«Brottsjø» av Hans-P. Thøgersen, musikk av Svein Gundersen, steinbruddet Brottet, Hvaler. Med: Heidi Gjermundsen Broch, Bjørnar Spydevold, Paul Åge Johannesen m.fl. Regi: Ole-Hermann Gudim Lundberg. Musikalsk ledelse: Tom Rønningsveen.
Langsomme bølger, små fisk.
TERNING: TRE
Svart hav
«Brottsjø» varer i to og en halv time, men har knapt handling til en.
MUSIKKTEATER: «Ingenting er slik du trur at det er», synger Heidi Gjermundsen Broch og Bjørnar Spydevold i det «Brottsjø» nærmer seg slutten. Det er ikke sant. Hovedproblemet med «Brottsjø» er at alt er slik du tror det er. All utvikling er skjematisk, og alt innhold, alle motiver, poenger, rim, melodilinjer og tekstlinjer gjentas og gjentas, til du kan være helt, helt, helt sikker på at selv den tregeste publikummer har fått det med seg. Med tanke på like langsomme lesere: Helt sikker. Helt, helt, helt sikker.
Det handler om kystkulturens kjente motiver, livet, havet, døden, kjærligheten. Hverdagslivet er et slit, men alternativet er verre: Ikke fest, men død, for havet gir, og havet tar, og havet avgjør kystfolkets skjebne. Personlighetsforskjeller vaskes bort av bølgene. Man kan altså fiske lenge i manus og bare få mort på kroken.
Ensemblet gjør sitt beste, og heldigvis er de alle så habile sangere at de tidvis klarer å kamuflere manusmanglene. Heidi Gjermundsen Broch framstår som proff og sympatisk. Bjørnar Spydevold, i rollen som ektemannen Thorvald, imponerer med sin stemmebruk. Paul Åge Johannesen, det nærmeste «Brottsjø» kommer en skurk, er selvfølgelig også god på bunnen, men han har i det minste fått litt mer å spille på før han kommer dit, og han evner å gjøre det. Brødreforholdet mellom de to sistnevnte er «Brottsjø»s mest sentrale motiv, utover den historiske folkelivsskildring. Lokale amatører (som kormedlemmer og i småroller) står for en imponerende innsats i å formidle folkloren. Ole-Hermann Gudim Lundberg har åpenbart gitt hver og en personlig instruksjon. Det sceniske uttrykket er helhetlig og rent og så velkoreografert at vi aner at samarbeidet med koreograf André Danielsen må ha vært tett.
Premiere var i steinbruddet Brottet, Hvaler, 17.07.2010.
Thursday, July 22, 2010
Juli 2010: Seasons in the Sun
«Seasons in the sun» av Soria Laboratoria, dvs. Morten Joachim, Ane Skumsvoll, Jan Sælid. Parkteatret, Moss. Med: Monica Hjelle, Morten Milde, Jan Sælid, Trond Lindheim. Regi: Jan Sælid. Musikalsk ledelse: Trond Lindheim.
Drama i kulissene.
TERNING: FEM
Monica i solen
«Seasons in the sun» er et utstillingsvindu for Monica Hjelles komiske og musikalske talenter.
KABARET: Utgangspunktet er selve definisjonen på metateater. Vi befinner oss i et lite, nedslitt teater i Østfold. Det drives av Børge Brevik (Sælid), en mann av det slag som kler seg i tversoversløyfe og kardigan, som bruker store ord og har så store ambisjoner at selv de minste oppgaver blir umulige å få gjort. Hans søster Helle (Hjelle), en sanger og skuespiller som ikke aner hvor talentfull hun er, arbeider for ham. Det gjør også pianisten Linus (Lindheim) med teft for timing, og, etter hvert, den avdankede tv-kjendisen Michael Molde (Milde), en ikke altfor elskelig fyllik.
Sammen skal de skape et optimistisk epos av en kabaret, en suksess i en slik skala at alle framtidige kabareter måler seg mot den. Den tonelegges med Jacques Brels tekster og melodier. Brelske kunstnermyter får med andre ord rikelig med gjødning og står fritt til å blomstre.
Slik det optimistiske epos er Helles, er «Seasons in the sun» Hjelles. Mens motspillernes rollefigurer er endimensjonale og kan oppsummeres med merkelapper (teatersjefen er «nevrotisk», pianisten «anonym», tv-stjernen «kynisk»), er Hjelles Helle et sammensatt menneske; pågående og usikker, brautende og varm, en hverdagslig praktiker som nesten, men bare nesten, ikke tør å drømme. Det er hun som gjør «Seasons in the sun» til mer enn en kunstnerklisjé. Underveis – i en tolkning av tittellåta som får oss til å føle at vi hører klassikeren for første gang – blir vi også minnet på at hun er en av Norges fremste Elvis-imitatorer.
Helle – som Hjelle – framstår kanskje som en sky stjerne. Men her er det hun som har plassen i solen, og alle andre må finne seg i å stå i skyggen.
Premiere var på Parkteatret i Moss 16.07.2010.
Drama i kulissene.
TERNING: FEM
Monica i solen
«Seasons in the sun» er et utstillingsvindu for Monica Hjelles komiske og musikalske talenter.
KABARET: Utgangspunktet er selve definisjonen på metateater. Vi befinner oss i et lite, nedslitt teater i Østfold. Det drives av Børge Brevik (Sælid), en mann av det slag som kler seg i tversoversløyfe og kardigan, som bruker store ord og har så store ambisjoner at selv de minste oppgaver blir umulige å få gjort. Hans søster Helle (Hjelle), en sanger og skuespiller som ikke aner hvor talentfull hun er, arbeider for ham. Det gjør også pianisten Linus (Lindheim) med teft for timing, og, etter hvert, den avdankede tv-kjendisen Michael Molde (Milde), en ikke altfor elskelig fyllik.
Sammen skal de skape et optimistisk epos av en kabaret, en suksess i en slik skala at alle framtidige kabareter måler seg mot den. Den tonelegges med Jacques Brels tekster og melodier. Brelske kunstnermyter får med andre ord rikelig med gjødning og står fritt til å blomstre.
Slik det optimistiske epos er Helles, er «Seasons in the sun» Hjelles. Mens motspillernes rollefigurer er endimensjonale og kan oppsummeres med merkelapper (teatersjefen er «nevrotisk», pianisten «anonym», tv-stjernen «kynisk»), er Hjelles Helle et sammensatt menneske; pågående og usikker, brautende og varm, en hverdagslig praktiker som nesten, men bare nesten, ikke tør å drømme. Det er hun som gjør «Seasons in the sun» til mer enn en kunstnerklisjé. Underveis – i en tolkning av tittellåta som får oss til å føle at vi hører klassikeren for første gang – blir vi også minnet på at hun er en av Norges fremste Elvis-imitatorer.
Helle – som Hjelle – framstår kanskje som en sky stjerne. Men her er det hun som har plassen i solen, og alle andre må finne seg i å stå i skyggen.
Premiere var på Parkteatret i Moss 16.07.2010.
Juli 2010: Bye og Rønning redder sommeren
«Bye & Rønning redder sommeren» av Anders Bye og Jon Niklas Rønning m.fl, Apotekergaarden, Grimstad. Med: Anders Bye, Jon Niklas Rønning. Musikere: Ole Morten Aagenæs og Egil Clausen. Regi: Vemund Vik.
Sommerhelter.
TERNING: FEM
Ærlig gøy
Sommeren er reddet!
SHOW: «Bye & Rønning redder sommeren» fungerer dels som ferskt sommershow, dels som best-of-show og dels som (mulig) forsmak på høstens Oslo-premiere.
Innslagene fra tidligere er velvalgte og oppleves fortsatt aktuelle, enten det dreier seg om renter som kommer og renter som går (fritt etter Jo Nesbø og «Luksusfellen»), Thor Hushovd eller den ærlige vuggesangen ingen barn vil kunne klare å sovne etter. Herlig er også gjensynet med Anne-Cath. (Vestly) og Anne-Kat. (Hærland). Nyhetene er til dels lokalt Grimstad-tilpasset, med en festlig førpremiere på Knausgårds sjette bind (hint: Esben Esther er involvert) og til dels sommerlige, med flere ubarmhjertige, velplasserte ærligheter.
De to demonstrerer igjen noe vi vet godt fra før. Dette er komikere som både leser aviser og ser på tv, og som evner å lage aktuell underholdning samtidig som de uttrykker seg både i store overskrifter og i små hallodame-innstikk.
Hovedtemaet er velkjent og typisk Bye og Rønningsk; kjendishysteri parret med kjendisambisjoner, primært uttrykt gjennom kjendisparodier. Best er de når de simultant musiserer og parodierer, og i «Bye & Rønning redder sommeren» gjør de det nær sagt hele tiden. Musiker Ole Morten Aagenæs får også sin fortjente plass i spotlighten i en finurlig playback-sketsj og en kjendisdrøm á la «Idol», men aller mest er dette showmann Bye og tekstforfatter Rønnings show. Og selv om tematikken kanskje er litt snever, er skjønnhetsfeilene få. For å si det slik Byes edutainende motivatormølmotivatør ville gjort det: Her finnes ingen store «probelemer», og knapt nok noen «ut fordringer». Sommeren er reddet.
Premiere var i Grimstad 08.07.2010.
Sommerhelter.
TERNING: FEM
Ærlig gøy
Sommeren er reddet!
SHOW: «Bye & Rønning redder sommeren» fungerer dels som ferskt sommershow, dels som best-of-show og dels som (mulig) forsmak på høstens Oslo-premiere.
Innslagene fra tidligere er velvalgte og oppleves fortsatt aktuelle, enten det dreier seg om renter som kommer og renter som går (fritt etter Jo Nesbø og «Luksusfellen»), Thor Hushovd eller den ærlige vuggesangen ingen barn vil kunne klare å sovne etter. Herlig er også gjensynet med Anne-Cath. (Vestly) og Anne-Kat. (Hærland). Nyhetene er til dels lokalt Grimstad-tilpasset, med en festlig førpremiere på Knausgårds sjette bind (hint: Esben Esther er involvert) og til dels sommerlige, med flere ubarmhjertige, velplasserte ærligheter.
De to demonstrerer igjen noe vi vet godt fra før. Dette er komikere som både leser aviser og ser på tv, og som evner å lage aktuell underholdning samtidig som de uttrykker seg både i store overskrifter og i små hallodame-innstikk.
Hovedtemaet er velkjent og typisk Bye og Rønningsk; kjendishysteri parret med kjendisambisjoner, primært uttrykt gjennom kjendisparodier. Best er de når de simultant musiserer og parodierer, og i «Bye & Rønning redder sommeren» gjør de det nær sagt hele tiden. Musiker Ole Morten Aagenæs får også sin fortjente plass i spotlighten i en finurlig playback-sketsj og en kjendisdrøm á la «Idol», men aller mest er dette showmann Bye og tekstforfatter Rønnings show. Og selv om tematikken kanskje er litt snever, er skjønnhetsfeilene få. For å si det slik Byes edutainende motivatormølmotivatør ville gjort det: Her finnes ingen store «probelemer», og knapt nok noen «ut fordringer». Sommeren er reddet.
Premiere var i Grimstad 08.07.2010.
Monday, July 5, 2010
Juli 2010: Avslørte Bondepiker og ...uten en rød tråd
«…uten en rød tråd» av og med Avslørte Bondepiker, Kick Scene, Kristiansand. Med: Janne Formoe, Dorina Iversen, Dagrun Anholt og Cornelia Børnick. Regi: Trond Hanssen.
Snertent snuppeshow.
TERNING: FIRE
Sommerpiker med snert
Bondepikene avslører det alle kloke kvinner vet: Av og til er det bare deilig å få være dum og deilig.
SHOW: Hvis jeg sier «dillete damer», hva tenker du på? Uansett hva svaret er, har nok «…uten en rød tråd» et innslag om det.
Avslørte Bondepikers show har nemlig en rød tråd. Smart, snertent og som regel slagferdig tar de for seg sånne temaer som er for fjollete, for dåsete, for dollete og for snuppete til at andre komikere skal gidde. Innimellom resulterer det i bløte vitser på Den Bløde Kyststribe, som når 50-tallshusmødrene (Iversen, Anholt, Børnick) oppdager «nyttige hjelpemidler», når den grå musa Annlaug Trollsvann (Anholt) i foldeskjørt og dydig genser serverer sexvitser eller, aller mest, når standup-elgen avvises i Dyreparken fordi hun ikke er eksotisk nok. Men oftere er resultatet både friskt, freidig og morsomt.
Et høydepunkt er onepiece-antrukne Børnick, Iversen og Formoe som fjortiser og fjortisenes bestemor åttisen (treffende beskrevet av Jonas Rønning). Men morominuttene er mange. Her er Norges første burkajenteband (alle), her er en kamp mellom Britney og Beyoncé (Børnick og Iversen), her er parodierte utgaver av en hyperaktiv Venke Knutson og en like hyperaktiv Jan Fredrik Karlsen (begge med Janne Formoe). Her er til og med dansende kuer, huladamer og udødelige Prøysen-tekster med tonefølge fra «I will survive» og «Play that funky music» (alle) og det funker overraskende godt.
Forvent ingen skjulte budskap, for dypt er det ikke. Avslørte Bondepikers sommershow er en bagatell, men det er en herlig humørfylt bagatell.
Premiere var i Kristiansand 02.07.2010
Snertent snuppeshow.
TERNING: FIRE
Sommerpiker med snert
Bondepikene avslører det alle kloke kvinner vet: Av og til er det bare deilig å få være dum og deilig.
SHOW: Hvis jeg sier «dillete damer», hva tenker du på? Uansett hva svaret er, har nok «…uten en rød tråd» et innslag om det.
Avslørte Bondepikers show har nemlig en rød tråd. Smart, snertent og som regel slagferdig tar de for seg sånne temaer som er for fjollete, for dåsete, for dollete og for snuppete til at andre komikere skal gidde. Innimellom resulterer det i bløte vitser på Den Bløde Kyststribe, som når 50-tallshusmødrene (Iversen, Anholt, Børnick) oppdager «nyttige hjelpemidler», når den grå musa Annlaug Trollsvann (Anholt) i foldeskjørt og dydig genser serverer sexvitser eller, aller mest, når standup-elgen avvises i Dyreparken fordi hun ikke er eksotisk nok. Men oftere er resultatet både friskt, freidig og morsomt.
Et høydepunkt er onepiece-antrukne Børnick, Iversen og Formoe som fjortiser og fjortisenes bestemor åttisen (treffende beskrevet av Jonas Rønning). Men morominuttene er mange. Her er Norges første burkajenteband (alle), her er en kamp mellom Britney og Beyoncé (Børnick og Iversen), her er parodierte utgaver av en hyperaktiv Venke Knutson og en like hyperaktiv Jan Fredrik Karlsen (begge med Janne Formoe). Her er til og med dansende kuer, huladamer og udødelige Prøysen-tekster med tonefølge fra «I will survive» og «Play that funky music» (alle) og det funker overraskende godt.
Forvent ingen skjulte budskap, for dypt er det ikke. Avslørte Bondepikers sommershow er en bagatell, men det er en herlig humørfylt bagatell.
Premiere var i Kristiansand 02.07.2010
Monday, June 28, 2010
Juni 2010: Det blåser på tuppene
«Det blåser på tuppene» av Knut Nærum, Morten Lorentzen, Trond Hanssen, Hanne T. Aasheim m. fl. Piraten Kro, Stavern. Med: Simon Andersen, Stig Werner Moe, Jørn og Geir Morstad. Regi: Karina Aase.
There is no business like show business.
TERNING: FIRE
Stjernesmell
«Det blåser på tuppene» er en musikalsk showbiz-farse med mye moro.
MUSIKAL: Tenk på en showbiz-klisjé, og du kan være sikker på at den er her.
Den naive Stavern-jenta Tulla Torsrød (Simon Andersen) vil bli stjerne, koste hva det koste vil. Hun drar til Oslo. Hun drar til Hollywood. Med på lasset følger «venninnen» Bitten (Stig-Werner Moe, tenk Salieri i «Amadeus»-filmen om Mozart, og du har grunntrekkene), eks-stjerne og morderisk rivalinne.
Teksten er, i sedvanlig Nærumsk stil, en festbuffet av populærkultur-referanser, fra norsk revyhistories gullalder via Hollywood-stjerner som Marlene Dietrich, Marilyn Monroe og Sonia Henie, helt fram til et besøk av kollega Hallgeir Kvadsheim fra «Luksusfellen». Det er tett mellom klisjeene, men all den tid du aldri kan vite hvor neste klisjé kommer fra, er overraskelsene også mange, og her er mer enn nok å le av. Brødrene Morstad står for en lang rekke kostelige rolleskifter, mens de to hovedrolleinnehaverne er herlige divakarikaturer, eller, som en av birollefigurene sier det, «tro mot kunsten og tro mot seg selv».
«Det blåser på tuppene» er også tro mot Simon og Stig-stilens særtrekk, med en generøs undertone, innslag av homohumor og en varm forsikring om at jo da, det går helst godt til slutt.
There is no business like show business.
TERNING: FIRE
Stjernesmell
«Det blåser på tuppene» er en musikalsk showbiz-farse med mye moro.
MUSIKAL: Tenk på en showbiz-klisjé, og du kan være sikker på at den er her.
Den naive Stavern-jenta Tulla Torsrød (Simon Andersen) vil bli stjerne, koste hva det koste vil. Hun drar til Oslo. Hun drar til Hollywood. Med på lasset følger «venninnen» Bitten (Stig-Werner Moe, tenk Salieri i «Amadeus»-filmen om Mozart, og du har grunntrekkene), eks-stjerne og morderisk rivalinne.
Teksten er, i sedvanlig Nærumsk stil, en festbuffet av populærkultur-referanser, fra norsk revyhistories gullalder via Hollywood-stjerner som Marlene Dietrich, Marilyn Monroe og Sonia Henie, helt fram til et besøk av kollega Hallgeir Kvadsheim fra «Luksusfellen». Det er tett mellom klisjeene, men all den tid du aldri kan vite hvor neste klisjé kommer fra, er overraskelsene også mange, og her er mer enn nok å le av. Brødrene Morstad står for en lang rekke kostelige rolleskifter, mens de to hovedrolleinnehaverne er herlige divakarikaturer, eller, som en av birollefigurene sier det, «tro mot kunsten og tro mot seg selv».
«Det blåser på tuppene» er også tro mot Simon og Stig-stilens særtrekk, med en generøs undertone, innslag av homohumor og en varm forsikring om at jo da, det går helst godt til slutt.
Juni 2010: Bluesicalen Bråta
«Bråta» av Lars Vik, musikk av Guttorm Guttormsen, Grenland Friteater. Med: Geddy Aniksdal, Olav Hanto, Lena Barth Årstad m.fl. Regi: Lars Vik. Musikalsk ledelse: Guttorm Guttormsen.
En gjenbruksmusikal.
TERNING: FIRE
Bill. merk pent brukt
I «Bråta» finner både ting og mennesker ny bruk.
MUSIKAL: Alt av kostymer, rekvisitter og til dels instrumenter er gjenbruksvarer, loppis-funn og donasjoner av det slag mange vil kalle skrot. Her har det fått ny bruk.
Det samme kan vi si om persongalleriet. I likhet med interiøret befinner rollefigurene seg på forskjellige stadier av «pent brukt»/«velbrukt»/«utslitt»-skalaen. De fleste av dem har sett bedre dager. Men så har de gjerne sett verre dager også.
Det finnes håp i fellesskapet mellom dem. På Proffens Vrak & Gods & Gjenvinningssentral gjenvinnes også menneskelig mot. Eller, som rollefigur Alf Terje (Joakim D. Jørgensen) sier det: «Det er ikke nødvendigvis søppel sjøl om noen har kasta det».
Slik settes tonen for det Grenland Friteater kaller en «bluesical». Tonesatt i blått, et riktig valg for tematikken og for sangerne. Stemningsbildene er mange og virkningsfulle, opptakten er god, men Lars Viks historie virker noe underutviklet. Personene blir skisser snarere enn skjebner. Nærmest liv kommer mannfolkglade Ågot (Geddy Aniksdal) og venninna Wencke (Lena Barth Årstad), tett fulgt av den underholdende fåmælte Proffen (Olav Hanto).
«Bråta»-budskapet er gjenfødelse. Trolig vil også bluesicalen ha godt av å gjenfødes i ny og mer foredlet utgave ved en senere anledning.
En gjenbruksmusikal.
TERNING: FIRE
Bill. merk pent brukt
I «Bråta» finner både ting og mennesker ny bruk.
MUSIKAL: Alt av kostymer, rekvisitter og til dels instrumenter er gjenbruksvarer, loppis-funn og donasjoner av det slag mange vil kalle skrot. Her har det fått ny bruk.
Det samme kan vi si om persongalleriet. I likhet med interiøret befinner rollefigurene seg på forskjellige stadier av «pent brukt»/«velbrukt»/«utslitt»-skalaen. De fleste av dem har sett bedre dager. Men så har de gjerne sett verre dager også.
Det finnes håp i fellesskapet mellom dem. På Proffens Vrak & Gods & Gjenvinningssentral gjenvinnes også menneskelig mot. Eller, som rollefigur Alf Terje (Joakim D. Jørgensen) sier det: «Det er ikke nødvendigvis søppel sjøl om noen har kasta det».
Slik settes tonen for det Grenland Friteater kaller en «bluesical». Tonesatt i blått, et riktig valg for tematikken og for sangerne. Stemningsbildene er mange og virkningsfulle, opptakten er god, men Lars Viks historie virker noe underutviklet. Personene blir skisser snarere enn skjebner. Nærmest liv kommer mannfolkglade Ågot (Geddy Aniksdal) og venninna Wencke (Lena Barth Årstad), tett fulgt av den underholdende fåmælte Proffen (Olav Hanto).
«Bråta»-budskapet er gjenfødelse. Trolig vil også bluesicalen ha godt av å gjenfødes i ny og mer foredlet utgave ved en senere anledning.
Friday, June 11, 2010
Juni 2010: Sommerlatter 2010
«Sommerlatter 2010» av og med Terje Sporsem, Åsleik Engmark, Lisa Tønne og André Jerman, Utescenen på Latter. Regi: Vemund Vik. Springende og ustrukturert.
TERNING: FIRE
Springende sommerlatter
Du vet det er sommer når fire komikere som ikke har stort til felles inviterer til felles show.
SHOW: Terje Sporsem, Åsleik Engmark, Lisa Tønne og André Jerman deler sommerscenen på Latter. Stort mer binder dem ikke sammen. Kanskje er det derfor «Sommerlatter 2010» er blitt slik en springende, strukturløs affære. Showet virker planløst, lettvint og tilfeldig sammenrasket, og man kan mistenke at regissør Vemund Vik har sagt «vær så god, dere får en fjerdedel hver, bruk tiden slik dere vil».
Det betyr ikke at det er uten poenger. De fire komikerne er alle sammen stødige stand up-ere med trygghet på scenen og trygghet i eget stoff. Til tider litt for stor trygghet. Vik ville gjort både aktørene og publikum en tjeneste hadde han gitt dem litt mer motstand underveis.
Terje Sporsem kåserer slentrende over livet som firebarnsfar, i en personlig sekvens der poengene vil bli forstått av alle dem som har vært på bilferie med godterier i baksetet. Hans monolog fører til kveldens beste overgang og beste one-liner. Den kommer fra Lisa Tønne, når hun forklarer hva som er forskjellen på menn som får barn og kvinner som får barn. («Vi damer har noe som heter for ansvar.») Videre filosoferer hun over ufødte barns personlighet og gener, katolske prester, homofile og satanrockere og iraneres forhold til MGP, i en grei nok standup-sekvens. Hennes Ali Reza-innslag oppleves nokså MGP-likt: Det meste ligger i antrekket, melodien er lite minneverdig, og etterpå sitter vi igjen med en følelse av at dette har vi hørt før. Nykommer André Jerman står for den beste selv-presentasjonen med tanke på eget ukjent ansikt og mer gjenkjennelig fysikk («Hva gjør dørvakta på scenen?»). Hans øvrige program er det som virker mest gjennomtenkt og mest gjennomarbeidet av det som presenteres fra sommerscenen. Motsetningen blir veteranen Åsleik Engmark, som framstår som kveldens mest uforberedte. Om lag halvparten av hans program består av samtaler med publikum om deres ferieplaner – samtaler som virker planløse, helt fram til de fører til en nokså imponerende improvisert sang inspirert av de samme ferieplanene.
En og annen god latter er her. Men i sum blir det litt for tynt.
Premiere var 03.06.2010.
TERNING: FIRE
Springende sommerlatter
Du vet det er sommer når fire komikere som ikke har stort til felles inviterer til felles show.
SHOW: Terje Sporsem, Åsleik Engmark, Lisa Tønne og André Jerman deler sommerscenen på Latter. Stort mer binder dem ikke sammen. Kanskje er det derfor «Sommerlatter 2010» er blitt slik en springende, strukturløs affære. Showet virker planløst, lettvint og tilfeldig sammenrasket, og man kan mistenke at regissør Vemund Vik har sagt «vær så god, dere får en fjerdedel hver, bruk tiden slik dere vil».
Det betyr ikke at det er uten poenger. De fire komikerne er alle sammen stødige stand up-ere med trygghet på scenen og trygghet i eget stoff. Til tider litt for stor trygghet. Vik ville gjort både aktørene og publikum en tjeneste hadde han gitt dem litt mer motstand underveis.
Terje Sporsem kåserer slentrende over livet som firebarnsfar, i en personlig sekvens der poengene vil bli forstått av alle dem som har vært på bilferie med godterier i baksetet. Hans monolog fører til kveldens beste overgang og beste one-liner. Den kommer fra Lisa Tønne, når hun forklarer hva som er forskjellen på menn som får barn og kvinner som får barn. («Vi damer har noe som heter for ansvar.») Videre filosoferer hun over ufødte barns personlighet og gener, katolske prester, homofile og satanrockere og iraneres forhold til MGP, i en grei nok standup-sekvens. Hennes Ali Reza-innslag oppleves nokså MGP-likt: Det meste ligger i antrekket, melodien er lite minneverdig, og etterpå sitter vi igjen med en følelse av at dette har vi hørt før. Nykommer André Jerman står for den beste selv-presentasjonen med tanke på eget ukjent ansikt og mer gjenkjennelig fysikk («Hva gjør dørvakta på scenen?»). Hans øvrige program er det som virker mest gjennomtenkt og mest gjennomarbeidet av det som presenteres fra sommerscenen. Motsetningen blir veteranen Åsleik Engmark, som framstår som kveldens mest uforberedte. Om lag halvparten av hans program består av samtaler med publikum om deres ferieplaner – samtaler som virker planløse, helt fram til de fører til en nokså imponerende improvisert sang inspirert av de samme ferieplanene.
En og annen god latter er her. Men i sum blir det litt for tynt.
Premiere var 03.06.2010.
Subscribe to:
Comments (Atom)
