«Stormen». Torshovteatret. Av: William Shakespeare i en
versjon av Morten Cranner og Hege Randi Tørressen. Med: Jan
Sælid, Kjersti Botn Sandal, Bernhard Arnø, Anne Krigsvoll, Håkon Ramstad og
Herbert Nordrum. Regi: Morten Cranner.
Kompakt klimadiskusjon
TERNING: FIRE
Miljø med mer
TEATER: Været eller ikke været? Det er bare ett av mange
spørsmål for «Stormen» på Torshov. Shakespeares egne grunntemaer - maktbegjær,
tyranni og hevntrang, forelskelse og forsoningslyst, forbindelsen mellom
følelsen av uvirkelighet og følelsen av magi, menneskets dødelighet og
generasjonenes gang - er beholdt. Forestillingen rekker ikke å gå i dybden på
noe, men fungerer likevel som en fin introduksjon både til Shakespeares stykke,
og til klimavitenskapen.
Risikoen var åpenbar: En miljøvinklet klassikeroppdatering vist
som dobbelmarkering av Meteorologisk Institutt og Shakespeares jubileer kunne
fort blitt dogmatisk «nå skal vi snakke om det»-teater med litt for tydelig
formålsparagraf. Tilstrekkelig mye Shakespeare-poesi er ivaretatt til at så
ikke skjer. Tørressen og Cranners nåtidsdialog er levende nok til å gjøre
rollefigurene - særlig forskerspirene Miranda (Sandal) og Ferdinand (Arnø),
pluss klimaskeptiker-kongen av Milano (Nordrum) - til nåtidsskikkelser. Også scenografien
er forankret i nåtid. Carle Lange har skapt en skipsbro som brukes til lands og
til vanns og i luften med, omgitt av drivved og annet havsøppel. Musikalsk lyder
theremin, som med sine elektroniske klanger, styrt uten berøring, blir en
erstatning for Prosperos tryllestav, og en symbolsk framstilling av hans og
klodens raseri. Jan Sælid gjør rollen jordnær i drøm og sinne.
Jordånden Caliban (spilt av Anne Krigsvoll, som også spiller
Ariel, som separat skikkelse) er kledd i svart oljehyre og ansiktsdekkende
maskehette, og kommer krypende opp fra en luke i gulvet. Synet får undertegnede
(neppe den eneste) til å tenke på en oljelekkasje.
Premieren var på Torshovteatret 15. januar 2016.
No comments:
Post a Comment