August 2016: Songfuglen

«Songfuglen». Det Norske Teatret. Av: Demian Vitanza etter Jan Roar Leikvoll, musikk av Sandra Kolstad. Med: Frank Kjosås, Ellen Birgitte Winther, Gjertrud Jynge, Renate Reinsve, Kjersti Dalseide, Trini Lund, Anne Ryg, Hilde Olausson, Niklas Gundersen. Regi: Peer Perez Øian.

KOMMENTAR: Grovmeislet kjønnskamp.

TERNING: FIRE

Røffe effekter

«Songfuglen» er surrealistisk spissformulert teater med skarpe kanter.

TEATER: Omgivelsene er brutale, og de er brutalistiske. Dagny Drage Kleivas hardkantede scenografi trekker tanken østover, til et eks-kommunistisk miljø med forfallen østblokkarkitektur i sement og med kulehull. Rester fra monumentale skulpturer av Stalin-hyllest-typen ligger i forgrunnen. Det er stilisert, det er symbolsk, og det er på en og samme tid grovmeislet og lekent. Dette er også stikkord for teaterversjonen som helhet: «Songfuglen» er både grovmeislet og leken, «Songfuglen» er stilisert og symbolsk.

Kjønnskamp

Jakoba (Frank Kjosås) er en ung gutt i et samfunn av kvinner, et riktig terrorvelde av kvinner. Hans kjønn er en hemmelighet. Menn er for lengst fordrevet fra byen til skogen utenfor, og av og til angriper de. De gutter og menn som gjemmer seg blant kvinnene er i fare. Mor (Ellen Birgitte Winther) har en plan: Jakoba skal bli kastratsanger og leve resten av livet som kvinne. Hun har alliert seg med sanglæreren Malinovskaja (Gjertrud Jynge), og operasjonen skal utføres i skjul. Jakoba forstår ikke helt hva det innebærer, før unge Tikva (Renate Reinsve) lærer ham om kjønnets gleder. Samtidig begynner han å innse nøyaktig hvor totalitært det er, det samfunn han lever i, og han blir tvunget til å velge: Skal han følge mors plan? Skal han gjøre opprør? Skal han flykte? Handlingen i «Songfuglen», bok og teaterforestilling, går over de få dagene der disse valgene må tas. Teaterversjonen framstår som surrealistisk spissformulert, kompakt og tydelig.

Skadet samfunn

Leikvolls hovedmetafor - mennesket som en innestengt sangfugl med lengsel etter frihet - er noe forslitt, men teateroppsetningen reduserer dette symbolets plass. Peer Perez Øian og hans samarbeidspartnere har lagt vekten på de konsekvenser undertrykkelse har: Ikke bare de skader som gjøres på Jakoba, ikke bare hans utvikling og hans indre og ytre kamp, men også de skader kvinnene rundt ham har tatt, av å leve under frykt, ufrihet og kynisme. Kraftige hint om at også Malinovskaja en gang var av hankjønn er lagt inn, mors avstumpede pragmatisme er understreket, og Tikvas ord om at «eg har kjent flere som deg, både før og etter», er blitt en nøkkelreplikk. Mange av forestillingens replikker er løftet direkte fra bokteksten, men Demian Vitanza har også formet replikker ut fra situasjonene Leikvoll beskrev, og flere av romanens tankebolker er gjort til monologer for Jakoba. Alt i alt er det snakk om svært forstandig redigering, en redigering som både ivaretar bokas særtrekk og teaterformens krav.

Sandra Kolstads musikk lar Frank Kjosås bruke et stort stemmeregister. I en duett med Jynge utforskes androgyne stemmeleier både i manns- og kvinnestemmen, dypere enn og lysere enn normalforventningen. Etter hvert gis det også rom for mer maskuline toner. 

Premieren fant sted på Det Norske Teatret 26. august.

August 2016: Supersmud

«Dagfinn Lyngbø: Supersmud». Ole Bull Scene, Bergen. Av og med: Dagfinn Lyngbø, med tekstbidrag fra Are Kalvø, Bjarte Jørgensen, Bård Tufte Johansen, Tore Haukenes, Elina Krantz, Magnus Ravneberg, Vemund Vik og Karsten Fullu.

KOMMENTAR: Moro midt i livet.

TERNING: FEM

Det kule i det ukule

Dagfinn Lyngbøs «Supersmud» er ikke så veldig smooth, men det er temmelig supert.

STAND UP: Det handler om menneskets ytre vellykkethet og indre klossmajor. Skal vi kalle «Supersmud» en protest mot det polerte? Nei, det er ikke dekkende. Showet griper tak i ønsket om å leve «riktig» med stor forståelse, samtidig som det også stikker fingrene inn i sprekkene i overflaten: Små og store utskeielser, små og store utilstrekkeligheter, små og store hemmeligheter, kompensasjonsmekanismer, vaner og uvaner.

Midtveis

Mesteparten av «Supersmud» består av hverdagsbetraktninger med mer eller mindre absurde digresjoner fra en mann i livets midtfase. La oss ikke forveksle det med «en mann i midtlivskrise», for dette er nok mer et show for de (eller oss) som ikke helt har akseptert at vi er gamle nok for akkurat det riktig ennå. Ikke for det, underveis er Lyngbø innom pinlige helseplager og plagsomme undersøkelser, inngrodde rutiner og gubbe-før-tida-tendenser.

Mye av materialet er hentet fra familiesfæren, i forholdet til egne barn og egen mor. Det ligger en generasjonsbevissthet i «Supersmud» som på mange måter bidrar til å forankre og å forbinde vittighetene.

Helhetlig

Ingen er kreditert for regi på showet. I stedet står Are Kalvø oppført som tekstdoktor, Elina Krantz som produsent og Tomas Glans som koreograf. Bjarte Jørgensen står for musikk. Glimtvis skinner særtrekk fra samarbeidspartnerne igjennom, men det er likevel ingen tvil om at dette er Dagfinn Lyngbøs show, og at det er Dagfinn Lyngbø som har hatt overblikket, helhetsansvaret. Perspektivet og perspektivforskyvningene er gjenkjennelig hans. Det hele er proft gjennomført, detaljrikt, smart, velformulert og uforutsigbart, med hyppige digresjoner, uventede tangenter, samtidig som det er knyttet sammen gjennom effektiv bruk av tekstlige ekkoer.

Etter spilleperioden i Bergen spilles showet på Latter, Oslo, fra 1. februar 2017.

Premieren fant sted på Ole Bull Scene, Bergen, 24. august 2016.

August 2016: Snåsamannens sang

«Snåsamannens sang». Teater Ibsen, Nord-Trøndelag Teater og Riksteatret. Av: Klas Abrahamsson. Med: Sverre Bentzen, Ragne Grande, Duc Mai-The, Mari Dahl Sæther og Tore B. Granås. Regi: Øyvind Osmo Eriksen.

KOMMENTAR: Plattheter som placebo for «den gode samtalen».

TERNING: TRE

Livsfilosofi, liksom

Den som plages av klisjéallergi, vil ikke bli helbredet av «Snåsamannens sang».

TEATER: Det er en mørk og stormfull aften, eller muligens en mørk og stormfull dag. Fire personer med ulike livsvilkår og ulike livssyn er på fottur i den trønderske natur, neppe langt fra Snåsa: Helseministeren (Tore B. Granås), hans livvakt (Duc Mai-The), en dødssyk ung kvinne (Mari Dahl Sæther) og hennes venninne (Ragne Grande). En femte person, Snåsamannen (Sverre Bentzen), deltar i en dimensjon for seg selv, et parallelt nærvær av ro og aksept, vennligsinnet og velmenende. Hans forsikringer om at der «finnes mer mellom himmel og jord» er tildelt både åpnings- og avslutningssekvensen, og i flere mellomsekvenser framgår hans tillit til egne helbredende krefter.

Diskusjon

Grunnpremisset for «Snåsamannens sang» er en diskusjon om slikt som ikke kan bevises - religion, liv etter døden, overnaturlige fenomener, mirakuløs helbredelse - mellom mennesker som vil tro og mennesker som ikke vil tro. Teksten er en grundig kartlegging av årsaker til begge ståsteder. Spillet er engasjert og temperamentsfullt, men personene blir likevel ikke mer enn talerør for de ulike synspunktene. Dette skyldes dels det klisjétette språket (ukebladoverskrift møter selvhjelpsbok møter inspirasjonsplakat møter kjøleskapsmagnet møter ordtak), og dels handlingsutviklingen, altså, diskusjonens gang. Det er uspennende, men absolutt gjenkjennelig, banalitet er naturligvis det, og det er troverdig for sin sammenheng, en sosialt keitete situasjon der ønsket om å si noe dypt raskt går over til å ha sagt noe platt. Det er ikke helt uten humoristisk effekt, heller. En kan godt se på klisjébruken som ironisering over klisjébruk, og refleksjonsnivået som ironisering over refleksjonsnivå, men denne humoren blir fort forutsigbar, som å skulle gjette seg fram til sluttord i faste uttrykk.

Stemning

Enkelte av detaljene i Øyvind Osmo Eriksens iscenesettelse er over kanten parodiske - som det at den ellers svært så folkelige ministeren og hans vakt med militær bakgrunn begge trasker rundt i dress og slips og fjellsko (kostymedesign: Gjøril Bjercke Sæther). Andre er stemningsskapende, fine, som egget ministeren plukker fra et reir og rister for å markere rytme, og mange av bevegelsene i de mer drømmende delene av oppsetningen, forflytningsetappene.

Bård Lie Thorbjørnsens roterende skogs-og-speilscenografi er turnévennlig kompakt, og knytter sammen villmarksmiljøet og skikkelsenes selv- og image-bevissthet. Som det snart skal vise seg, er jo turen noe av en PR-øvelse både for pasient og politiker.

Premieren fant sted på Teater Ibsen 24. august 2016. Anmeldelsen er skrevet med grunnlag i generalprøven dagen før.