Januar 2016: Johnsen og Johnsen i live

«Johnsen og Johnsen i live». Det Norske Teatret. Av: Will Eno, oversatt av Marita Liabø. Med: Marit Adeleide Andreassen, Ulrikke Hansen Døvigen, Per Schaanning og Svein Roger Karlsen. Regi: Anders T. Andersen.

Kamuflert og blottlagt.

TERNING: FEM

Ordet morer

«Johnsen og Johnsen i live» er velformulert teater om ordenes utilstrekkelighet.

TEATER: Det ville vært enkelt å kalle dialogen i «Johnsen og Johnsen i live» absurd. Men «absurd» er ikke dekkende. En kan heller si at den demonstrerer irrasjonalitetens indre logikk, og de mange måter mennesker kommer til kort i kommunikasjonen med hverandre og i forståelsen av seg selv. Mellom goddag-mann-økseskaft-bemerkninger, digresjoner og tankesprang utleverer fire personer sine dypeste redsler, ønsker og skuffelser. Slik blir det vesentlige på en og samme tid blottlagt og kamuflert. Hva som skal oppfattes som dypt og hva som skal forstås som overfladisk avhenger ikke bare av det som blir sagt, men også av hva og hvor mye av det usagte lytteren hører, og hvilke og hvor mange innfall en filtrerer ut.

Forvirring

Som så mange av Will Enos stykker handler «Johnsen og Johnsen...» (originaltittel: «The Realistic Joneses») også om dødelighet, og om den forvirringen som følger med det å leve. Her har begge deler en særskilt årsak. Stykkets menn - Bob (Per Schanning) og John (Svein Roger Karlsen) - naboer med samme etternavn, ikke slektninger - lider av samme sykdom, et syndrom som bryter ned nervesystemet og angriper språksentret i hjernen. De forholder seg til det på hver sin måte. Bob lar sin kone, Jennifer (Marit Adeleide Andreassen), ta seg av alle ubehageligheter, mens John ikke en gang har fortalt det til sin (Ulrikke Hansen Døvigen). Tilskueren forstår at i hvert av parene har en part rollen som «den voksne» og en «barnet». Men det, som vi også skal se, betyr ikke nødvendigvis at «den voksne» har mindre behov for den andre.

Skuespiller-sentrert

Forestillingen markerer femårsjubileet for Det Norske Teatrets Scene 3, der fellesnevnere er enkle tekniske løsninger og et visuelt nedstrippet uttrykk. Dette legger et stort ansvar på skuespillerne og gir teksten tilsvarende stor betydning. «Johnsen og Johnsen...» passer svært godt inn i formatet, med sin blanding av slående enkeltsetninger og lengre sammenhengende (og tilsynelatende usammenhengende) passasjer. Skuespillerne formidler personlighetene bak ordene levende og nyansert, i rolletolkninger som ligger nær Broadway-versjonens. Regissør Andersen har klart å motstå fristelsen til å gjøre dem mildere eller mer sympatiske enn de er i tekst. Norsk versjon er lett innstrammet, og Marita Liabøs oversettelse flyter fint.

Premieren var på Det Norske Teatret 23. januar