Februar 2015: De tre musketerer

«De tre musketerer». Folketeateret/Scenekvelder. Av Alexander Mørk-Eidem etter Alexandre Dumas, musikk av en lang rekke ulike 80-tallskomponister. Med: Benjamin Helstad, Mattis Herman Nyquist, Robert Skjærstad, Henrik Rafaelsen m.fl. Regi: Alexander Mørk-Eidem. Musikalsk ansvarlig: Andreas Utnem.
TERNING: FEM 

Referansetett 80-tallsfest.

Framover til fortiden

1980-tallet var ikke dødt. «De tre musketerer» rocker det til live.

MUSIKAL: Kitsch er smakløshet uten selvinnsikt. Camp er ironisk lek med den samme dårlige smaken. Med den demonstrerer en hvor god forståelse en har av kodene, samtidig som en tar det pinlige ut av «guilty pleasure». Bare fornøyelsen står igjen.
Dette er prinsippet «De tre musketerer»-musikalen bygger på. Dumas-intrigene er brukt som utgangspunkt og ramme for barokt overdådige musikknumre som hver kunne ha vært MTV-videoer i MTVs første tiår, i en 1980-tallskavalkade av de mest klisjéfråtsende referanselekne.

«De tre musketerer» morer seg, og oss, med et gjensyn med 1980-tallskulturen - reflektert gjennom vårt eget tiårs metamoro-i-retromoro-blikk. Humoren gir seg uttrykk i kostymer - skapt av Maria Gyllenhoff, med stor sans for motehistoriens fortidsfadeser - i tekst og i fysisk framstilling - ofte med billige sexpoenger og nesten like ofte ironiserende over eller tøysende med billige sexpoenger.

Målgruppe
Jeg sier 1980-tallet. En og annen nyere låt er her også. Men den fremste målgruppa for musikalen er nok oss som er eldre enn Benjamin Helstad (D'Artagan) og yngre enn Robert Skjærstad (Porthos). «De tre musketerer» er en jukeboksmusikal - tidsperioden tatt i betraktning burde en kanskje si en opptakskassettmusikal - som bruker allerede kjente låter til å fortelle historien. Det er snakk om listetopper og nesten-listetopper. Blant dem, «Material Girl», «Uptown Girl», «Like a Virgin», «Time after Time», «Born to be Wild», «London Calling», «Carrie». Pop-folk og rockere kjemper om makten, i noenlunde forent front mot punkrockerne, og hver sang er plassert i tilstrekkelig relevant kontekst til å utvide situasjonstegningen enda litt mer enn det de noe episodiske scenene i seg selv rekker over.
Men referanseleken er ikke bare musikalsk. Den får mest ut av forestillingen, den som er i riktig aldersgruppe til å kjenne igjen elementer i koreografi (Roine Söderlundh), kostymer (som nevnt: Gyllenhoff), sminke (maske og parykker av Haakon Sitje) og sceneoppbygging (Alexander Mørk Eidem er ansvarlig både for dramatisering og regi) - og å knytte dem sammen med de riktige filmene, musikkvideoene, kjendishistoriene, tv-programmene og resten av 1980-tallskulturen.
Mye moro
Det er underholdende. Tempoet oppleves som høyt, med hurtig handlingsutvikling gjennom konspirasjoner og kjærlighet, maktkamp og moralske dilemmaer. Dumas' plottproblemer og mer melodramatiske vrier får sitt tilsvar gjennom såpeoperavirkemidler og forklarende - eller uforstående - sidekommentarer fra aktørene. Sluttresultatet kunne likevel, med fordel, ha vært strammet noe inn. «De tre musketerer» bruker drøye tre timer (iregnet premiereforsinkelser, tre timer og ett kvarter) og utdrag eller komplette framføringer av drøyt femti sanger på å fortelle sin historie.
I skuespill og i sang er kvalitetsnivået høyt. Det er ikke bare de fire sentrale rollene - D'Artagan (Helstad) og bandkompisene (altså, musketerene) Porthos (Robert Skjærstad), Aramis (Mattis Herman Nyquist) og Athos (Henrik Rafaelsen) - gjenkjennbart typete hver på sitt vis - som oppleves som viktige. Nesten like sentrale er Eindride Eidsvolds konspiratoriske Michael Jackson-kardinal og hans sidekicks Mylady (Ellen Dorrit Petersen) og Rochefort (Nader Khademi), som alle sammen også ville ha passet ypperlig inn i en parodi på James Bond-skurker. Khademi utmerker seg med naturlig avslappet kontakt med salen.

Dronningen (Kjersti Botn Sandal) og hennes kammerpike, D'Artagans kjærlighet Caroline (Andrea Bræin Hovig) er begge tegnet som aktivt handlende typer, og Trond Høvik og Trond Fausa Aurvåg tolker to distinkte komedieroller hver, sistnevnte med en slik overflod av skrullevirkemidler at det i en annen sammenheng kunne blitt for mye. Her oppleves det som kurant. Det er jo 1800-tallsmelodrama i 1980-tallsdrakt det er snakk om.

Premieren var på Folketeateret 11. februar 2015.

Februar 2015: Peer, du lyver!

«Peer, du lyver!». Riksteatret. Av Toril Solvang etter Henrik Ibsen, musikk av Stefan Johansson. Med: Gunnar Eiriksson, Helga Guren, Ellen Andreassen m.fl. Regi: Jakob Höglund.

Lekent alvor.

Peersonlig utvikling

Når Riksteatret omskaper «Peer Gynt», tas barnet på alvor. Det gjelder både barnet på scenen og barnet i salen.

MUSIKKTEATER: Peer (Gunnar Eiriksson) er et barn som synes det er vanskelig å være barn. Han har så mye fantasi, og han har så mange grunner til å like fantasien bedre enn virkeligheten. Peer har en mamma (Helga Guren) som ikke helt får til å være mamma, og en pappa han ikke kjenner. Han blir ertet på skolen, og han pleier å stikke av. En dag skjer det noe som gjør at han rømmer hjemmefra for alvor.

Selvstendig

Toril Solvangs nydramatisering stiller seg selvstendig til Ibsens tekst. Hun fyller ut det vi vet om Peer Gynts barndom og viderefører Ibsen-temaene i situasjoner og former som er lett gjenkjennelige for en yngre aldersgruppe. En og annen Ibsen-formulering er samplet inn, men også i replikker er dette en nydiktning på egne bein.

Stefan Johanssons musikk lar skuespillerne - som alle spiller minst to instrumenter hver - utforske en sjangerbredde som stemmer overens med Peers utforskning av egen historie.

Teateruttrykket tilhører musikkteatret, fortellerteatret og det fysiske teatret i omtrent like stor grad, og scenografien (Sven Haraldsson) er såpass naken at publikum blir nødt til å bruke sin egen fantasi. Et blått frynseforheng og en mengde sirkel- og klosseformede puter utgjør de viktigste elementene. Putene brukes til å bygge skolepulter, bursdagskake og pyramider, blant mye annet, med en fleksibilitet som speiler den positive siden av Peers personlighet; evnen til tilpasning.

Sterkt ensemble

«Peer, du lyver!» er en ensembleforestilling med tett samarbeid mellom hovedrolleinnehavere - Gunnar Eirikssons Peer, Helga Gurens Åse, Ellen Andreassens Solveig - og medspillere. Jakob Höglund bygger situasjoner og stemninger gjennom birollegalleriets reaksjoner på hovedkonfliktene. Eiriksson gir et dynamisk, sympatisk og mangesidig portrett av tittelrollen, her en ti år gammel gutt som forsøker å finne svar på spørsmålene i sitt eget liv. Handlingen er lagt til et uspesifisert sted i dagens Norge, og skuespillerne bruker et utvalg ulike dialekter. Höglund har dessuten latt Ingrid spilles av en mannlig skuespiller (Philip Bøckmann) og Mads av en kvinnelig (Anna Strand Andersen), uten at det gjøres noe stort poeng av. I seg selv blir dette et fint aspekt, som både viser at det vi representerer for andre ikke alltid er det vi selv føler oss som, og at det finnes mange måter å være normal på.

De voksne som ser «Peer, du lyver!» vil sannsynligvis allerede vite at han skal bli til en voksen som ikke vil oppføre seg som en voksen. Men en trenger langt ifra kjenne den voksne «Peer Gynt» for å leve seg inn i barne-Peers vanskeligheter. «Peer, du lyver!» tar barnet på alvor. Forestillingen gir tillit til sin Peer og hans omgivelser, og til deres evne til å finne sine egne veier. Den stoler samtidig på at barnepublikum er i stand til å se alvoret bak leken.

Premieren var på Riksteatret 11. februar 2015. Anmeldelsen er skrevet med grunnlag i generalprøven 10. februar.

Februar 2015: Revisoren

«Revisoren». Nationaltheatret. Av Nikolaj Gogol, oversatt av Geir Kjetsaa. Med: Jan Gunnar Røise, Anders Mordal, Anne Marie Ottersen, Mariann Hole m.fl. Regi: Catrine Telle. Tradisjonsmoro med individuelt særpreg.

Velstyrt vanstyre

Med «Revisoren» vekkes farsen til live på Nationaltheatrets hovedscene, som teatralt bevisst, detaljrik komedie.

TEATER: Stedet er en vanstyrt landsby, en der alt er skeivt og skakt og alle mennesker er korrupte og rare. Allerede ved første blikk på bybildet - i scenografi ved Åse Hegrenes - kan en se at ingenting stemmer. Vinklene på bygninger, bro og gate går ikke opp. Skrot og skrammel ligger spredd. Fra strømledningene høyt opp og langt bak slår elektriske gnister.

Hit, får innbyggerne høre, skal det komme en revisor. Nå kan de alle komme til å bli avslørt. Kanskje vil de miste privilegier.

Karikaturer

«Revisoren» er komedie av det slag som lar publikum heve seg over skikkelsene og deres problemer. De er karikaturer i sine vesen og de er karikaturer i sine framtoninger. Alle skikkelsene er merkverdige, sære og lastefulle farsefigurer, men like er de langt fra. Catrine Telles detaljrike regi har gjort «Revisoren» til en forestilling full av alternative blikkfang. Til enhver tid finnes antydninger om at det, i denne landsbyen, finnes enda flere hemmeligheter som ennå ikke er avslørt.

Ensemblet på 18 er alle sammen distinkte bygdeoriginaler med individuelle særheter, forsterket gjennom forskjeller i fysisk framtoning, kroppsspråk og snodiggjørende kostymer (igjen, design av Åse Hegrenes). Kai Remlovs pedantiske rektor går som om den ene skohælen er høyere enn den andre. Anders Mordals maktberusede ordfører har øyensminke som gjør blikket hans enda mer stirrende. Ujevn hårklipp og gulskitten hvitfrakk signaliserer skjødesløsheten i Per Christian Ellefsens sykehusbestyrer.

Grovkornet

I fakter og gester smøres der tykt på. Spillestilen er altså farsens, og kan dessuten minne om Egner-tradisjonen, i tydeliggjort, fysisk understreket barneteater for voksne. Noen av skikkelsene bruker kroppsspråk der går forbindelseslinjer mellom. Godseierne Pjotr Bobtsjinskij (Øystein Røger) og Pjotr Dobtsjinskij (Håkon Ramstad) speiler hverandre, gjensidig avstemt som et gammelt kjeklende kjærestepar, eller som en Tuppen og Lillemor (antrekk i typiske jentefarger kan tolkes i begge retninger). Komikken i mor og datter-rivaliseringen mellom Anne Marie Ottersens Anna og Mariann Holes Marja forsterkes fordi mor har kontroll over når hun skal te seg med eleganse og når hun skal opptre barskere, men Marjas bordmanerer, bredbeinte positurer og generelle klossethet tyder på at datteren bare har fått den siste leksjonen. Ottersen har for øvrig sin avskjedsrolle på Nationaltheatret i denne forestillingen, og det er en avskjed med sus i serken. Den grovkornede humoren som ligger halverklært i scenene mellom tjenerne Osip (Hermann Sabado) og Avdotja (Heidi Goldmann) er revyrølpete uttalt i Ottersens scener med ektemannen (altså Mordal) og datterens frier (altså Røise).

Tilpasset

Jan Gunnar Røises antatte revisor, Ivan Khlestakov, virker likeså leddløs som han er ryggesløs. Med rastløst raske bevegelser, kattemyke og noen ganger kattebrå, understreker Røise hvor tilpasningsdyktig utspekulert det går an å være. At Khlestakov ikke framstår som en skurk i sammenhengen, kan forklares av hvor opportunistiske resten av rollegalleriet er. Men det hjelper også at han framstilles så lekent, som så avslappet åpen for de sjanser som måtte by seg.

Sammen med dramaturg Njål Helge Mjøs har Telle tilpasset teksten, i hovedsak gjennom strykninger som øker tempoet. De har også lagt inn moderne referanser (som ikke trenger røpes her), og økt den teatrale selvbevisstheten, blant annet gjennom direkte kontakt med salen. Fra førstereplikken «finnes det en rørlegger i salen?» gjøres publikum til ordløse borgere av den vanstyrte by.   

Premieren var på Nationaltheatret 7. februar 2015.