Mars 2016: Kvinne, kjenn din kropp

«Kvinne, kjenn din kropp». Teater Ibsen. Av: Kamilla Wargo Brekling, Maria Rich og Kasper Leisner etter oppslagsverket. Med: Mari Dahl Sæther og Kasper Skovli Botnen. Regi: Kamilla Wargo Brekling.

Et rom for søsterfellesskapet, åpent også for menn.

TERNING: FEM

Fysisk festfyrverkeri

  

«Kvinne, kjenn din kropp» er kraftfull komikk om kvinneliv i kropp og sjel.

TEATER: Tilskuer, kjenn din besøkelsestid. «Kvinne, kjenn din kropp» er en mangfoldig sammenstilling av pinlighetshumor og folkeopplysning. Fysisk ekspressivt, intelligent og morsomt teater.

Kvinnekollasj

Skuespillerne Mari Dahl Sæther og Kasper Skovli Botnen imponerer. I uttrykk og presisjon. I energi og kroppsbeherskelse. I timing. I bruken av stemmetone som kommunikasjon. I bevisstheten om virkningen av en velplassert pause. Begge spiller kvinner, en lang rekke ulike kvinner, i ulike aldre og ulike livsfaser, med ulike personligheter og ulike behov. Han spiller også et utvalg menn, en livmor og et sett med eggstokker.

Inspirasjonen til «Kvinne, kjenn din kropp» er håndboka med samme navn, nåtidsutgaven av 1970-tallsguiden. Den opprinnelig danske teaterkollasjen kunne også vært definert gjennom oppslagsord, for den rekker over så mye: Seksualitet og nytelse. Forplantningslære. Hormoner. Tenåringsdrømmer og forventninger. Parforhold. Prevensjon. Kjønnsbehåring og barbering. Sunne kroppsbilder, forvrengte kroppsbilder. Normalitet. Aldring. Plastisk kirurgi. Kvinnen som voldtektsoffer. Kvinnen som voldsutøver. Fødselsdepresjon. Ufrivillig barnløshet.

Noen av erfaringene er spesifikt kvinnelige: Menstruasjon, graviditet, fødsel, overgangsalder. Noen er allmenne: Forelskelse, begjær, stress, sykdom. Noen er allmenne, men gitt spesifikt kvinnelig vinkel: Orgasme. Selvbilde. Yrkesliv. Prestasjonstrang.

Frittalende

Seksualitet har en sentral plass i «Kvinne, kjenn din kropp». Ordbruken er direkte, uinnpakket og usjenert, og i en kort sekvens vises også den nakne kroppen, mannens og kvinnens. Den bluferdige trenger ikke være bekymret. Når skuespillerne kler av seg, er det for å stille ut sine kropper slik de kan sees på medisinske plansjer eller på kunststudenters tegnepapir, utilgjort. Dette er ikke en forestilling for kikkere eller av blottere. De fysiske framstillingene er stiliserte, kunstnerisk abstraherte. Skjønt her finnes scener med et dypt, vondt alvor i seg, er det meste komisk, veldig komisk. Orgasmens stadier framstilles ved hjelp av perkusjonsinstrumenter og panfløyte. Prioritering og valg demonstreres gjennom ulike viljer i overkropp og underkropp.

Er det så politisk? Kvinnekroppen har vel aldri manglet politisk kraft, men oppsetningen handler veldig mye mer om kvinnen som subjekt enn kvinnen som objekt, om kroppen som noe å leve med heller enn kroppen som noe å se på. Akkurat det danner i seg selv en like relevant politisk programerklæring i dag som da håndboka for første gang kom ut på midten av 70-tallet.

Premieren var på Teater Ibsen 8. mars 2016.

Mars 2016: Romeo og Julie

«Romeo og Julie». Det Norske Teatret. Av: William Shakespeare, oversatt av Edvard Hoem. Med: Kjersti Dalseide, Axel Gherken Bøyum, Bernhard Ramstad, Preben Hodneland, Niklas Gundersen, Gard Skagestad, Ingunn Beate Øyen, Sigve Bøe. Regi: Maren E. Bjørseth.

Varmblodig og klartenkt.

TERNING: FEM

Hett blod, stø balanse

I strategi og lidenskap, humor og sorg finner «Romeo og Julie» balansen.

TEATER: Blodet banker og blodet brenner i aggresjon og i kjærlighet. Maren E. Bjørseths regi av «Romeo og Julie» styrer sikkert mellom lidenskapene, og mellom komedien og tragedien.

«Julie og Romeo»

Dette er en av de «Romeo og Julie»-oppsetninger der navnene burde stått i omvendt rekkefølge. Hun er iverksetteren, han er følgeren. Både Kjersti Dalseide og Axel Gherken Bøyum spiller sine roller med en blanding av naiv oppriktighet og ideologisk bevissthet. Julie og Romeo deler sin seksuelle oppvåkning, også den, mer markert uttrykt i henne, men deres bånd skyldes ikke bare de hormoner som for første gang får utløp. Disse to kjenner noe igjen i hverandre, noe de ikke ser i noen av de andre rundt seg: En felles skepsis til vennenes og de voksnes kynisme og fastlåste ideer, en gjennomtenkt trang til opprør mot en konflikt de begge ser som unødvendig. At han er en Montague og hun en Capulet er en motivasjon mer enn det er en hindring. Det er det også for fader Lorenzo (Sigve Bøe), som gis plass til å opptre som strateg i iscenesettelsen.

De unge døde

«Romeo og Julie» er mer enn en kjærlighetshistorie, og Maren E. Bjørseth og hennes dramaturg Mari Moen lar det være mer enn en kjærlighetshistorie. I alle personforholdene er kjemi og konflikter tydeliggjort. Alle omslag er klart motivert, og hver skikkelse framstår med egne, forståelige prioriteringer. Julies mor, spilt av Ingunn Beate Øyen, er til dels et unntak fra dette. Rollen er en sammenføying av begge Julies foreldre, og blir med det litt vel omskiftelig. Bjørseth og Moen balanserer godt mellom komedien, i den ferske forelskelsens høyspente intensitet, og tragedien, i konfliktoppbyggingen og de fem unge dødsfallene. Mer enn i andre oppsetninger jeg har sett, understrekes det at flere enn kjæresteparet møter en tragisk ende. Mercutio (Preben Hodneland), Tybalt og Paris (begge spilt av Niklas Gundersen), forblir på scenen også etter sin død, blodflekkede. Til tider befinner de seg i randen av spillsonen, men når Julie drikker sitt bedøvelsesmiddel og i sluttscenen er både Gundersen og Hodneland aktivt til stede i det sentrale synsfeltet. Tilskueren får ikke glemme at deres rollefigurer også elsker og dør.

Premieren var på Det Norske Teatret 5. mars 2016.

Mars 2016: Brune

«Brune». Teater Joker i samarbeid med Akershus Teater. Av: Håkon Øvreås, i en dramatisering utarbeidet av kompaniet. Med: Knut Erik Engemoen, Jon Arne Arnseth, Stig Zeiner-Gundersen, Haakon Strøm og Kari Ramnefjell. Regi: Niels Peter Underland.

Barneteater som tør være alvorlig.

TERNING: FEM

Lekent alvor

«Brune» er barneteater som forstår at barn forstår mer enn bare det som er moro.

TEATER: Bestefar er død. Nokså plutselig, virker det som. Rune har det fint, sier han, men i stemmen til Knut Erik Engemoen hører en godt at det ikke er sant. Rune og bestefar (Haakon Strøm) var gode venner. Rune og Atle (Jon Arne Arnseth) er også gode venner, selv om Atle er fæl til å lyve, og Rune og Åse (Kari Ramnefjell) er også gode venner, selv om begge blir litt sjenerte når de er alene. Men det er ikke alle som er venner med Rune. De store guttene (Stig Zeiner-Gundersen, Kari Ramnefjell og Haakon Strøm) er noen skikkelige bøller.

Rune får en idé. I all hemmelighet, om natten, skaper han seg om til superhelten Brune.

Gutter og jente

«Brune» er ikke den første norske teaterforestillingen der barn drømmer om å være superhelter. Oftest er det gutter som får lov til det, men her opptrer både to gutte-superhelter og en jente-superhelt, og alle tre får være både tøffe og redde. Pappa (Stig Zeiner-Gundersen) er litt mer til stede for Rune enn mamma (Kari Ramnefjell), som selv også er veldig lei seg, for bestefar var hennes far. Men det er hun som etter hvert får Rune til å innrømme at han ikke har det bra. Kanskje er det denne innrømmelsen som får Rune til å ta den avgjørelsen han tar i sluttscenen, men den kommer uansett litt vel brått, i Teater Joker-dramatiseringen, og hvor den kommer fra er litt uklart. Det er det ene ankepunktet mot en ellers svært vellykket oppsetning. Det andre har nok mindre betydning. Undertegnede (som er født i forrige årtusen og i denne sammenhengen regner med å få det påpekt) hadde helst sett at ingen av skuespillerne uttalte «kjørte» som «skjørte» og «kjefte» som «skjefte».

Lek og alvor

Som leseren allerede har forstått, spiller skuespillerne, bortsett fra Knut Erik Engemoen, som hele tiden er Rune-Brune, flere roller. Hvem de er når vises gjennom måten de og Rune snakker sammen på, og gjennom små forandringer i kostymer. Men de gjør mer enn å spille mennesker: I tillegg bruker de kroppene sine til å bygge kulisser og rekvisitter. De blir til en sjiraff, til en skog, til en stein, til en garasjeport, og mye, mye mer. Dette er lekent, livlig, ujålete og morsomt. Der er i det hele tatt en del latter i «Brune», men dette er også barneteater som tør å være alvorlig, og som stoler på at barna kan gjøre det samme. «Brune» forstår at barn kan forstå også sånt som er vondt og vanskelig, og den lar den som ser på få mulighet til å tenke seg om.

Trolig er det barn mellom sju og ti forestillingen vil passe best for.

Premiere var på Akershus Teater/Lillestrøm Kulturhus 3. mars 2016.