«Den hemmelege hagen» av Line Grünfeld etter Frances H. Burnett, oversatt av Ola E. Bø, Det Norske Teatret. Med: Heidi Ruud Ellingsen, Lars Funderud Johannessen, Audun Sandem m.fl. Regi: Erik Ulfsby.
Hyllest til dataspillet.
Ville vekster
Teateroppsetningen «Den hemmelege hagen» står langt fra boka «Den hemmelige hagen».
TEATER: Bokutgaven av Mary Lennox er en trumpete, sur og egenrådig tiåring som lærer verdien av fellesskap. Teaterutgaven av Mary Lennox (Heidi Ruud Ellingsen) er en usikker, ensom tenåring som kan samhold, men som må lære selvtillit og pågangsmot. Det gjør hun forbløffende fort. Men pistoler og kampsport til tross: Dette gjør teatrets Mary mer kjønnsstereotyp enn bokas.
I Erik Ulfsbys hage har det visuelle uttrykket fått forrangen, milevis foran persontegning, personutvikling, historieutvikling eller historiefortelling. Og visuelt er «Den hemmelege hagen» både helstøpt og engasjerende. Dataspillmetaforene gjennomføres i bevegelsesmønstre (bravo til koreograf Belinda Braza), i scenografi (Nora Furuholmen i fullt flor) og kostymer (stilsikkert av Even Børsum). Mary har fått tildelt et utseende som er dels Lara Croft, dels Lisbeth Salander, i en miks av hissig emo og lettkledd dominatrix. SM-estetikken som var så påtagelig da Ulfsby, Braza, Furuholmen og Børsum tolket «Jesus Christ Superstar» i fjor er fremtredende også i ungdomsoppsetningen av i år. En sekvens inneholder så mange referanser fra SM-klubber at mer snerpete foreldre bare må håpe at tenåringene ikke bruker pc-en til annet enn spill – og at disse ikke blir oppfattet. Resten av oss kan more oss over underholdningsverdien.
Også musikken, en blanding av mer eller mindre kjente poplåter i elektroniske arrangementer og nykomponerte trudelutter inspirert av polyfone data- og mobillyder, utvalgt og under ledelse av Atle Halstensen, matcher datatemaet. Det som er bortprioritert er utvikling og dybde i historie og personer. Marys historie ligner også her dataspillene. Det er viktigere å komme fra et nivå til det neste enn hva man tenker, føler eller gjør underveis.
Premiere var i Oslo 15.10.2010.
Friday, October 15, 2010
Sunday, October 10, 2010
Oktober 2010: Velkommen
«Velkommen» av Nina E. Wester og Mikkel Bugge, Hålogaland Teater. Med: Espen Østman, Rebekka Nystabakk og Espen Renø Svendsen. Regi: Nina E. Wester.
Kjent og kjært.
Varmt velkommen
«Velkommen» er teatermontasje med mening. Mye mening.
TEATER: Nybrottsarbeid kan man knapt kalle det. «Velkommen» er moderne i uttrykket, men røttene er solid plantet i Hålogaland Teaters tradisjon. Dette er teatret som ble stiftet for å gi nordlendingene nordnorske historier, fortalt innenfra, ikke sett utenfra. Nettopp det er det «Velkommen» gjør.
Nina E. Wester og Mikkel Bugge har reist gjennom de norske og de russiske nordområdene, og de har snakket med folk flest. De som trives. De som mistrives. De som føler seg fanga på føkkings jævla nordpolen, og de som ikke kan tenke seg å bo noe annet sted. Dokumentarisk materiale er dekonstruert og rekonstruert og fortelles episodisk, i en collage av kultur og natur, fortid, framtid og nåtid. Det handler om tilhørighet, identitet og det levde liv.
Hverdagslig. Varmt. Kjent. Kjært. Innimellom er det absurd, men det er alltid stemningsfullt, og alltid betydningsfullt, selv i de øyeblikk der det ikke framstår som det der og da. Teksten er viktig, men i «Velkommen» er den ikke viktigst. Teateruttrykket består i enda større grad av fysisk uttrykte, stemningsskapende og komprimerte scener, et effektivt fortellergrep som både støtter og motsier ordene, og som lykkes i å formidle det som framstår som et hovedbudskap: Livet i nord kan være så mangt. Spesielt overraskende synes dette ikke å være, om man er født nord eller sør for Polarsirkelen.
Men «Velkommen» sikter ikke mot det overraskende, snarere mot gjenkjennelsen. Hyggen, heller enn ubehagelighetene. De fleste sekvensene tilhører hverdagsmenneskers hverdagsliv, med et innhold hverdagsmennesker kan kjenne seg igjen i, enten de bor i Tromsø, Loppa eller Moskva. Espen Renø Svendsen, Espen Østman og Rebekka Nystabakk skifter mellom skikkelser, i tid ustadig som nordlyset, i uttrykk stødige som Tromsdalstinden. Publikum blir underholdt, alle hygger seg, alle er velkomne. Slik skildrer «Velkommen» mennesket i nord. Den legger like stor vekt på «mennesket» som på «nord».
Premiere var i Tromsø 07.10.2010.
Kjent og kjært.
Varmt velkommen
«Velkommen» er teatermontasje med mening. Mye mening.
TEATER: Nybrottsarbeid kan man knapt kalle det. «Velkommen» er moderne i uttrykket, men røttene er solid plantet i Hålogaland Teaters tradisjon. Dette er teatret som ble stiftet for å gi nordlendingene nordnorske historier, fortalt innenfra, ikke sett utenfra. Nettopp det er det «Velkommen» gjør.
Nina E. Wester og Mikkel Bugge har reist gjennom de norske og de russiske nordområdene, og de har snakket med folk flest. De som trives. De som mistrives. De som føler seg fanga på føkkings jævla nordpolen, og de som ikke kan tenke seg å bo noe annet sted. Dokumentarisk materiale er dekonstruert og rekonstruert og fortelles episodisk, i en collage av kultur og natur, fortid, framtid og nåtid. Det handler om tilhørighet, identitet og det levde liv.
Hverdagslig. Varmt. Kjent. Kjært. Innimellom er det absurd, men det er alltid stemningsfullt, og alltid betydningsfullt, selv i de øyeblikk der det ikke framstår som det der og da. Teksten er viktig, men i «Velkommen» er den ikke viktigst. Teateruttrykket består i enda større grad av fysisk uttrykte, stemningsskapende og komprimerte scener, et effektivt fortellergrep som både støtter og motsier ordene, og som lykkes i å formidle det som framstår som et hovedbudskap: Livet i nord kan være så mangt. Spesielt overraskende synes dette ikke å være, om man er født nord eller sør for Polarsirkelen.
Men «Velkommen» sikter ikke mot det overraskende, snarere mot gjenkjennelsen. Hyggen, heller enn ubehagelighetene. De fleste sekvensene tilhører hverdagsmenneskers hverdagsliv, med et innhold hverdagsmennesker kan kjenne seg igjen i, enten de bor i Tromsø, Loppa eller Moskva. Espen Renø Svendsen, Espen Østman og Rebekka Nystabakk skifter mellom skikkelser, i tid ustadig som nordlyset, i uttrykk stødige som Tromsdalstinden. Publikum blir underholdt, alle hygger seg, alle er velkomne. Slik skildrer «Velkommen» mennesket i nord. Den legger like stor vekt på «mennesket» som på «nord».
Premiere var i Tromsø 07.10.2010.
Sunday, September 26, 2010
September 2010: Hele Norges Bennus
«Hele Norges Bennus» av Håvard Melnæs, Teatret Vårt. Med: Ina Breivik, Vivi Sunde, Per Emil Grimstad m.fl. Regi: Bjørnar Lisether Teigen.
Syltynt, aldri sylskarpt.
Banalt og billig
«Hele Norges Bennus» blir akkurat så lettvint som det fenomen den prøver å parodiere.
TEATER: Håvard Melnæs er kjendisjournalisten som skrev «En helt vanlig dag på jobben» om sin hverdag i Se og Hør. «Hele Norges Bennus» er hans dramatikerdebut. Det handler om kjendisparet (Ina Breivik og Per Emil Grimstad) som kjendisadopterer en kjendisbaby som så kjendisforsvinner, og om reaksjonene fra kjendispoliti, kjendispolitikere, kjendispresse og kjendislesere. Merkelappen er «medie- og kjendissatire». Men uten overraskelser, uten undertekst, uten brodd og uten engasjement blir satiren lite satirisk og tilsvarende umorsom.
Dybden er som en gjennomsnittlig sladrebladsak, både hva angår refleksjonsnivå og språklig kvalitet. Ordspillene er av typen «anorektikeren ligger tynt an» og «Dennis, orsak, Bennus». Med to unntak er samtlige skikkelser kyniske, korttenkte og egosentriske. Unntakene, Ibrahim og Per-Egil, er naive, korttenkt og egosentriske. Få av rollefigurene innehar noen karaktertrekk som helst utover dette og det er nær umulig å opparbeide sympati for noen av dem.
Det er ikke rart at ensemblet sliter med å holde entusiasmen oppe. Samtlige prøver tappert og smiler tappert, så tappert at det blir krampaktig. Bjørnar Lisether Teigen sørger for å holde tempoet høyt i sin regi, med raske skifter mellom scenene, og han har tildelt aktørene et kroppsspråk og en mimikk tilpasset tematikken, preget av stive, poserende overfladiskheter. Det er som et bilde klippet ut av glansede ukebladsider, komplett med tegneseriebobler i gult og rødt. Det er like kunstig, like upersonlig og like flatt.
Premiere var på Teatret Vårt i Molde 24.09.2010.
Syltynt, aldri sylskarpt.
Banalt og billig
«Hele Norges Bennus» blir akkurat så lettvint som det fenomen den prøver å parodiere.
TEATER: Håvard Melnæs er kjendisjournalisten som skrev «En helt vanlig dag på jobben» om sin hverdag i Se og Hør. «Hele Norges Bennus» er hans dramatikerdebut. Det handler om kjendisparet (Ina Breivik og Per Emil Grimstad) som kjendisadopterer en kjendisbaby som så kjendisforsvinner, og om reaksjonene fra kjendispoliti, kjendispolitikere, kjendispresse og kjendislesere. Merkelappen er «medie- og kjendissatire». Men uten overraskelser, uten undertekst, uten brodd og uten engasjement blir satiren lite satirisk og tilsvarende umorsom.
Dybden er som en gjennomsnittlig sladrebladsak, både hva angår refleksjonsnivå og språklig kvalitet. Ordspillene er av typen «anorektikeren ligger tynt an» og «Dennis, orsak, Bennus». Med to unntak er samtlige skikkelser kyniske, korttenkte og egosentriske. Unntakene, Ibrahim og Per-Egil, er naive, korttenkt og egosentriske. Få av rollefigurene innehar noen karaktertrekk som helst utover dette og det er nær umulig å opparbeide sympati for noen av dem.
Det er ikke rart at ensemblet sliter med å holde entusiasmen oppe. Samtlige prøver tappert og smiler tappert, så tappert at det blir krampaktig. Bjørnar Lisether Teigen sørger for å holde tempoet høyt i sin regi, med raske skifter mellom scenene, og han har tildelt aktørene et kroppsspråk og en mimikk tilpasset tematikken, preget av stive, poserende overfladiskheter. Det er som et bilde klippet ut av glansede ukebladsider, komplett med tegneseriebobler i gult og rødt. Det er like kunstig, like upersonlig og like flatt.
Premiere var på Teatret Vårt i Molde 24.09.2010.
September 2010: Buddy Holly - the Musical
«Buddy Holly – the musical» av Alan Jones og Rob Bettison, Folketeateret. Med: Heine Totland, Ingeborg Sundrehagen Raustøl, Elisabeth Carew m.fl. Regi: Pontus Ströbaek.
Flat rockehistorie.
TERNING TRE
Hull i Holly
«Buddy Holly – the musical» har musikk. Den mangler drama.
MUSIKAL: Tredje februar 1959 styrtet et småfly over Iowa, USA. Om bord var 22 år gamle Buddy Holly, mannen bak «Peggy Sue», «That'll be the day» og «Not Fade Away», 17 år gamle Richie Valens, som nettopp hadde blitt stjerne med «La Bamba» og 28 år gamle Big Bopper, plateprateren som også hadde artistdrømmer. «The Day the Music Died», kalte Don McLean det i sin sang «American Pie», og uttrykket ble adoptert av verdens mange Buddy-fans.
«Buddy Holly» er musikalen om de siste fire-fem årene før styrten. Den er en såkalt «jukebox musical», som amerikanerne kaller det; altså, en musikal som i stor grad består av å spille om igjen gamle hits og som i mindre grad prioriterer handling. I tillegg til Buddys egne låter, får publikum også høre Valens' «La Bamba», Big Boppers «Chantilly Lace» og andre superhits fra samme periode. Musikken er ledsaget av korte utspilte scener – ikke omvendt – og i dem tegnes en skisse av en livshistorie. Det handler om da Buddy (Heine Totland) brøt med countrymusikken, fant rocken og ble stjerne. Og helt raskt om da han møtte kona, Maria Elena Santiago (Ingeborg Sundrehagen Raustøl) og fridde til henne, bare timer ut i den første daten. Mannen hadde med andre ord et kort og hektisk liv.
«Buddy Holly – the musical» utnytter ikke de muligheter for drama som fantes i dette livet. I stedet er musikalen en pedagogisk og nokså tørr innføring i rockehistoriens begynnelse og i kontraktsforhold for dens artister. Skuespillet er flatt og uten nyanser, og kroppsspråk og mimikk er av typen «tilrettelagt for bakerste rad», overtydelig. Heine Totland får lite dybde å utforske i tittelrollen. At han spiller en mann som bare er halve hans alder oppleves ikke som forstyrrende. Stemmen harmonerer med Hollys egen og passer i de musikalske arrangementene. Men slik rollen er utformet, gir den ham ikke muligheten til å formidle hvem Buddy var som person.
Musikalen er blottet for personlighet. Heldigvis har den musikken, og den lever.
Premiere var i Folketeateret (som faktisk heter Folketeateret og ikke Folketeatret) 22.09.2010.
Flat rockehistorie.
TERNING TRE
Hull i Holly
«Buddy Holly – the musical» har musikk. Den mangler drama.
MUSIKAL: Tredje februar 1959 styrtet et småfly over Iowa, USA. Om bord var 22 år gamle Buddy Holly, mannen bak «Peggy Sue», «That'll be the day» og «Not Fade Away», 17 år gamle Richie Valens, som nettopp hadde blitt stjerne med «La Bamba» og 28 år gamle Big Bopper, plateprateren som også hadde artistdrømmer. «The Day the Music Died», kalte Don McLean det i sin sang «American Pie», og uttrykket ble adoptert av verdens mange Buddy-fans.
«Buddy Holly» er musikalen om de siste fire-fem årene før styrten. Den er en såkalt «jukebox musical», som amerikanerne kaller det; altså, en musikal som i stor grad består av å spille om igjen gamle hits og som i mindre grad prioriterer handling. I tillegg til Buddys egne låter, får publikum også høre Valens' «La Bamba», Big Boppers «Chantilly Lace» og andre superhits fra samme periode. Musikken er ledsaget av korte utspilte scener – ikke omvendt – og i dem tegnes en skisse av en livshistorie. Det handler om da Buddy (Heine Totland) brøt med countrymusikken, fant rocken og ble stjerne. Og helt raskt om da han møtte kona, Maria Elena Santiago (Ingeborg Sundrehagen Raustøl) og fridde til henne, bare timer ut i den første daten. Mannen hadde med andre ord et kort og hektisk liv.
«Buddy Holly – the musical» utnytter ikke de muligheter for drama som fantes i dette livet. I stedet er musikalen en pedagogisk og nokså tørr innføring i rockehistoriens begynnelse og i kontraktsforhold for dens artister. Skuespillet er flatt og uten nyanser, og kroppsspråk og mimikk er av typen «tilrettelagt for bakerste rad», overtydelig. Heine Totland får lite dybde å utforske i tittelrollen. At han spiller en mann som bare er halve hans alder oppleves ikke som forstyrrende. Stemmen harmonerer med Hollys egen og passer i de musikalske arrangementene. Men slik rollen er utformet, gir den ham ikke muligheten til å formidle hvem Buddy var som person.
Musikalen er blottet for personlighet. Heldigvis har den musikken, og den lever.
Premiere var i Folketeateret (som faktisk heter Folketeateret og ikke Folketeatret) 22.09.2010.
Monday, September 20, 2010
September 2010: Bye og Rønning redder verden
«Bye og Rønning redder verden» av Anders Bye, Jon Niklas Rønning m.fl, Latter. Med: Anders Bye og Jon Niklas Rønning. Regi: Vemund Vik. Musikk: Ole Morten Aagenæs, Egil Clausen, Øyvind Storli Hoel og Richard Lorentz.
Herlig humor.
TERNING: FEM.
Humorhelter
Hvis latter kan redde verden, gjør Anders Bye & Jon Niklas Rønning sitt for å få det til.
SHOW: Det begynner med en real kickstart og det slutter ikke før lattertårene har kantet øyenkrokene. Om ikke Anders Bye og Jon Niklas Rønning redder verden, redder de i alle fall høsthumøret.
«Bye og Rønning redder verden» er Bye og Rønning slik vi kjenner dem – verbalt velutviklet humor, musikalsk utført både når den er tonesatt og når rytmen ligger i ord og uttrykk. Som vi kan forvente er tematikken fjas og kjendiseri blandet med skarpe analyser av samfunnstrender, herunder ofte inkludert fjas og kjendiseri. Her er parodier utført med forholdsvis små midler, og, i innslaget om superhelten Fanthomas, klart inspirert av en mann han rimer med – de helt store. Et herlig bekjentskap vi gjerne skulle sett enda litt mer til.
«Jobs’ bok» (tekst: Bye og Rønning) tar samtidens mest entusiastiske nyreligiøse bevegelse på kornet, og den har ingenting som helst med Märtha å gjøre. «Der Untergang» (tekst og melodi: Lars-Christian Talseth) og «Et Facebook-forhold» (tekst: Rønning, melodi: Hanssen) karakteriserer vår teknologiske verden, mens «En problemfri verden» beskriver livet slik det ser ut på glanset papir. I «Protestvise Anno 2010» får publikum bidra til fiffig kampsang i delvis improvisert Rønning-ramme, om miljøvern og ansvar og sånt.
En viss resirkulering står også Anders Bye og Jon Niklas Rønning for. For den som så sommerens «Bye & Rønning redder sommeren» i Grimstad vil nær halvparten av numrene bestå av gjenkjennelig materiale, men også disse har fått en gjennomgang og dels en oppfriskning, og de tåler gjensynet mer enn godt.
«Opp med henda, opp og stå» oppfordrer Bye og Rønning i åpningsnummeret. Vi kan ikke gjøre annet enn å følge oppfordringen. Dette er humor vel verd å reise seg for.
Premiere var i Oslo 17.09.2010.
Herlig humor.
TERNING: FEM.
Humorhelter
Hvis latter kan redde verden, gjør Anders Bye & Jon Niklas Rønning sitt for å få det til.
SHOW: Det begynner med en real kickstart og det slutter ikke før lattertårene har kantet øyenkrokene. Om ikke Anders Bye og Jon Niklas Rønning redder verden, redder de i alle fall høsthumøret.
«Bye og Rønning redder verden» er Bye og Rønning slik vi kjenner dem – verbalt velutviklet humor, musikalsk utført både når den er tonesatt og når rytmen ligger i ord og uttrykk. Som vi kan forvente er tematikken fjas og kjendiseri blandet med skarpe analyser av samfunnstrender, herunder ofte inkludert fjas og kjendiseri. Her er parodier utført med forholdsvis små midler, og, i innslaget om superhelten Fanthomas, klart inspirert av en mann han rimer med – de helt store. Et herlig bekjentskap vi gjerne skulle sett enda litt mer til.
«Jobs’ bok» (tekst: Bye og Rønning) tar samtidens mest entusiastiske nyreligiøse bevegelse på kornet, og den har ingenting som helst med Märtha å gjøre. «Der Untergang» (tekst og melodi: Lars-Christian Talseth) og «Et Facebook-forhold» (tekst: Rønning, melodi: Hanssen) karakteriserer vår teknologiske verden, mens «En problemfri verden» beskriver livet slik det ser ut på glanset papir. I «Protestvise Anno 2010» får publikum bidra til fiffig kampsang i delvis improvisert Rønning-ramme, om miljøvern og ansvar og sånt.
En viss resirkulering står også Anders Bye og Jon Niklas Rønning for. For den som så sommerens «Bye & Rønning redder sommeren» i Grimstad vil nær halvparten av numrene bestå av gjenkjennelig materiale, men også disse har fått en gjennomgang og dels en oppfriskning, og de tåler gjensynet mer enn godt.
«Opp med henda, opp og stå» oppfordrer Bye og Rønning i åpningsnummeret. Vi kan ikke gjøre annet enn å følge oppfordringen. Dette er humor vel verd å reise seg for.
Premiere var i Oslo 17.09.2010.
September 2010: Et drømspill
«Et drømspill» av August Strindberg, oversatt av Ragnar Olsen, Hålogaland Teater. Med: Guri Johnson, Terje Skonseng Naudeer, Ketil Høegh m.fl. Regi: Hilda Hellwig.
Pessimisme i praksis.
Dystre drømmer
TEATER: Hilda Hellwig dyrker svartsindigheten i sin tolkning av «Et drømspill». Gudedatteren Agnes, hun som kom til jorden for å undersøke hvordan det står til, får ingen grunn til å tvile: Det er virkelig synd på menneskene.
Hellwig har gjort den vanligvis purunge Agnes til en godt voksen kvinne. I Guri Johnsens skikkelse er hun pasient på et nedslitt, fattigslig mentalsykehus. Her har hun tilsynelatende tilbrakt mesteparten av livet sitt, og nå nærmer det seg slutten. Vi møter henne i dødsøyeblikket, en følsomt portrettert, undrende kvinne som ser tilbake på det hun har opplevd og de mennesker hun har møtt.
Dette er et valg som kunne ha gitt en mer realistisk ramme til Strindbergs fragmentariske form, en forklaring for eksistensialismen. Men slik blir det likevel ikke, i stor grad fordi andre regivalg, repetisjoner og revideringer, trekker i den motsatte retningen og gjør «Et drømspill» ytterligere oppstykket og ofte forvirrende.
Ragnar Olsens nordnorske oversettelse ivaretar Strindbergs poetiske passasjer, i den grad disse har fått være med videre i Hellwigs bearbeidelse. Noe er strøket, tydeligvis med det formål å rendyrke dysterhet, pessimisme og mismot. Elendighetsbeskrivelsene dominerer, og de innslag som er av komikk tjener mest til å understreke klagesangen.
Premiere var i Tromsø 16.09.2010.
Pessimisme i praksis.
Dystre drømmer
TEATER: Hilda Hellwig dyrker svartsindigheten i sin tolkning av «Et drømspill». Gudedatteren Agnes, hun som kom til jorden for å undersøke hvordan det står til, får ingen grunn til å tvile: Det er virkelig synd på menneskene.
Hellwig har gjort den vanligvis purunge Agnes til en godt voksen kvinne. I Guri Johnsens skikkelse er hun pasient på et nedslitt, fattigslig mentalsykehus. Her har hun tilsynelatende tilbrakt mesteparten av livet sitt, og nå nærmer det seg slutten. Vi møter henne i dødsøyeblikket, en følsomt portrettert, undrende kvinne som ser tilbake på det hun har opplevd og de mennesker hun har møtt.
Dette er et valg som kunne ha gitt en mer realistisk ramme til Strindbergs fragmentariske form, en forklaring for eksistensialismen. Men slik blir det likevel ikke, i stor grad fordi andre regivalg, repetisjoner og revideringer, trekker i den motsatte retningen og gjør «Et drømspill» ytterligere oppstykket og ofte forvirrende.
Ragnar Olsens nordnorske oversettelse ivaretar Strindbergs poetiske passasjer, i den grad disse har fått være med videre i Hellwigs bearbeidelse. Noe er strøket, tydeligvis med det formål å rendyrke dysterhet, pessimisme og mismot. Elendighetsbeskrivelsene dominerer, og de innslag som er av komikk tjener mest til å understreke klagesangen.
Premiere var i Tromsø 16.09.2010.
Wednesday, September 15, 2010
September 2010: Pappa
«Pappa» av Bjarni Haukur Thorsson, oversatt av Erik Lie, Thalia Teater/Lillestrøm Kulturhus. Med: Sven Nordin. Regi: Bjarni Haukur Thorsson.
Nært, kjært, varmt, trygt.
TERNING: FEM
En god far
«Pappa» er folkelig humor på sitt varmeste og mest sympatiske.
SHOW: Gjenkjennelsesverdien er stor. «Pappa» er et show for alle som er foreldre, alle som har foreldre, alle som kan tenke seg å bli foreldre og alle som absolutt ikke kan tenke seg å bli foreldre. Her er ingen utelatt.
Hvermansen
Tilsynelatende «byr han på seg selv», som det heter. Sven Nordin inviterer oss inn på badet der han står med nesehårsklipperen og i dobbeltsenga der han utstyrer seg med snorkeplaster mens kona putter inn øreproppene. Han viser fram private familiebilder og han forteller historier som utgir seg for å være private familieanekdoter. Men «Pappa» er naturligvis ikke Nordins historie. «Pappa» er en allmenn historie, en hyllest til hvermannsen, han som er halvparten hulemann og halvparten myk mann og som aldri slipper unna det faktum at han er familiemann. Det handler om de store følelsene, og om de bitte små, om kjærlighet og stolthet og om tapet av det som før barna het «fritid», om søvnmangel og sexmangel, og om de aller minste bagateller, inkludert bananspising, bæsjehumor og barnespråkbablerier.
Bred appell
Bjarni Haukur Thorsson, som også regisserte Nordins forrige soloshow «Hulemannen» og som skrev manus til tv-serien «Hos Martin», står bak manus, og allerede har andre versjoner av den vært vist på ti språk i tolv land. Mest handler den om småbarnsfasen og om fasen før den – graviditet og fødsel – en fase skuespilleren som framfører den for lengst har lagt bak seg. Det gjør ingenting. Sven Nordin er uansett rette mann for rollen, med sin blanding av bred appell og vidt register, og med et image som er dels gjennomsnittsmann og dels idealnordmann. Det er mer enn en smule forutsigbart. Men det er også hjertelig, varmt og raust, et eksempel på at «folkelig humor» ikke trenger å være (så veldig) plump og et bevis på at de nære ting er de kjære ting. Suksessen burde være sikret.
Premiere var på Lillestrøm Kulturhus 09.09.2010.
Nært, kjært, varmt, trygt.
TERNING: FEM
En god far
«Pappa» er folkelig humor på sitt varmeste og mest sympatiske.
SHOW: Gjenkjennelsesverdien er stor. «Pappa» er et show for alle som er foreldre, alle som har foreldre, alle som kan tenke seg å bli foreldre og alle som absolutt ikke kan tenke seg å bli foreldre. Her er ingen utelatt.
Hvermansen
Tilsynelatende «byr han på seg selv», som det heter. Sven Nordin inviterer oss inn på badet der han står med nesehårsklipperen og i dobbeltsenga der han utstyrer seg med snorkeplaster mens kona putter inn øreproppene. Han viser fram private familiebilder og han forteller historier som utgir seg for å være private familieanekdoter. Men «Pappa» er naturligvis ikke Nordins historie. «Pappa» er en allmenn historie, en hyllest til hvermannsen, han som er halvparten hulemann og halvparten myk mann og som aldri slipper unna det faktum at han er familiemann. Det handler om de store følelsene, og om de bitte små, om kjærlighet og stolthet og om tapet av det som før barna het «fritid», om søvnmangel og sexmangel, og om de aller minste bagateller, inkludert bananspising, bæsjehumor og barnespråkbablerier.
Bred appell
Bjarni Haukur Thorsson, som også regisserte Nordins forrige soloshow «Hulemannen» og som skrev manus til tv-serien «Hos Martin», står bak manus, og allerede har andre versjoner av den vært vist på ti språk i tolv land. Mest handler den om småbarnsfasen og om fasen før den – graviditet og fødsel – en fase skuespilleren som framfører den for lengst har lagt bak seg. Det gjør ingenting. Sven Nordin er uansett rette mann for rollen, med sin blanding av bred appell og vidt register, og med et image som er dels gjennomsnittsmann og dels idealnordmann. Det er mer enn en smule forutsigbart. Men det er også hjertelig, varmt og raust, et eksempel på at «folkelig humor» ikke trenger å være (så veldig) plump og et bevis på at de nære ting er de kjære ting. Suksessen burde være sikret.
Premiere var på Lillestrøm Kulturhus 09.09.2010.
Subscribe to:
Posts (Atom)
