Februar 2016: Richard III

«Richard III». Nationaltheatret. Av: William Shakespeare, oversatt av Inger Hagerup. Med: Kåre Conradi, Marika Enstad, Selome Emnetu, Trine Wiggen, Nils Golberg Mulvik, Emil Johnsen, Erik Hivju, Nils Bech, Kim Haugen, Finn Schau, Ellen Horn. Regi: Kjersti Horn.

Sterke ord i røff ramme.

TERNING: FIRE

Ordets makt

Teaterblodet renner. Virkemidlene er røffe, men dramatikken ligger i ordet. Og ordet får plass, i Kjersti Horns regi av «Richard III».

TEATER: Makt korrumperer, heter det, men «Richard III» handler om den korrumpering som går forut for makt. I dialogene vises fremveksten av et terrorvelde. I monologene framgår hensynsløsheten bak. Regissør Kjersti Horn og dramaturg Njål Helge Mjøs har redigert Shakespeares tekst noe ned, og lagt vekten på manipulasjonene i maktspillet. En syngende Nils Bech tilfører et ekstralag av psykoanalyse gjennom melodi og sangtekst.

Rått spill

For Richard, hertug av Gloucester, er veien til makt et spill eller en sport, der spørsmålet er hvor langt han kan komme og hvor mye han kan få andre til å akseptere fra ham. Kåre Conradi viser det gjennom å gi ham en stillferdig fryd ved overskridelsene, en tilfredshet ved det han planlegger og det han lykkes i. En slags mestringsglede, eller arbeidsglede, utløst av mord og misgjerninger - som selvgratulasjon etter en velgjort oppgave. Richard er uten skrupler. Ovenfor andre rasjonaliserer han, han argumenterer og overtaler, presser og lokker. Når de lar ham få sin vilje, hver av dem motivert av ulike former for selvinteresse, blir det noe han kan more seg over. En «tenk at det var mulig»-morskap. En følelse av seier, kanskje endog overlegenhet. På grunn av hans skjeve rygg og lamme hånd har de undervurdert ham, og de tok feil. De kan ta avstand, de kan møte ham med frykt eller de kan vise ham motstand, men han lar seg ikke bevege. Hindrer de ham, får han dem drept. Men gradvis smyger et større alvor, en annen uro, seg inn i rolletolkningen. Ikke egentlig samvittighet eller skam. Heller en bevissthet om at den som har, også kan miste.

Haraldssons trapp

Hvor mange ganger har Sven Haraldsson gjenbrukt sin scenografiske idé om scenen som overdimensjonert trapp? Jeg har sett den tre ganger og kjenner til en fjerde, alle i forestillinger regissert av Kjersti Horn: «Spring Awakening» (Oslo Nye Teater 2010), «Anna Karenina» (Stockholms Stadsteater 2011), «Forbrent» (DNS i fjor) og nå i «Richard III». I de tidligere har jeg oppfattet trappen som en metafor for at handlingsrommet for rollefigurene er begrenset, en fysisk demonstrasjon av de hindringer de må bevege seg igjennom. Denne gang er det den sosiale mobiliteten, muligheten for klatring og fall, som er den mest nærliggende assosiasjonen. Siktlinjene fra orkester er åpne. Fra sidene på balkongene, neppe.

I likhet med i «Forbrent» brukes skrift på papp og malingkasting i mengder. Teaterblod, svartfarge og vann spruter og renner, over skuespillere kledd i moderne, hverdagslige klær - mange av dem i treningstøy. En av oppsetningens visuelt mest fascinerende øyeblikk kommer mot slutten, når en helt annen substans - skum - velter nedover trinnene og vasker med seg navnene til Richards ofre. Ettertiden glemmer fort.

Premieren var på Nationaltheatret 13. februar 2016.

Februar 2016: Ingenting er ingenting

«Ingenting er ingenting». Gjestespill Nationaltheatret. Av og med: Thea Stabell. Regi: Jan Sælid.

Konfronterende og klokt.

TERNING: SEKS

Vilje til visdom

Thea Stabell trengte ikke å bli gammel for å bli klok. Hun er klok. Med «Ingenting er ingenting» kan hun meget vel gjøre også tilskueren klokere.

TEATER: La oss bruke ordet «gammel». Thea Stabell bruker ordet «gammel». Ikke «eldre», ikke «godt voksen». «Ingenting er ingenting» handler om det livsstadiet der eufemismene ikke lenger er dekkende, der verken kropp eller tanke fungerer som før. En livsfase av tap og forvitring.

Nøkkelord

«Du burde ikke bli gammel før du ble klok», sier narren i Shakespeares «Kong Lear» til kongen, han som ga fra seg landet, men beholdt tittelen, og som gjennom stykket mister enda mer. Tilliten. Respekten. Sitt forhold til døtrene. Verdigheten, og til slutt livet. Stabell bruker ham som ett av sine tre eksempler på alderdommens tragedier. De andre to er jarlen av Gloucester, fra samme stykke, han som mistror sin gode sønn og opphøyer sin onde, med fryktelige konsekvenser - og virkelighetens Jorunn Marie Bukkøy, en norsk kvinne som 1. mars 2010 frøs i hjel liggende utenfor inngangsdøren til sin egen bolig i Oslo, 83 år gammel. «Ingenting», et sentralt begrep i «Kong Lear», er et nøkkelord også i «Ingenting er ingenting».

Det dokumentariske stoffet er sterkt, og det er dokumentert. Stabell har hentet mye av det fra en dybdeartikkel skrevet av Solveig Ruud for A-magasinet. Hun dramatiserer opplysningene, men hun fiksjonaliserer dem ikke. I forestillingen går hun inn og ut av rollen som Bukkøy, slik hun går inn og ut av roller som Lear, Lears døtre, Lears narr, Gloucester og Gloucesters sønn Edgar. Hun opptrer dessuten som seg selv, som 76-årig forteller, et menneske som både undrer seg og forstår. Hun er åpen om sin egen frykt for forfallet, men stiller seg også åpen for nødvendigheten av en dag å gi slipp på kontroll.

Modig og direkte

I «Ingenting er ingenting» opptrer skuespilleren Thea Stabell, pedagogen Thea Stabell, tenkeren og fortelleren Thea Stabell. Hun formidler med pedagogisk klarhet og med kunstnerisk innlevelsesevne. Hun trenger ikke mange virkemidler. Hun spiller mot stoler, fire i tallet. De er stasjoner for hennes ulike rollefigurer og deres miljøer. Utover dem er lyset det viktigste scenografiske elementet. Hun bruker sporadiske innslag av musikk. Hun bytter mellom to par sko. En sjelden gang drikker hun fra en vannflaske, eller hun (later som hun) leser fra manuskriptark. Resten ligger i henne selv, og i hennes tekst, med utdrag fra Shakespeare. Oversettelsene er hennes egne, med en kompakt soliditet der oversettere som Cappelen og Sandved valgte mer luftige utbroderinger. (Får vi ønske oss en komplett «Kong Lear»-oversettelse signert Stabell? Jeg ønsker meg i alle fall en komplett «Kong Lear»-oversettelse signert Stabell.)

Stabell skjønnmaler ikke. Hun sentimentaliserer ikke. Men hun møter sitt materiale med en direkthet som nærmer seg aksept. Ikke for den omsorgssvikt Jorunn Bukkøy ble utsatt for, eller for den behandling Lear og Gloucester lider. Men for de livsfakta som går forut. Det gjør «Ingenting av ingenting» til usedvanlig modig teater. Det er konfronterende og det er klokt.

Diktet som leses helt til slutt er Gunvor Hofmos «Jeg vil hjem».

Premieren var på Nationaltheatret 11. februar 2016. En tidligere versjon av forestillingen hadde vært vist samme sted høsten 2015.

Vidas extremas

«Vidas extremas». Beaivváš Sámi Našunálateáhter, vist på Det Norske Teatret. Av: Sigbjørn Skåden, Veronica Salinas, Rosa Chávez, Miguel Angel Cañas Ambrosio, satt sammen av Jon Tombre. Med: Mary Sarre, Ingor Antte Ailu Gaup, Nils Rune Utsi, Mercedes Francisca García Ordóñez, Ludwing Isaac Chicohay Mejía, Wilson Ottoniel Puac Joj, Carlos David Catun Quintana, Luis Ricardo Cumes Gonzáles. Regi: Jon Tombre.

Menneskekrefter i poetisk samspill.

TERNING: FEM

Livskraft som poesi

Overlevelse og død knytter sammen norsk-samisk-guatemalanske «Vidas extremas».

TEATER: «Vidas extremas» betyr «ekstreme liv», eller «ytterliggående liv». Det er dekkende for forestillingen. Temaet er grunnleggende, universelle livskrefter i møte med død og undertrykkelse. Kamp for rettferdighet og kamp for rettigheter, forbundet med savn, kjærlighet, beskyttelsestrang, tilhørighet, redsel, pågangsmot, viljen og nødvendigheten av å gå videre.

Grunnkrefter

Formspråket er symbolrikt, fysisk og poetisk. Aldri jålete. «Vidas extremas» er inndelt i 17 nummererte sekvenser. Teksten består av dikt, framført på norsk, samisk og spansk, som musikk og som ord alene. På videoveggen bak kunstnerne vises oversettelser mellom språkene, ofte ikke fullstendige, noen ganger med essens vektlagt. Noen ganger oversetter kunstnerne muntlig, og det er ganger en ikke kan si sikkert hvilket som er originalspråket og hvilket som er oversettelsen. «Vi»-et er ikke inndelt i «oss» og «dem», det er et felles vi. Ordene beskriver menneskelige grunnkrefter, sett gjennom minner fra en borgerkrig og forsøk på å leve videre etterpå.

Hver sekvens konsentrerer seg om få, talende symboler og krefter. Menneskekroppen og menneskestemmen, sangen, talen og bevegelsen, er alltid det viktigste: Liv konkretisert.
Universelt

Her er eplet, livsfrukten, dinglende i en tråd fra et geværløp. To epler, to geværløp. Her er den hvite reinen som i den samiske kulturen står for hellig renselse, åndelig fornyelse - og som også er et offersymbol. Her er portrettbilder av mennesker, stadig forstørret, kanskje hentet fra savnetplakater, kanskje utenforstående, mennesker som visste eller ikke visste? Her er torturens og henrettelsens hodehette, den som dekker den utsattes ansikt.

Mary Sarre er kledd som en ikonisk madonna, en påminnelse om religionen, som for noen kan være en undertrykkelsesmekanisme og andre en trøster. Luis Ricardo Cumes Gonzáles er avkledd på overkroppen, all synlig hud er sminket i mayablått.

«Hva er universelt?», spør teaterprogrammet. Det er ingen av de menneskelige krefter som beskrives i «Vidas extremas» som ikke er universelle. I form blandes lokale elementer fra de involverte kulturene, joik og tradisjonsmusikk fra mayakulturen, med elementer fra verdenskulturer - ungdomskultur, rap, hip hop.

Premieren var på Det Norske Teatret 6. februar 2016. Anmeldelsen er skrevet ut fra forestillingen 7. februar.