland Teater. Med: Morten Abel, Anneli Drecker, Kim Fairchild m.fl. Regi: Sigrid Strøm Reibo. Musikalsk ansvarlig: Simon Revholt.
Eventyrlig moralisme.
TERNING FEM
Eventyr for voksne
«Black Rider» er en fabelaktig fabel.
MUSIKAL: Den som selger sin sjel til djevelen gjør en dårlig handel. Den som kjøper billett til «Black Rider» har gjort et godt kjøp.
Moralsk legende
I Tromsø snakker djevelen Bodø-dialekt; Morten Abel, med en trehæl til hov. Unge, forelskede Wilhelm (Jens Petter Olsen) inngår en avtale med ham. For å få sin Käthchen (Malin Soli) må han bli en bedre jeger. Djevelen har snarveien; magiske kuler.
Historien er basert på en gammel tysk legende, oversatt til teater gjennom Burroughs' poesi, Waits' lyriske tekster og musikk og Wilsons teaterspråk; en vev av drømmesekvenser, myter og moralisme. Estetikken tilhører dels tysk skog, dels engelsk landadel, dels rustikk nattklubb på New Yorks Lower East Side.
Waits' sangtekster har fått beholde sin engelske språkdrakt. Talesekvensene er (for det meste) oversatt til nordnorsk av Ragnar Olsen, men tidvis får engelsk overtak også her. Det ivaretar drømmepreget og forsterker følelsen av handling over flere nivåer. Men det vil også gjøre forestillingen krevende for deler av publikum.
Metaforisk
Sigrid Strøm Reibo har fråtset i dyremetaforer i sin regi, i åpenbart tett samarbeid med koreograf Oleg Glushkov. Da sikter jeg ikke bare til hjortegalleriet, jaktens symboler og mål. Også de menneskelige rolleskikkelsene har dyretrekk. Marius Lien er langlegget grasiøs som jeger Robert. Malin Soli er skvetten svane som brud.
Rushentydningene i legenden understrekes, men overspilles ikke. I denne musikalen er tolkningsrommet vidt, og persontegning er ikke et hovedpoeng. Rolleskikkelsene er metaforer for motivasjoner like mye som de er personer i seg selv.
Undertegnede fascineres fra første start, men innser at noen vil finne det hele i overkant surrealistisk. Selv ser jeg det som subrealistisk: En ferd gjennom en underbevissthet der ideer om det gode og det onde tar form, uten ennå å ha nådd overflaten. De er uvirkelige, på vei til å bli virkelige. Det er rikt på stemninger og inntrykk. Og jeg er solgt.
Premiere var på Hålogaland Teater 22.09.
Sunday, September 25, 2011
September 2011: Tro, håp og terningkast
«Tro, håp og terningkast» av Hanne T. Asheim, Teaterkjelleren Oslo Nye Centralteatret. Med: Bentine Holm, Sidsel Ryen, Trine Wenberg Svensen og Morten Røhrt. Regi: Erik Schøyen. En hverdagssuksess.
TERNING: FIRE
Godt sett
«Tro, håp og terningkast» er en ny velformet kabaret fra Hanne T. Asheim.
KABARET: «Tro, håp og terningkast» er en kabaret om å se og bli sett, lenge med vekt på det siste. Det handler om image; ønsket om å bli oppfattet som spesiell. Utvalgt. Vakker, flink, vellykket. Det handler om å ville stå i sentrum for oppmerksomheten. Å bli lagt merke til. Jakten på berømmelse, jakten på suksess, om det så bare er i det små - som å være åtte år og bli valgt som Lucia.
Kyndig
De fire på scenen framstiller gjenkjennelige hverdagssituasjoner gjennom Hanne T. Asheims velformulerte, skrått observerende og godt observerte sangtekster.
Forfatteren selv sitter ved pianoet, og sammen med saksofonist Tom Berg gir hun tonefølge til Holm, Ryen, Røhrt og Wenberg Svensens små tablåer. Sangen er hovedvirkemiddelet. Øvrige effekter er få og små. Det er i ord og toner at budskapet formidles. Mer trengs ikke. Utførelsen er nøktern og kyndig.
Hanne T. Asheim-kabareten «Griseflaks», som lenge har gått på samme scene, er hakket hvassere; mer poengtert, spissere, mer samfunnsorientert satirisk. Undertegnede vil også si morsommere. Men «Tro, håp og terningkast» fanger også latteren, og den fanger også en tidsånd.
Den du ser
«Men størst av dem er kjærligheten» heter det i Paulus-sitatet kabareten har hentet sin tittel i. Mot slutten av forestillingen får vi påminnelsen om nettopp det. Her ivaretas det såre, det triste og det vakre. Vi minnes om viktigheten av dem som man blir sett av og dem som man selv vil se. Vi minnes om følelsen av tap når det ikke er mulig.
Hos noen vil tårer merkes på kinnene. Men det gjøres ikke spekulativt, det gjøres ikke påtrengende. «Tro, håp og terningkast» er en kabaret man godt og vel kan se.
Premiere var på Teaterkjelleren på Oslo Nye Centralteatret 21.09.
TERNING: FIRE
Godt sett
«Tro, håp og terningkast» er en ny velformet kabaret fra Hanne T. Asheim.
KABARET: «Tro, håp og terningkast» er en kabaret om å se og bli sett, lenge med vekt på det siste. Det handler om image; ønsket om å bli oppfattet som spesiell. Utvalgt. Vakker, flink, vellykket. Det handler om å ville stå i sentrum for oppmerksomheten. Å bli lagt merke til. Jakten på berømmelse, jakten på suksess, om det så bare er i det små - som å være åtte år og bli valgt som Lucia.
Kyndig
De fire på scenen framstiller gjenkjennelige hverdagssituasjoner gjennom Hanne T. Asheims velformulerte, skrått observerende og godt observerte sangtekster.
Forfatteren selv sitter ved pianoet, og sammen med saksofonist Tom Berg gir hun tonefølge til Holm, Ryen, Røhrt og Wenberg Svensens små tablåer. Sangen er hovedvirkemiddelet. Øvrige effekter er få og små. Det er i ord og toner at budskapet formidles. Mer trengs ikke. Utførelsen er nøktern og kyndig.
Hanne T. Asheim-kabareten «Griseflaks», som lenge har gått på samme scene, er hakket hvassere; mer poengtert, spissere, mer samfunnsorientert satirisk. Undertegnede vil også si morsommere. Men «Tro, håp og terningkast» fanger også latteren, og den fanger også en tidsånd.
Den du ser
«Men størst av dem er kjærligheten» heter det i Paulus-sitatet kabareten har hentet sin tittel i. Mot slutten av forestillingen får vi påminnelsen om nettopp det. Her ivaretas det såre, det triste og det vakre. Vi minnes om viktigheten av dem som man blir sett av og dem som man selv vil se. Vi minnes om følelsen av tap når det ikke er mulig.
Hos noen vil tårer merkes på kinnene. Men det gjøres ikke spekulativt, det gjøres ikke påtrengende. «Tro, håp og terningkast» er en kabaret man godt og vel kan se.
Premiere var på Teaterkjelleren på Oslo Nye Centralteatret 21.09.
September 2011: Nattens umusikalske dronning
«Nattens umusikalske dronning» av Stephen Temperley, oversatt av Runar Borge, Chat Noir. Med: Hege Schøyen og Jan Martin Johnsen. Regi: Teodor Janson. Musikalsk ansvarlig: Hans Einar Apelland. Finstemt ustemt.
TERNING FEM
En latterarie
Det meste stemmer i «Nattens umusikalske dronning».
KOMEDIE: Husker du Olga Marie Mikalsen? Den «lyriske sopranen» fra Solo-reklamen, hun som ikke kunne synge en ren tone, men som likevel lagde en bestselgerplate og fylte flere konserthus? «Nattens umusikalske dronning» handler om Florence Foster Jenkins (1868-1944), en amerikansk arving av samme musikalske format og med samme musikalske drøm.
Komedien (originaltittel «Souvenir») er basert på en sann historie om den talentløse sopranen (Hege Schøyen) og den talentfulle pianisten (Jan Martin Johnsen) som hjelper henne fram.
Hun har kroppsholdning som et slagskip, talestemme som en abrupt mitraljøse og en sangstemme et sted mellom sementblanderen, granatkasteren og sagbruket. Hun har dessuten en formue som tillater henne å leve slik hun vil. Hva vil hun? Hun vil synge profesjonelt.
Han har musikalske evner, sosial lydhørhet og en sans for takt og tone, men så lite penger at han er nødt til å ta de jobber som byr seg. Hvilken jobb byr seg? Å akkompagnere hennes unoter, hele veien til Carnegie Hall.
Det sosiale samspillet mellom dem er en kilde til nesten like mye komikk som det musikalske. Både sangutdannede Schøyen og teaterutdannede Johnsen spiller sine roller med timing og stor musikalitet, finstemt ansiktsmimikk og kroppsspråk som går over hele skalaen fra det lavmælte til det skingrende høyrøstede. Hans spill er noe mer nedtonet enn hennes, hun utsettes for den største musikalske kraftprøven. Om Hege Schøyens stemmebånd ryker midtveis i spilleperioden, vil det være særs forståelig. Enn så lenge gjør hun en imponerende jobb i å synge akkurat så feil at det lyder riktig; vi kan høre mønstrene i rollefigurens umusikalitet så klart at vi bare må respektere skuespillerens musikalitet.
«Nattens umusikalske dronning» er en komisk duett som bør påkalle latterens musikk.
Premiere var på Chat Noir 15.09.
TERNING FEM
En latterarie
Det meste stemmer i «Nattens umusikalske dronning».
KOMEDIE: Husker du Olga Marie Mikalsen? Den «lyriske sopranen» fra Solo-reklamen, hun som ikke kunne synge en ren tone, men som likevel lagde en bestselgerplate og fylte flere konserthus? «Nattens umusikalske dronning» handler om Florence Foster Jenkins (1868-1944), en amerikansk arving av samme musikalske format og med samme musikalske drøm.
Komedien (originaltittel «Souvenir») er basert på en sann historie om den talentløse sopranen (Hege Schøyen) og den talentfulle pianisten (Jan Martin Johnsen) som hjelper henne fram.
Hun har kroppsholdning som et slagskip, talestemme som en abrupt mitraljøse og en sangstemme et sted mellom sementblanderen, granatkasteren og sagbruket. Hun har dessuten en formue som tillater henne å leve slik hun vil. Hva vil hun? Hun vil synge profesjonelt.
Han har musikalske evner, sosial lydhørhet og en sans for takt og tone, men så lite penger at han er nødt til å ta de jobber som byr seg. Hvilken jobb byr seg? Å akkompagnere hennes unoter, hele veien til Carnegie Hall.
Det sosiale samspillet mellom dem er en kilde til nesten like mye komikk som det musikalske. Både sangutdannede Schøyen og teaterutdannede Johnsen spiller sine roller med timing og stor musikalitet, finstemt ansiktsmimikk og kroppsspråk som går over hele skalaen fra det lavmælte til det skingrende høyrøstede. Hans spill er noe mer nedtonet enn hennes, hun utsettes for den største musikalske kraftprøven. Om Hege Schøyens stemmebånd ryker midtveis i spilleperioden, vil det være særs forståelig. Enn så lenge gjør hun en imponerende jobb i å synge akkurat så feil at det lyder riktig; vi kan høre mønstrene i rollefigurens umusikalitet så klart at vi bare må respektere skuespillerens musikalitet.
«Nattens umusikalske dronning» er en komisk duett som bør påkalle latterens musikk.
Premiere var på Chat Noir 15.09.
September 2011: Tolvskillingsoperaen
«Tolvskillingsoperaen» av Bertolt Brecht og Kurt Weill, Trøndelag Teater. Med: Mads Bones, Ingrid Bergstrøm, Mari Haugen Smistad, Gunnhild Sundli m.fl. Regi: Gabor Zsambeki. Musikalsk ansvarlig: Åsmund Flaten.
Ambisiøs kakofoni.
TERNING FEM
I beste Brecht-ånd
«Tolvskillingsoperaen» er uvanlig kreativt teater i Brechts sanne ånd.
MUSIKAL: Noen vil protestere når undertegnede kaller «Tolvskillingsoperaen» en musikal. Jeg vet det, for jeg har gjort det før. De vil si at stykket er et musikalsk drama, et teaterstykke med musikk. Det overskrider de begrensninger musikalen vanligvis finner seg i. Det er riktig, men det forandrer ikke sjangerbetegnelsen. Det klassifiserer bare «Tolvskillingsoperaen» som en uvanlig ambisiøs musikal. Stykket ville vært ambisiøst også klassifisert som drama.
I Brechts ånd
Trøndelag Teater har også høye ambisjoner når de setter opp Brecht-klassikeren, og de innfris. Oppsetningen lykkes i å forene det primitive og det kunstferdige, det manipulerende og det oppriktige, det demagogiske og det ironiserende.
Den bruker spillestiler fra det jovialt naturalistiske til det melodramatisk teatrale, med alle variasjoner underveis. Scenografien er på en og samme tid undermøblert og overdådig. Musikken - sang akkompagnert av en enkelt mann på ett piano - likeså. I Zsambekis regi dyrkes alle disse motsetningene hver for seg til de nærmer seg det parodiske, før de settes sammen i en scenisk kakofoni i genuin Brecht-ånd.
Resultatet blir et underlig helhetlig mangfold; et troverdig kaotisk livsbilde fra samfunnets randsone. Det er også kaotisk slik en teaterforestilling må være det, når den følger Brechts teorier om det fremmedgjørende, selvkommenterende teater. Vi snakker om det teater som avslører sine triks til sine publikummere og som utfordrer dem til å tenke kritisk på egen hånd. Oppsetningen som tolkes ble skrevet før disse teoriene var ferdig utviklet. Teoriene er likevel tatt fullt og helt i bruk.
Svak mann
Trøndelagsversjonen av «Tolvskillingsoperaen» gjør også andre utradisjonelle valg. Viktigst er det at den har gitt Mads Bones' Mackie et vagt uttrykk, langt fra den hardkokte maskuliniteten rollefiguren vanligvis oppviser. Bones' Mackie er nonsjalant guttaktig, mer av et bortskjemt barn eller ungdom på søken etter seg selv enn en kriminell kraftkar.
Kanskje er nettopp dette ment å være skremmende, urovekkende slik det upersonlige er, eller et eksempel på at barnesoldaten kan være skumlere enn krigsveteranen. Kanskje skal det vise at han løftes av andre rollefigurers valg mer enn av sine egne. Etter den første prøvende forelskelsen virker Ingrid Bergstrøms Polly faktisk tøffere; et symbol på rå kynisme. Også prostituerte Jenny (Mari Haugen Smistad) og politidatter Lucy (Gunnhild Sundli) er i stand til å iscenesette og manipulere ham.
Teatret har valgt å bruke Ragnar Olsens dialektorienterte oversettelse fra 1996, framfor Halldis Moren Vesaas nynorskoversettelse eller Jens Bjørneboes bokmålsoversettelse. Denne skylder Moren Vesaas mye, men står like fullt støtt.
Anmeldelsen er skrevet på grunnlag av generalprøven 14.09. Premiere var på Trøndelag Teater 15.09.
Ambisiøs kakofoni.
TERNING FEM
I beste Brecht-ånd
«Tolvskillingsoperaen» er uvanlig kreativt teater i Brechts sanne ånd.
MUSIKAL: Noen vil protestere når undertegnede kaller «Tolvskillingsoperaen» en musikal. Jeg vet det, for jeg har gjort det før. De vil si at stykket er et musikalsk drama, et teaterstykke med musikk. Det overskrider de begrensninger musikalen vanligvis finner seg i. Det er riktig, men det forandrer ikke sjangerbetegnelsen. Det klassifiserer bare «Tolvskillingsoperaen» som en uvanlig ambisiøs musikal. Stykket ville vært ambisiøst også klassifisert som drama.
I Brechts ånd
Trøndelag Teater har også høye ambisjoner når de setter opp Brecht-klassikeren, og de innfris. Oppsetningen lykkes i å forene det primitive og det kunstferdige, det manipulerende og det oppriktige, det demagogiske og det ironiserende.
Den bruker spillestiler fra det jovialt naturalistiske til det melodramatisk teatrale, med alle variasjoner underveis. Scenografien er på en og samme tid undermøblert og overdådig. Musikken - sang akkompagnert av en enkelt mann på ett piano - likeså. I Zsambekis regi dyrkes alle disse motsetningene hver for seg til de nærmer seg det parodiske, før de settes sammen i en scenisk kakofoni i genuin Brecht-ånd.
Resultatet blir et underlig helhetlig mangfold; et troverdig kaotisk livsbilde fra samfunnets randsone. Det er også kaotisk slik en teaterforestilling må være det, når den følger Brechts teorier om det fremmedgjørende, selvkommenterende teater. Vi snakker om det teater som avslører sine triks til sine publikummere og som utfordrer dem til å tenke kritisk på egen hånd. Oppsetningen som tolkes ble skrevet før disse teoriene var ferdig utviklet. Teoriene er likevel tatt fullt og helt i bruk.
Svak mann
Trøndelagsversjonen av «Tolvskillingsoperaen» gjør også andre utradisjonelle valg. Viktigst er det at den har gitt Mads Bones' Mackie et vagt uttrykk, langt fra den hardkokte maskuliniteten rollefiguren vanligvis oppviser. Bones' Mackie er nonsjalant guttaktig, mer av et bortskjemt barn eller ungdom på søken etter seg selv enn en kriminell kraftkar.
Kanskje er nettopp dette ment å være skremmende, urovekkende slik det upersonlige er, eller et eksempel på at barnesoldaten kan være skumlere enn krigsveteranen. Kanskje skal det vise at han løftes av andre rollefigurers valg mer enn av sine egne. Etter den første prøvende forelskelsen virker Ingrid Bergstrøms Polly faktisk tøffere; et symbol på rå kynisme. Også prostituerte Jenny (Mari Haugen Smistad) og politidatter Lucy (Gunnhild Sundli) er i stand til å iscenesette og manipulere ham.
Teatret har valgt å bruke Ragnar Olsens dialektorienterte oversettelse fra 1996, framfor Halldis Moren Vesaas nynorskoversettelse eller Jens Bjørneboes bokmålsoversettelse. Denne skylder Moren Vesaas mye, men står like fullt støtt.
Anmeldelsen er skrevet på grunnlag av generalprøven 14.09. Premiere var på Trøndelag Teater 15.09.
September 2011: Øivind Blunck, Rett og slett
«Øivind Blunck Rett og Slett» av Jon Niklas Rønning, Trond Hanssen og Vemund Vik, Dizzie Showteater. Med: Øivind Blunck. Regi: Jon Niklas Rønning, Trond Hanssen og Vemund Vik. Musikalsk ansvar: Jens Petter Antonsen.
Oppdatert, energisk og fresk.
TERNING: FEM
Rett og slett bra
Øivind Blunck er i festform.
SHOW: Øivind Blunck begraver gamle vitser, og «Rett og Slett» virker freskt, sprekt og oppdatert.
Fram og tilbake
Det musikalske kildematerialet ser bakover. Noen av numrene er også nostalgiske, i stil eller innhold. «Om revy og drikkevaner» er et bukk og et nikk og kanskje vi til og med skal si en hyllest til Arve Opsahls klassiske fulle mann.
Men «Rett og Slett» er like fullt et show for 2011. Tekstene (ført i pennen av Hanssen, Rønning og Vik) er velskrevne, ofte slentrende, tro mot stilen til den mann som framfører dem. Her er innslag av harryhumor, med høy alkoholprosent, henvisninger til dobesøk og talende grimaser. Men også disse numrene framføres med en sjarmerende distanse og en avstemt timing som gjør at de oppleves som folkelig brede, snarere enn plumpe.
Overskudd
«Rett og Slett» er et soloshow, selv om det slett ikke er rett at Blunck er alene på scenen. Han har med seg et høyst kompetent seksmannsorkester ledet av Jens Petter Antonsen. Disse er imidlertid å regne som støtteapparat - for det er Blunck og Blunck alene som bærer showet. Han framfører alle vittighetene, i høyt tempo, musikalsk og verbalt, med mange fysiske innslag.
Øivind Blunck viser selvironisk overskudd. Han leverer sine vitser med kontrollert komisk rytme. Energinivået er merkbart høyere enn det var da vi sist så ham på scenen, i «Sammen igjen» med Hege Schøyen.
Øivind Blunck er kort og godt i slag, og «Rett og Slett» er rett og slett et vellagd show.
Premiere var på Dizzie Showteater 08.09.
Oppdatert, energisk og fresk.
TERNING: FEM
Rett og slett bra
Øivind Blunck er i festform.
SHOW: Øivind Blunck begraver gamle vitser, og «Rett og Slett» virker freskt, sprekt og oppdatert.
Fram og tilbake
Det musikalske kildematerialet ser bakover. Noen av numrene er også nostalgiske, i stil eller innhold. «Om revy og drikkevaner» er et bukk og et nikk og kanskje vi til og med skal si en hyllest til Arve Opsahls klassiske fulle mann.
Men «Rett og Slett» er like fullt et show for 2011. Tekstene (ført i pennen av Hanssen, Rønning og Vik) er velskrevne, ofte slentrende, tro mot stilen til den mann som framfører dem. Her er innslag av harryhumor, med høy alkoholprosent, henvisninger til dobesøk og talende grimaser. Men også disse numrene framføres med en sjarmerende distanse og en avstemt timing som gjør at de oppleves som folkelig brede, snarere enn plumpe.
Overskudd
«Rett og Slett» er et soloshow, selv om det slett ikke er rett at Blunck er alene på scenen. Han har med seg et høyst kompetent seksmannsorkester ledet av Jens Petter Antonsen. Disse er imidlertid å regne som støtteapparat - for det er Blunck og Blunck alene som bærer showet. Han framfører alle vittighetene, i høyt tempo, musikalsk og verbalt, med mange fysiske innslag.
Øivind Blunck viser selvironisk overskudd. Han leverer sine vitser med kontrollert komisk rytme. Energinivået er merkbart høyere enn det var da vi sist så ham på scenen, i «Sammen igjen» med Hege Schøyen.
Øivind Blunck er kort og godt i slag, og «Rett og Slett» er rett og slett et vellagd show.
Premiere var på Dizzie Showteater 08.09.
September 2011: Håndverkerne
«Håndverkerne» av Line Knutzon, Trøndelag Teater. Med: Ane Skumsvoll, Trond-Ove Skrødal, Trond Peter Stamsø Munch m.fl. Regi: Kjersti Haugen. Koreografi: Erlend Samnøen. Halvgodt håndverk.
Ustabilt byggverk
«Håndverkerne» er en komedie bygd på sandgrunn.
TEATER: Fasaden er nypusset og fin. Men grunnmuren er ustø og reisverket vaklevorent. Med andre ord: Skuespillere, regissør og koreograf gjør det meste ut av det de har å jobbe med. «Håndverkerne»s svakhet ligger i strukturen: Manus.
Klisjeer
Det handler om den nordiske paradegrenen oppussing, og om dvaske, slaskete håndverkere som ikke vet hva de gjør - men som vet å utnytte at huseierne ikke har noen anelse, de heller. Håndverkergalleriet på fem får aldri mulighet til å bli mer enn todimensjonale klisjeer, flate som tapetprøver på en vegg.
Huseierparet Alice (Ane Skumsvoll) og Manfred (Trond-Ove Skrødal) har fått tildelt noen flere personlige egenskaper. De er ikke bare overfladiske statusjegerjåler uten idé om hvem de har sluppet inn i huset sitt. De har i seg tilstrekkelig mange motsetninger til at stykket kan ta noen uventede vendinger.
Urealistisk pluss
Humoren er en blanding av flere stilnivåer, inkludert fysiske krumspring og verbale, noen vittige og noen mindre vittige, vitser. Enkelte gags gjentas så ofte at de blir gimmicks. Realistisk har «Håndverkerne» ingen ambisjoner om å være, og det er noe vi kan regne som et pluss.
De mest vellykkede sekvensene, i undertegnedes øyne, er de som tar mangelen på realisme helt ut, og lar koreografien få spille den komiske hovedrollen. Startsekvensene i begge akter, samt finalen i andre akt, er de beste eksemplene i så måte.
Premiere var på Trøndelag Teater 03.09.
Ustabilt byggverk
«Håndverkerne» er en komedie bygd på sandgrunn.
TEATER: Fasaden er nypusset og fin. Men grunnmuren er ustø og reisverket vaklevorent. Med andre ord: Skuespillere, regissør og koreograf gjør det meste ut av det de har å jobbe med. «Håndverkerne»s svakhet ligger i strukturen: Manus.
Klisjeer
Det handler om den nordiske paradegrenen oppussing, og om dvaske, slaskete håndverkere som ikke vet hva de gjør - men som vet å utnytte at huseierne ikke har noen anelse, de heller. Håndverkergalleriet på fem får aldri mulighet til å bli mer enn todimensjonale klisjeer, flate som tapetprøver på en vegg.
Huseierparet Alice (Ane Skumsvoll) og Manfred (Trond-Ove Skrødal) har fått tildelt noen flere personlige egenskaper. De er ikke bare overfladiske statusjegerjåler uten idé om hvem de har sluppet inn i huset sitt. De har i seg tilstrekkelig mange motsetninger til at stykket kan ta noen uventede vendinger.
Urealistisk pluss
Humoren er en blanding av flere stilnivåer, inkludert fysiske krumspring og verbale, noen vittige og noen mindre vittige, vitser. Enkelte gags gjentas så ofte at de blir gimmicks. Realistisk har «Håndverkerne» ingen ambisjoner om å være, og det er noe vi kan regne som et pluss.
De mest vellykkede sekvensene, i undertegnedes øyne, er de som tar mangelen på realisme helt ut, og lar koreografien få spille den komiske hovedrollen. Startsekvensene i begge akter, samt finalen i andre akt, er de beste eksemplene i så måte.
Premiere var på Trøndelag Teater 03.09.
September 2011: Sonen
«Sonen» av Jon Fosse, Teater Ibsen, Skien. Med: Sylvia Salvesen, Jan Ø. Wiig, Jørgen Wiig Salvesen og Ola Otnes. Regi: Fridtjov Såheim. Dempet dramatikk.
Nøktern nervøsitet
«Sonen» er et sparsomt, men virkningsfullt kammerspill.
TEATER: Skulle man oppsummert Jon Fosses forfatterskap i ett ord, ville det falle naturlig å velge «lengsler». I en setning: Hverdagsmennesker uuttalte lengsler innfris, men livet viser seg likevel ikke å være tilfredsstillende.
Slik er det også i «Sonen». Den lenge etterlengtede sønnen kommer hjem til foreldrene. Men kanskje var det bedre å vente på ham enn å møte ham?
I Teater Ibsens versjon er virkemidlene strippet ned til et minimum. Regien er nøktern. Spillet er nøkternt. Scenografien av Hans Georg Andersen er særdeles nøktern. Jon Fosses dialog er – i all hovedsak – nøktern. De fire på scenen lykkes like fullt i å formidle en anspent nervøsitet og en varierende grad av sosial anstrengthet som (for dem) aldri forløses. For oss som ser på ligger det en viss befrielse, av og til også munterhet, i stykket.
Spesielt er samspillet mellom mor (Sylvia Salvesen) og far (Jan Ø. Wiig) troverdig. På en og samme tid aner vi fortrolighet, trygghet og frykt for å snakke om de vanskelige temaene. De virker i sannhet som et gammelt ektepar. Mellom dem ligger en for lengst etablert blanding av intimitet og distanse, et utprøvd fellesskap som bare kan forstyrres av sønnens og naboens mer uforutsigbare framferd. Også disse to er kan man forstå, endog få sympati for. Sønnen (Jørgen Wiig Salvesen, som også i det virkelige liv er sønn av de to som spiller hans foreldre) bærer med seg en innesluttet aggresjon han ikke helt har utløp for. Naboen (Ola Otnes) lar sin egen kjedsomhet få utløp gjennom alkoholmisbruk og påfølgende ondskapsfulle bemerkninger. Sammen danner de et bilde av en kommunikasjonssituasjon der ingen egentlig har noe de vil si de andre.
Såheims nedtonede tolkning understreker denne distanserte intimiteten, så typisk for Fosses hvermansen-poesi.
Premiere var på Teater Ibsen i Skien 01.09. Anmeldelsen er skrevet ut fra forestilling dag to.
Nøktern nervøsitet
«Sonen» er et sparsomt, men virkningsfullt kammerspill.
TEATER: Skulle man oppsummert Jon Fosses forfatterskap i ett ord, ville det falle naturlig å velge «lengsler». I en setning: Hverdagsmennesker uuttalte lengsler innfris, men livet viser seg likevel ikke å være tilfredsstillende.
Slik er det også i «Sonen». Den lenge etterlengtede sønnen kommer hjem til foreldrene. Men kanskje var det bedre å vente på ham enn å møte ham?
I Teater Ibsens versjon er virkemidlene strippet ned til et minimum. Regien er nøktern. Spillet er nøkternt. Scenografien av Hans Georg Andersen er særdeles nøktern. Jon Fosses dialog er – i all hovedsak – nøktern. De fire på scenen lykkes like fullt i å formidle en anspent nervøsitet og en varierende grad av sosial anstrengthet som (for dem) aldri forløses. For oss som ser på ligger det en viss befrielse, av og til også munterhet, i stykket.
Spesielt er samspillet mellom mor (Sylvia Salvesen) og far (Jan Ø. Wiig) troverdig. På en og samme tid aner vi fortrolighet, trygghet og frykt for å snakke om de vanskelige temaene. De virker i sannhet som et gammelt ektepar. Mellom dem ligger en for lengst etablert blanding av intimitet og distanse, et utprøvd fellesskap som bare kan forstyrres av sønnens og naboens mer uforutsigbare framferd. Også disse to er kan man forstå, endog få sympati for. Sønnen (Jørgen Wiig Salvesen, som også i det virkelige liv er sønn av de to som spiller hans foreldre) bærer med seg en innesluttet aggresjon han ikke helt har utløp for. Naboen (Ola Otnes) lar sin egen kjedsomhet få utløp gjennom alkoholmisbruk og påfølgende ondskapsfulle bemerkninger. Sammen danner de et bilde av en kommunikasjonssituasjon der ingen egentlig har noe de vil si de andre.
Såheims nedtonede tolkning understreker denne distanserte intimiteten, så typisk for Fosses hvermansen-poesi.
Premiere var på Teater Ibsen i Skien 01.09. Anmeldelsen er skrevet ut fra forestilling dag to.
Subscribe to:
Comments (Atom)
