Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 2014: Et dukkehjem

ET DUKKEHJEM av Henrik Ibsen. Regi: Anders T. Andersen. Scenografi og kostymer: Erlend Birkeland. Lysdesign: Erik Spets Sandvik. Video/fotograf: Rune Kongsro. Teater Ibsen, 5. mars.

Overflatespill

Forestillingen er unnagjort på en time og ti minutter. Det tar likevel tid før alvoret bryter gjennom småpraten i Teater Ibsens svært forenklede «Et dukkehjem».

Noras stue er nær naken. En enslig divan, sengestor, men åpenbart ukomfortabel, uten støtte for rygg eller armer, står på gulvet. Bakveggen brukes til framvisning av foto og film. Gjennom forestillingen veksler bilder av Nora og Torvald, Nora og barna, Nora alene, Nora igjen. Dette er Et dukkehjem i de sosiale mediers tid. En glatt og feilfri fasade vises utad. Selv alvor lyder som småprat.

Samtidsversjon

Anders T. Andersen har redigert teksten kraftig ned, og lagt den til vår tid. Noras lån har gått til å betale en kostbar og risikabel operasjon for Torvald i USA. 900 000 kroner, forteller hun Kristine Linde, i en tone av triumf. Som en konsekvens av denne sitter han nå i rullestol, men at han seksuelt er uskadd er noe av det første hans kone formidler til venninnen. Barnepiken Anne Marie er blitt til Maria (Sylvia Salvesen), en russer som har forlatt sitt barn i hjemlandet, og som passer ekteparet Helmers to barn, Ivar og Emmy. Bob eksisterer ikke. Makronene er skiftet ut med snus, men Torvald (Martin Karelius Østensen) er fortsatt redd Nora skal ødelegge tennene sine.

Språket er forenklet. Torvald kaller Nora «vofsen» og «søtnos». Nora snakker ikke om det «vidunderligste», men det «fantastiske». Hun peprer språket med tenåringsaktige pauseord som «liksom» og «for eksempel». Mye som hos Ibsen er underforstått sies rett ut. «Han vet alltid best selv, liksom», sier Nora til Kristine Linde om Torvald. «Hvis du tenker på å ta livet av deg», sier Krogstad (Jan Øystein Wiig) til Nora. Over lydanlegget spilles lett popmusikk.

Anders T. Andersen stiller seg kritisk til sitt rollegalleri, og lar Marte Magnusdotter Solem framheve Noras barnlige egosentrisitet i alle scener, med et uttrykk av naiv selvfølgelighet. Andre mennesker er til for å beundre henne. Hun er til for å vise seg fram for dem. Stadig opptrer hun poserende, ikke bare for Torvald, men også for resten av skikkelsene.

Motsetninger

Med Kristine Linde snakker Nora nordnorsk, barndommens språk, mot østlandsk i resten av scenene. Dette kan tolkes som om hun i mindre grad skjuler seg bak masker i disse scenene enn ellers, men også som at hun bærer andre masker i disse møtene. Forholdet mellom de to er ikke uten rivalisering. Under Andersens instruksjon framstår ikke Nora Helmer og Kristine Linde som motsetninger, men som nært beslektede utgaver av samme kvinnetype. Livet har gitt dem ulike erfaringer, men prioriteringene er nokså like. Begge framstår som beregnende materialister, umodne, uengasjerte og lite reflekterte. For begge er det viktig å bli sett som tiltrekkende. For begge er tiltrekningskraften det de kan og må bruke om de skal komme seg fram i verden. Nora bruker sin attraktivitet til å manipulere. Fru Linde kan si at hun «måtte» gifte seg for sin mor og sine brødres skyld. Men Maria Grazia Di Meo etterlater ingen tvil om at hun gjorde det fordi det der og da virket som den enkleste utveien. Som Nora har hun vært en statuskone og en fasadeklatrer. Men Kristine Lindes manipulasjonsforsøk framstilles som mindre selvsikre enn Noras. Hun har allerede opplevd et statusfall. Kanskje er hennes ambisjoner nedjustert.

Noras motpol denne gang er Doktor Rank, også gjort til kvinne. Hanna Børseth Rønningen spiller henne med stødig ro. Hennes ironi er innadvendt, nær uforstyrrelig smilende. I mesteparten av forestillingen bærer hun en tettsittende turban, og etter utkledningsfesten har hun på seg en hvitblond parykk. Alle syfilisreferanser er fjernet, men at hun er syk er etablert. Trolig skal hun tolkes som en kreftpasient behandlingen ikke har virket på. Fremdeles er hun et hardtarbeidende karrieremenneske. Rank fornekter ikke realitetene, hun prøver å leve med dem.

Ydmykelse

Noras flørt, med Rank som med Torvald, er fysisk og seksualisert. Hun tar initiativ, lokker, pirrer og trekker seg tilbake. I scenen med Ranks kjærlighetserklæring kan det se ut som om hennes selvopptatthet blir gjennomskuet. Rønningen gir stemmen ny intensitet idet hun sier «at jeg elsker deg, er det ufint av meg?». Gjennom ansiktsuttrykk og kroppsspråk skapes et inntrykk av at Rank omsider forstår hvor lite empati Nora Helmer er utstyrt med. Men denne nyvunne skepsisen følges ikke opp i senere scener.

Dette er typisk for oppsetningen. I likhet med den virkeligheten den skildrer, beveger forestillingen seg på overflaten. Den legger ut hint om psykologiske sammenhenger, men delegerer tolkning, argumentasjon og konklusjon til publikum. Har for eksempel Torvalds fysiske begrensninger forsterket hans selvhøytidelighet og hans behov for å framstå som yrkesmessig uangripelig, som en autoritet hjemme, som maskulin og viril? Noen av tilskuerne vil lese inn antydninger i forestillingen om at det er slik det er. Andre ikke. I dette ligger ikke bare en forenkling, men også en åpenhet. Tilskueren kan avgjøre hva som finnes under overflaten, om en i det hele tatt vil reflektere over det.

Sluttscenen går langt i å ydmyke Torvald. Gjentatte ganger faller han ut av rullestolen og ned fra sofaen. Beruset, og kledd i en slags kvinnebunad - han er utkledd som bestemor mot Noras Rødhette - kravler han langs gulvet og sliter med å komme opp i sittende stilling. Nora viser ikke tegn til å ville hjelpe ham, og for første gang virker han hjelpeløs. Fram til denne scenen har rullestolen vært noe han sitter i og beveger seg med. Nå vektlegges lammelsen, og Torvalds mangel på kontroll. Kontrasten mellom Torvalds desperasjon og Noras selvopptatte kulde i denne scenen understreker hvor dypt splittelsen mellom dem går, og gjør avslutningen mer inntrengende intens enn alt som har gått før den har varslet.

Premieren var på Teater Ibsen 5. mars 2014. Teksten ble publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift nr. 2-/3 2014.

Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 2014: Svanhild

SVANHILD av Henrik Ibsen. Regi: Lars Øyno. Scenografi: Tormod Lindgren, med malerhjelp fra Christopher Rådlund. Kostymer: Gjøril Bjercke Sæther. Lysdesign: Rolf Christian Egseth. Grusomhetens Teater, 14. mars.

Avslørt idyll

Lars Øynos konvensjonskonfronterende scenespråk gjør Ibsens Svanhild til kraftfullt teater, der konformitet og falskhet blottstilles.

I Fru Halms hage hersker harmoni, og nåde den som påstår noe annet. Nyforlovede, lenge forlovede og gifte par insisterer på idyll. Bare to stritter imot, Falk (Miguel E. D. Steinsland) og Svanhild (Kirsti Sørlie Hansen).

Ibsens korte og ufullstendige tekst - der konvensjoner konfronteres og latterliggjøres - og Øynos formspråk - som gjør det samme - utgjør en egnet kombinasjon. Form kler tematikk, og aspekter som i teksten bare finnes som antydninger blir kroppsliggjort og utdypet. I dialogen har Lars Øyno holdt seg strengt til originalteksten. Språkformene er ikke modernisert, og også normalt stumme bokstaver uttales, som i «bed-ste-fa-der» og «bed-ste-mo-der». Skuespillerne dveler ved teksten i nær parodisk grad. Tonen er melodramatisk deklamerende, tempoet langsomt, og hver stavelse uttales. «Bag-ef-ter.» Dette understreker forestillingens preg av karikatur, men også hvor sentralt temaet om kvelende konvensjonsbinding er. Svanhild tar opp flere av Ibsens gjennomgangstemaer; illusjonenes skadevirkning, ekteskapet som økonomisk transaksjon, utnyttelsen av andre mennesker til eget formål. Hovedtemaet er likevel hvor lammende det er å leve under rigide sosiale konvensjoner. En høflig overflate skjuler mangel på frihet. Anstrengte manerer dekker over kynisme og frustrasjon. Alle Øynos formvalg forsterker denne tematikken. Overdrevet gestisk tydelighet utleverer og brutaliserer skikkelsene. Kontrasten mellom gjort og sagt gir et hypervisualisert fysisk uttrykk til underteksten, så dominerende at uttalt tekst overstyres. Slik tydeliggjøres også Ibsens ironi.

Symbolrikt

I en artikkel for Scenekunst.no har scenograf Tormod Lindgren forklart hvordan han og Christopher Rådlund skjulte kjønnslige former i sine tilsynelatende uskyldsrene, romantiserte dekormalerier av landskaper, med motsetninger mellom lett og tvungent, naturlig og kunstig. Målet var å skape spenninger mellom livskraft og destruktivitet. Kulissene var dessuten dekorert på baksiden, der med en mer brutal, strukturell, skisseaktig strek, som signaler om skjulte virkeligheter i den synlige virkeligheten. Under forestillingen leste undertegnede budskapene om motsetninger mellom kunstig og naturlig, og om skjulte virkeligheter i åpen virkelighet, som klarere kommunisert enn spenningene, mens symbolene i Gjøril Bjercke Sæthers kostymer var umiddelbart synlige.

Svanhilds kvinnekjoler og mannsvester er mønstrede og med broderier, med innslag som sier noe om rollefigurenes navn, holdninger eller funksjoner, eller om forholdene mellom rollefigurer. Bare Svanhilds kjole er ensfarget kremhvit, og skjørtet er mykere og mindre omfangsrikt enn de andres. Dette samsvarer med Kirsti Sørlie Hansens spill, mer dempet enn kollegenes, selv om også hun oppfyller forestillingens konvensjoner. Kjolene, med stramme liv og understøttende krinoliner, innskrenker skuespillernes bevegelsesfrihet. Men kvinnene beveger seg som om hindringene skulle være enda strengere enn de er. Spesielt er dette synlig i en lang krokket-sekvens, med tripping og duving, vipping og rykking. Undertegnede minnes om fugler; av og til skvetne og nervøse, av og til i grasiøs flyt. De fleste aktørene bruker flokkdyrets kroppsspråk, som høns eller gjess, mens Svanhilds bevegelser er noe mer uhindret. Miguel E. D. Steinsland som Falk framstår som mer av en påfugl enn en rovfugl, poserende, spankulerende, stolt. Fuglemotivene gjentas både i det visuelle og i lydbildet i Grusomhetens Teaters oppsetning. Guldstad og Fladland er kledd i fuglemønstrede vester, og i sittedelen av scenografien henger et bur med levende kanarifugler. Fra start lyder kvitring.

Denne fuglesymbolikken har ikke bare rot i Grusomhetens Teaters filosofi om å bruke kroppens egen musikalitet til å uttrykke det usagte, men også i Ibsens originaltekst, med fuglehenvisninger i Falks, Svanhilds og Frøken Lærkes navn, og i stæren Falk dreper og sammenligner Svanhild med. Ibsen brukte ofte fuglemetaforer, og villfuglen i bur var et kvinnebilde han gjentok i flere skuespill. Han var bevisst svanen som dødssymbol, og trakk paralleller mellom ulykkelig ekteskap og død. «Nu har din Svanhild svanesangen sunget», heter det i Kjærlighetens komedie. Så langt går ikke Svanhild, men Falk rekker å sammenligne Svanhild med hennes navnesøster i sagaen, hun som ble revet i stykker av fire hester.

Innsikter

Svanhild bærer den sentrale kvinneskikkelsens navn, men Falk er den som oftest og med størst sikkerhet uttaler seg. I Øynos scenekomposisjon utgjør han ofte blikkfanget, mens Svanhild vises som en outsider, utenfor fellesskapet eller ensom i det. Sett fra Falks perspektiv er hennes rolle å inspirere ham, gjennom å oppgi seg selv og sin framtid, og følge ham så lenge han vil. Egoismen og det livsfjerne i denne ideen blir latterliggjort av rigiditeten i Grusomhetens Teaters oppsetning.

Om oppsetningen av Svanhild bringer tilskuerne ny innsikt i Ibsen, er det nok helst gjennom et innblikk i hans arbeidsmetoder.  Handlingen tilsvarer første akt i tre akter lange Kjærlighetens komedie. Heller ikke det fullstendige stykket er av Ibsens rikeste, men det er langt mer komplekst enn den skissenære teksten som nå er oppført. I sitt videre arbeid endret Ibsen formen fra prosa til vers. Enkeltscenenes struktur beholdt han, men han forandret rekkefølgen av noen av scenene. Han byttet ut navn, blant annet ble Frøken Lærke til Frøken Skjære. Han beholdt personlighetstyper og hovedmotiver, men nyanserte skikkelser, situasjoner og dialoger. Svanhild fikk langt mer taletid og utvikling, og både Svanhild og Kjærlighetens komedie peker fram mot senere samlivsdramaer.

Øyno har benyttet seg av vissheten om hva som kommer senere i sin iscenesettelse av Svanhild, og i kroppsspråket ligger flere frampek.

Premieren var på Grusomhetens Teater 14. mars 2014. Teksten ble publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift nr. 2-/3 2014.

Mars 2015: Kjell-Aksel rocker

«Kjell-Aksel rocker». Riksteatret. Av Christine Stoesen etter Cecilie Enger, musikk av Jørun Bøgeberg. Med: Christine Stoesen, Knut Wiulsrød, Linda Tørklep, Jørun Bøgeberg og Rolf Skoglund. Regi: Stein Winge.

Koseteater for små og store.

TERNING: FEM

Lunt lammegull

«Kjell-Aksel rocker» er barneteater å bli blid av.

MUSIKAL: Den som tror at Stein Winge har gjort alt som er å gjøre i norsk teater kan tenke seg om en gang til. Ifølge Riksteatret er «Kjell-Aksel rocker» hans debut som barneteaterregissør. Det stemmer ikke helt: Nationaltheatrets database kan fortelle at han også har regissert «Dyrene i Hakkebakkeskogen» (1992). Men trolig er «Kjell-Aksel…» den 74-årige teaterveteranens første figurteaterforestilling for barn - og dermed er den en slags debut allikevel.

Frodig lek

Det er en herlig debut. Christine Stoesens dramatisering bærer preg av hennes lange erfaring som figurspiller, med en kombinasjon av menneskespill og figurspill og et svært bevisst forhold til tingene på scenen. Hun har selv også heklet det lille lammet Kjell-Aksel, mammaen hans og jentelammet Iselin, hun har strikket hønene og hodet til frisøren Frank, og bestemt hvordan kostymene skal se ut. Scenografien for øvrig er ved Sunniva Bodvin, som har skapt en bygårds-bakgård med akkurat passe mye rot, og med innebygde overraskelser som viser hvor vi er når historien flytter på seg. I møte med Winges sans for tydelige virkemidler blir resultatet en frodig lekenhet som kler historien om Kjell-Aksel (styrt av Stoesen), mora hans (styrt av Wiulsrød, som også styrer hønene i gården og Iselin, og som opptrer som Frank), vennene Katten Arild (Jørun Bøgeberg) og Kalven Matros (Rolf Skoglund, de siste to i dyredrakter) og Fru Fredriksen (Linda Tørklep som «vanlig skuespiller»). Fru Fredriksen er dama som eier by(bak)gården de alle bor i. Hun er et menneske med sterk tro på selvberging. Hun er veldig streng, sier Kjell-Aksel, og morgengretten er hun i alle fall, men kanskje er hun ikke fullt så vanskelig å ha med å gjøre som det dyrene tror allikevel. Teaterversjonen har dessuten gitt henne en hemmelig sorg som ikke er forklart i boka.

Barn og voksen

«Kjell-Aksel rocker» handler om to ting: Hva som skjer når barn og voksne er uenige om hvilke regler det er smart å følge, og hva som skjer når en mamma synes at barnet skal klippe seg, og barnet ikke vil. Underveis møtes de to historiene. Rollen som den voksne regelmakeren tilhører Fru Fredriksen, for Kjell-Aksels mamma Krøll-Lisa er ikke så veldig voksen av seg.

«Kjell-Aksel rocker» er en forestilling som både kan passe som et lite barns første teateropplevelse, og som en opplevelse for litt mer teatervante eldre barn og voksne. Den er kort - 35-40 minutter. Den inneholder masse musikk. Noe av det er rocka versjoner av kjente barnesanger barna får lov til å synge med på, resten er spesiallagd for forestillingen, og Cecilie Enger har vært med på å skrive sangtekster. Tempoet er høyt og med mye å se på, og her er slike vitser som barn og voksne kan le sammen og samtidig av - og ingen slike vitser som man må være voksen for å forstå vitsen i.

Etter endt Norgesturné for Riksteatret skal forestillingen spilles på Oslo Nye Trikkestallen.

Premieren var på Riksteatret 26. mars 2015.