«Et Dukkehjem» av Henrik Ibsen
Sted: Trøndelag Teater. Med: Ane Skumsvoll, Pål Christian Eggen, Nils Jørgen Kaalstad m.fl. Regi: Kjersti Haugen.
Et dirrende dukkehjem.
Lattertårer i dukkehjemmet
Aldri har «Et Dukkehjem» vært morsommere. Det gjør det ikke mindre trist.
TEATER: Avstanden mellom det man sier og det man gjør, mellom det menneske man vil være og det menneske man faktisk er har dannet grobunn for mye god komedie og mye sår tragedie.
Kjersti Haugen og Ingrid Weme Nilsens nytolkning av «Et Dukkehjem» rommer både tragedien og komedien.
Tragikomisk
Ibsens tekst er redigert ned, men bare minimalt redigert om. Hans ord får tale sitt tydelige språk, men samtidig gjør konteksten stykket nytt. Det åpner lett som amerikansk sitcom, med gags og dobbeltbunnede replikker. Det slutter med bergmansk inderlighet og oppriktig eksistensialisme. Imellom Ibsens ord tolkes mer eller mindre undertrykte følelser i mer eller mindre uttrykksfulle dansescener.
Overgangen mellom komedie og tragedie gjøres uten at troverdighet eller helhet noen gang bryter sammen, uten at Ibsens budskap forringes eller forandres og uten at effekter blir effektmakeri. I stedet understreker utviklingen tematikken: Ekteparet Helmers selvtilfredse selvbedrag, et krampelykkelig utstillingsvindu av utvendig vellykkethet. Når fortiden setter strek over lykken, står krampaktigheten igjen.
Lystig angst
Ane Skumsvolls Nora er uvanlig tydelig framstilt; en fysisk manifestasjon av den maniske angsten for å se seg i speilet og å se den glatte masken sprekke. Angst for at det som er bak masken er stygt — eller tomhet. Angst for alvor. Angst for at det motsatte av vellykket er mislykket og at mislykket er det samme som ulykkelig.
«Lystig», roper Nora, og ingen, unntatt kanskje henne selv, kan unngå å høre at det er et skrik i desperasjon. Dette er en kvinne som har bygd sitt liv rundt å late som om alt er perfekt. Hun er ikke fullt ut i stand til å se andre. Hun er ikke fullt ut i stand til å se seg selv. Hun ser klart nok til å kunne manipulere, men ikke klart nok til å lykkes i sin manipulasjon. Mot slutten er all latter borte fra det trønderske dukkehjem. Tragedien seirer.
Premiere var på Trøndelag Teater, Trondheim, 21.01.11.
Monday, January 24, 2011
Januar 2011: Ylvis 4
«Ylvis 4» av Ylvis, Arvid Ones og Christian Løchstøer.
Sted: Ole Bull Scene, Bergen. Med: Bård og Vegard Ylvisåker. Musikkprodusent: Kato Ådland. Regi: Arvid Ones.
Harmløs moro.
TERNING FEM.
Herlige Ylvis
Heldigvis er brødrene Ylvisåker mer oppfinnsomme når de lager show enn showtitler.
SHOW: Hvis spørsmålet er hvem som kan få mest mulig moro ut av harmløst tullball, er det ikke mange som slår Ylvis.
«Ylvis 4» er nok et eksempel på at disse to kan få de mest usannsynlige sammenhenger til å henge sammen. Hvem andre kan gå fra visning av familiebilder via harselas med velmenende og akk så nedlatende idealister, til et skyggeshow der en afrikansk trommekunstner viser «film» om livet i Barentshavet? For så å følge det opp med en ubehagelig morsom legesketsj, gladvold og en redegjørelse om norske skattefradrag?
Frie assosiasjoner
Såkalte røde tråder er her få av, og de som er, er knyttet uoversiktlig sammen. Skal man finne fellestrekk i innslagene, blir beskrivelsen heller vag. Det handler om de utrolige spenn i menneskehjernens kapasitet for digresjoner, om det merkverdige i det vanlige og det vanlige i det merkverdige, samt middelklassekulturens «sånn passe interessert»-fenomener (korgutter som ikke oppfører seg som korgutter, nysirkus og cellospilling, tryllekunster, vanskelighetene i å være toastmaster, samt figurteater med konfettidryss og altså sosialantropologiske innslag á la søndagsskolens flanellograf).
Turner i tau
Fire år har gått siden premieren på «Ylvis III». I mellomtida har brødrene dels turnert, dels jobbet med tv. Materialet til det nye showet har de jobbet med et års tid. Det er fristende å tro at en stor del av året har gått til å lære Bård å turne i tau. Hans ferdigheter har i alle fall nådd et slikt nivå at opptredenen blir et bilde på nysirkusklisjeer mer enn den dette-vil-gå-galt-oppvisningen det er lett å vente i det han begynner. Tekstmaterialet virker ikke like godt forberedt, og regien er ikke fri for dødpunkter, men i all hovedsak er «Ylvis 4» en verdig oppfølger til de første tre. I forkant av «Ylvis 4» erklærte brødrene at målet var å lage «verdens beste show». Det er en ambisjon de kan spare til neste gang. Men Ylvis er fortsatt å regne blant «Norges herligste». Etter elleve år på scenen er det er i seg selv en prestasjon.
Premiere var på Ole Bull Scene, Bergen, 20.01.11.
Sted: Ole Bull Scene, Bergen. Med: Bård og Vegard Ylvisåker. Musikkprodusent: Kato Ådland. Regi: Arvid Ones.
Harmløs moro.
TERNING FEM.
Herlige Ylvis
Heldigvis er brødrene Ylvisåker mer oppfinnsomme når de lager show enn showtitler.
SHOW: Hvis spørsmålet er hvem som kan få mest mulig moro ut av harmløst tullball, er det ikke mange som slår Ylvis.
«Ylvis 4» er nok et eksempel på at disse to kan få de mest usannsynlige sammenhenger til å henge sammen. Hvem andre kan gå fra visning av familiebilder via harselas med velmenende og akk så nedlatende idealister, til et skyggeshow der en afrikansk trommekunstner viser «film» om livet i Barentshavet? For så å følge det opp med en ubehagelig morsom legesketsj, gladvold og en redegjørelse om norske skattefradrag?
Frie assosiasjoner
Såkalte røde tråder er her få av, og de som er, er knyttet uoversiktlig sammen. Skal man finne fellestrekk i innslagene, blir beskrivelsen heller vag. Det handler om de utrolige spenn i menneskehjernens kapasitet for digresjoner, om det merkverdige i det vanlige og det vanlige i det merkverdige, samt middelklassekulturens «sånn passe interessert»-fenomener (korgutter som ikke oppfører seg som korgutter, nysirkus og cellospilling, tryllekunster, vanskelighetene i å være toastmaster, samt figurteater med konfettidryss og altså sosialantropologiske innslag á la søndagsskolens flanellograf).
Turner i tau
Fire år har gått siden premieren på «Ylvis III». I mellomtida har brødrene dels turnert, dels jobbet med tv. Materialet til det nye showet har de jobbet med et års tid. Det er fristende å tro at en stor del av året har gått til å lære Bård å turne i tau. Hans ferdigheter har i alle fall nådd et slikt nivå at opptredenen blir et bilde på nysirkusklisjeer mer enn den dette-vil-gå-galt-oppvisningen det er lett å vente i det han begynner. Tekstmaterialet virker ikke like godt forberedt, og regien er ikke fri for dødpunkter, men i all hovedsak er «Ylvis 4» en verdig oppfølger til de første tre. I forkant av «Ylvis 4» erklærte brødrene at målet var å lage «verdens beste show». Det er en ambisjon de kan spare til neste gang. Men Ylvis er fortsatt å regne blant «Norges herligste». Etter elleve år på scenen er det er i seg selv en prestasjon.
Premiere var på Ole Bull Scene, Bergen, 20.01.11.
Monday, January 17, 2011
Januar 2011: Baby Universe
«Baby Universe» av Kirjan Waage og Gwendolyn Warnock, Wakka Wakka/Figurteatret i Nordland/Riksteatret. Med: Melissa Creighton, Andy Manjuck, Peter Russo, Waage og Warnock. Regi: Waage og Warnock.
Dystert, klokt og håpefullt.
Kampen for tilværelsen
«Baby Universe» utvider figurteatrets univers, og tilskuerens.
FIGURTEATER: Enden er nær. Sola dør, og menneskene kjemper for å overleve. I et underjordisk laboratorium blir et babyunivers født. Kan det bli redningen?
Smått og stort
Wakka Wakka har evnen til å koble de helt personlige og de aller største sammenhengene i en og samme fortelling. Deres forrige forestilling, «Fabrik», tok for seg holocaust sett gjennom en skredder fra Haugesund, verdenspolitikken og enkeltmennesket. I «Baby Universe» utvider de perspektivet ytterligere: Det handler om individet, samfunnet, verden, universet.
Miljøperspektivet er åpenbart, inkludert spark til dem som bagatelliserer det. Men historien fortelles i flere lag og har flere tolkningsmuligheter enn dette. Man kan se «Baby Universe» som en familiefabel om kjærlighet som betingelse for vekst. Man kan se den som en parabel over skapende virksomhet og vern om eget arbeid, eller som en samfunnslignelse om menneskets kår under totalitære regimer. Hvor stopper enkeltindividets rett til liv og frihet? Hva kan fellesskapet kreve?
«Baby Universe» er ikke redd for å stille de aller største spørsmålene, og i løpet av en times funderende figurteater rører den til og med ved selve meningen med livet. Historiene går parallelt og griper inn i hverandre. Man trenger ikke velge mellom perspektivene, man får dem alle på samme tid.
Mest for voksne
Utgangspunktet er dystert og pessimistisk, og rørende øyeblikk handler oftest om tap, som når forskeren synger om fuglesang til sitt barn og tilskueren brått husker at fuglesang, det får universet aldri høre. Fuglene har dødd ut. Mor og barn lever i en bunker under bakken. Men «Baby Universe» er først og fremst underholdende, håpefullt, klokt og humoristisk teater, og livsfilosofien og humoren beveger seg, som fortellingen, over flere nivåer. Noen av vitsene er subtile og sofistikerte. Andre er enkle, visuelle og lett tilgjengelige.
Riksteatret har satt anbefalt aldersgrense 11 år. Men voksne vil være en riktigere målgruppe. Ikke bare spilles «Baby Universe» på engelsk, men teksten er kompleks og elegant og fylt med referanser til politikk, kultur, vitenskap; Al Gore, Stephen Hawking, George Orwell, i tillegg til filmer og romaner fra det ytre rom. Mange av tolkningsmulighetene, den emosjonelle dybden og de filosofiske spørsmålene kan gå tapt for de yngste. Samtidig kan det tenkes at unge zappere & surfere finner tilstrekkelig glede i historiefortellingens grep, dens raskt skiftende scenespråk, parallelle og kryssende historielinjer og lekne estetikk til at de uansett gleder seg over forestillingen og får sitt univers utvidet.
Premiere var på Chateau Neuf i Oslo 14.01.2011.
Dystert, klokt og håpefullt.
Kampen for tilværelsen
«Baby Universe» utvider figurteatrets univers, og tilskuerens.
FIGURTEATER: Enden er nær. Sola dør, og menneskene kjemper for å overleve. I et underjordisk laboratorium blir et babyunivers født. Kan det bli redningen?
Smått og stort
Wakka Wakka har evnen til å koble de helt personlige og de aller største sammenhengene i en og samme fortelling. Deres forrige forestilling, «Fabrik», tok for seg holocaust sett gjennom en skredder fra Haugesund, verdenspolitikken og enkeltmennesket. I «Baby Universe» utvider de perspektivet ytterligere: Det handler om individet, samfunnet, verden, universet.
Miljøperspektivet er åpenbart, inkludert spark til dem som bagatelliserer det. Men historien fortelles i flere lag og har flere tolkningsmuligheter enn dette. Man kan se «Baby Universe» som en familiefabel om kjærlighet som betingelse for vekst. Man kan se den som en parabel over skapende virksomhet og vern om eget arbeid, eller som en samfunnslignelse om menneskets kår under totalitære regimer. Hvor stopper enkeltindividets rett til liv og frihet? Hva kan fellesskapet kreve?
«Baby Universe» er ikke redd for å stille de aller største spørsmålene, og i løpet av en times funderende figurteater rører den til og med ved selve meningen med livet. Historiene går parallelt og griper inn i hverandre. Man trenger ikke velge mellom perspektivene, man får dem alle på samme tid.
Mest for voksne
Utgangspunktet er dystert og pessimistisk, og rørende øyeblikk handler oftest om tap, som når forskeren synger om fuglesang til sitt barn og tilskueren brått husker at fuglesang, det får universet aldri høre. Fuglene har dødd ut. Mor og barn lever i en bunker under bakken. Men «Baby Universe» er først og fremst underholdende, håpefullt, klokt og humoristisk teater, og livsfilosofien og humoren beveger seg, som fortellingen, over flere nivåer. Noen av vitsene er subtile og sofistikerte. Andre er enkle, visuelle og lett tilgjengelige.
Riksteatret har satt anbefalt aldersgrense 11 år. Men voksne vil være en riktigere målgruppe. Ikke bare spilles «Baby Universe» på engelsk, men teksten er kompleks og elegant og fylt med referanser til politikk, kultur, vitenskap; Al Gore, Stephen Hawking, George Orwell, i tillegg til filmer og romaner fra det ytre rom. Mange av tolkningsmulighetene, den emosjonelle dybden og de filosofiske spørsmålene kan gå tapt for de yngste. Samtidig kan det tenkes at unge zappere & surfere finner tilstrekkelig glede i historiefortellingens grep, dens raskt skiftende scenespråk, parallelle og kryssende historielinjer og lekne estetikk til at de uansett gleder seg over forestillingen og får sitt univers utvidet.
Premiere var på Chateau Neuf i Oslo 14.01.2011.
Monday, December 6, 2010
November 2010: Legenden Johnny Cash
«Legenden Johnny Cash» av og med Benny Borg, Oslo Nye Centralteatret. Regi: Benny Borg.
Varm hyllest, nøktern form.
TERNING: FIRE
Cash kontant
Benny hyller Johnny.
SHOW: Tidligere kalte vi det «infotainment» - en blanding av informasjon og underholdning. I en tidsalder der man må underholdes for at man skal være villig til å la seg informere, har Benny Borgs info-country-kabaret unektelig et gammeldags preg. Det er ikke nødvendigvis et minus.
Borg kommer inn kledd i helsvart og begynner å synge. Raskt avbryter han seg selv for å fortelle. Slik veksler han. Borg går ikke inn i rollen som Cash; han hyller Cash, synger hans låter og forteller fra hans liv, samtidig som han bryter inn med kommentarer om sitt eget forhold til ham («jeg tenker på den gangen. . . », «nå har jeg satt meg i den situasjon. . . »). Slik understreker han preget av hyllest, samtidig som «Legenden Johnny Cash» også blir mindre emosjonell enn eksempelvis filmen «Walk The Line». Den musikalske hyllesten er prioriteten, og livshistorieutdragene som binder den sammen, gir et kronologisk bilde og øker informasjonsverdien. Preget er dels historietime, dels konsert, dels bokklubbmøte etter å ha lest en selvbiografi.
Benny Borg er alene på scenen gjennom hele forestillingen. Tidvis bruker han playback for å utdype lydbildet og gi følelsen av å ha et band i ryggen. Det er en styrke, ingen svakhet og noe han med fordel kunne gjort mer av.
Premiere var på Oslo Nye Centralteatret 25.11.10.
Varm hyllest, nøktern form.
TERNING: FIRE
Cash kontant
Benny hyller Johnny.
SHOW: Tidligere kalte vi det «infotainment» - en blanding av informasjon og underholdning. I en tidsalder der man må underholdes for at man skal være villig til å la seg informere, har Benny Borgs info-country-kabaret unektelig et gammeldags preg. Det er ikke nødvendigvis et minus.
Borg kommer inn kledd i helsvart og begynner å synge. Raskt avbryter han seg selv for å fortelle. Slik veksler han. Borg går ikke inn i rollen som Cash; han hyller Cash, synger hans låter og forteller fra hans liv, samtidig som han bryter inn med kommentarer om sitt eget forhold til ham («jeg tenker på den gangen. . . », «nå har jeg satt meg i den situasjon. . . »). Slik understreker han preget av hyllest, samtidig som «Legenden Johnny Cash» også blir mindre emosjonell enn eksempelvis filmen «Walk The Line». Den musikalske hyllesten er prioriteten, og livshistorieutdragene som binder den sammen, gir et kronologisk bilde og øker informasjonsverdien. Preget er dels historietime, dels konsert, dels bokklubbmøte etter å ha lest en selvbiografi.
Benny Borg er alene på scenen gjennom hele forestillingen. Tidvis bruker han playback for å utdype lydbildet og gi følelsen av å ha et band i ryggen. Det er en styrke, ingen svakhet og noe han med fordel kunne gjort mer av.
Premiere var på Oslo Nye Centralteatret 25.11.10.
Wednesday, November 17, 2010
November 2010: Et Juleeventyr
«Et Juleeventyr» av Charles Dickens, dramatisert av Ivar Tindberg med sangoversettelser av Ragnar Olsen, Hålogaland Teater. Med: Ketil Høegh, Maryon Eilertsen, Kristian Fr. Figenschow jr. m.fl. Regi: Ivar Tindberg.
Komitragisk melodrama.
En julekalkun
Hålogaland Teater vekker melodramaet til liv i «Et Juleeventyr».
TEATER: Til glede for nye lesere: Charles Dickens’ juleeventyr er en av verdens mest gjenfortalte, reproduserte og nytolkede julefortellinger. Det handler om grinebiteren og gjerrigknarken Scrooge (han som ga navn til Disneys omtrent like berømte gnier), rikmannen som julenatta får seg en vekker i drømme. Mens han sover besøkes han av julens ånder, som viser ham hva juleglede, menneskekjærlighet og kanskje til og med meningen med livet egentlig dreier seg om. Det er ikke å telle penger.
Hålogaland Teater, denne gang ved dramaturg & regissør Ivar Tindberg, går tilbake til røttene og presenterer melodramaet i all sin prakt. Det spares ikke på store ord eller store følelser. Samtidig er framstillingen gjort med en tydelig bevissthet om hvor velbrukt historien er, og den drømmeaktige, klisjéspekkede og ofte tegneserieaktige dramaturgien gir mer enn et streif av parodi. Til tider blir «Et Juleeventyr» en julekalkun – som når Kristian Fr. Figenschow jr. kommer zombie-rallende, raslende med lenker og sminket som lik, når lyn og torden skaper stormfull aften utenfor vinduene, eller når hovedrolleinnehaveren selv – en nær ugjenkjennelig Ketil Høegh – bryter rævkrok og flyr som fuglen. Maskedesigner Per Ragnar Karlsen har fått lov til å boltre seg, og sminke og parykker spiller en rolle som bør krediteres på lik linje med skuespillernes innsats. Det samme kan sies om scenograf Gjermund Andresens scenelandskap, som på en og samme tid lykkes i å framstå som dickensk tidsriktig og 2010-moderne, og som danner den perfekte ramme rundt både melankoli-, anger-, håp- og fellesskapsscener, for ikke å glemme den mest unyanserte tegnefilmkomikken.
Når juleeventyret er på sitt mest utagerende er det fristende å rulle med øynene. Men «Et Juleeventyr» har også kostelige, varme øyeblikk, ikke minst når de voksne legger fra seg ironi og sarkasme i samspill med barneskuespillerne som gjør sine roller helt uten ironisk distanse. Maryon Eilertsens nåtidsånd – en lubben nisse i grønn snekkerbukse og den eneste voksenfigur med et underfundig kroppsspråk – utgjør også et herlig komisk innslag.
Premiere var i Tromsø 11.11.10.
Komitragisk melodrama.
En julekalkun
Hålogaland Teater vekker melodramaet til liv i «Et Juleeventyr».
TEATER: Til glede for nye lesere: Charles Dickens’ juleeventyr er en av verdens mest gjenfortalte, reproduserte og nytolkede julefortellinger. Det handler om grinebiteren og gjerrigknarken Scrooge (han som ga navn til Disneys omtrent like berømte gnier), rikmannen som julenatta får seg en vekker i drømme. Mens han sover besøkes han av julens ånder, som viser ham hva juleglede, menneskekjærlighet og kanskje til og med meningen med livet egentlig dreier seg om. Det er ikke å telle penger.
Hålogaland Teater, denne gang ved dramaturg & regissør Ivar Tindberg, går tilbake til røttene og presenterer melodramaet i all sin prakt. Det spares ikke på store ord eller store følelser. Samtidig er framstillingen gjort med en tydelig bevissthet om hvor velbrukt historien er, og den drømmeaktige, klisjéspekkede og ofte tegneserieaktige dramaturgien gir mer enn et streif av parodi. Til tider blir «Et Juleeventyr» en julekalkun – som når Kristian Fr. Figenschow jr. kommer zombie-rallende, raslende med lenker og sminket som lik, når lyn og torden skaper stormfull aften utenfor vinduene, eller når hovedrolleinnehaveren selv – en nær ugjenkjennelig Ketil Høegh – bryter rævkrok og flyr som fuglen. Maskedesigner Per Ragnar Karlsen har fått lov til å boltre seg, og sminke og parykker spiller en rolle som bør krediteres på lik linje med skuespillernes innsats. Det samme kan sies om scenograf Gjermund Andresens scenelandskap, som på en og samme tid lykkes i å framstå som dickensk tidsriktig og 2010-moderne, og som danner den perfekte ramme rundt både melankoli-, anger-, håp- og fellesskapsscener, for ikke å glemme den mest unyanserte tegnefilmkomikken.
Når juleeventyret er på sitt mest utagerende er det fristende å rulle med øynene. Men «Et Juleeventyr» har også kostelige, varme øyeblikk, ikke minst når de voksne legger fra seg ironi og sarkasme i samspill med barneskuespillerne som gjør sine roller helt uten ironisk distanse. Maryon Eilertsens nåtidsånd – en lubben nisse i grønn snekkerbukse og den eneste voksenfigur med et underfundig kroppsspråk – utgjør også et herlig komisk innslag.
Premiere var i Tromsø 11.11.10.
Friday, October 15, 2010
Oktober 2010: Den hemmelege hagen
«Den hemmelege hagen» av Line Grünfeld etter Frances H. Burnett, oversatt av Ola E. Bø, Det Norske Teatret. Med: Heidi Ruud Ellingsen, Lars Funderud Johannessen, Audun Sandem m.fl. Regi: Erik Ulfsby.
Hyllest til dataspillet.
Ville vekster
Teateroppsetningen «Den hemmelege hagen» står langt fra boka «Den hemmelige hagen».
TEATER: Bokutgaven av Mary Lennox er en trumpete, sur og egenrådig tiåring som lærer verdien av fellesskap. Teaterutgaven av Mary Lennox (Heidi Ruud Ellingsen) er en usikker, ensom tenåring som kan samhold, men som må lære selvtillit og pågangsmot. Det gjør hun forbløffende fort. Men pistoler og kampsport til tross: Dette gjør teatrets Mary mer kjønnsstereotyp enn bokas.
I Erik Ulfsbys hage har det visuelle uttrykket fått forrangen, milevis foran persontegning, personutvikling, historieutvikling eller historiefortelling. Og visuelt er «Den hemmelege hagen» både helstøpt og engasjerende. Dataspillmetaforene gjennomføres i bevegelsesmønstre (bravo til koreograf Belinda Braza), i scenografi (Nora Furuholmen i fullt flor) og kostymer (stilsikkert av Even Børsum). Mary har fått tildelt et utseende som er dels Lara Croft, dels Lisbeth Salander, i en miks av hissig emo og lettkledd dominatrix. SM-estetikken som var så påtagelig da Ulfsby, Braza, Furuholmen og Børsum tolket «Jesus Christ Superstar» i fjor er fremtredende også i ungdomsoppsetningen av i år. En sekvens inneholder så mange referanser fra SM-klubber at mer snerpete foreldre bare må håpe at tenåringene ikke bruker pc-en til annet enn spill – og at disse ikke blir oppfattet. Resten av oss kan more oss over underholdningsverdien.
Også musikken, en blanding av mer eller mindre kjente poplåter i elektroniske arrangementer og nykomponerte trudelutter inspirert av polyfone data- og mobillyder, utvalgt og under ledelse av Atle Halstensen, matcher datatemaet. Det som er bortprioritert er utvikling og dybde i historie og personer. Marys historie ligner også her dataspillene. Det er viktigere å komme fra et nivå til det neste enn hva man tenker, føler eller gjør underveis.
Premiere var i Oslo 15.10.2010.
Hyllest til dataspillet.
Ville vekster
Teateroppsetningen «Den hemmelege hagen» står langt fra boka «Den hemmelige hagen».
TEATER: Bokutgaven av Mary Lennox er en trumpete, sur og egenrådig tiåring som lærer verdien av fellesskap. Teaterutgaven av Mary Lennox (Heidi Ruud Ellingsen) er en usikker, ensom tenåring som kan samhold, men som må lære selvtillit og pågangsmot. Det gjør hun forbløffende fort. Men pistoler og kampsport til tross: Dette gjør teatrets Mary mer kjønnsstereotyp enn bokas.
I Erik Ulfsbys hage har det visuelle uttrykket fått forrangen, milevis foran persontegning, personutvikling, historieutvikling eller historiefortelling. Og visuelt er «Den hemmelege hagen» både helstøpt og engasjerende. Dataspillmetaforene gjennomføres i bevegelsesmønstre (bravo til koreograf Belinda Braza), i scenografi (Nora Furuholmen i fullt flor) og kostymer (stilsikkert av Even Børsum). Mary har fått tildelt et utseende som er dels Lara Croft, dels Lisbeth Salander, i en miks av hissig emo og lettkledd dominatrix. SM-estetikken som var så påtagelig da Ulfsby, Braza, Furuholmen og Børsum tolket «Jesus Christ Superstar» i fjor er fremtredende også i ungdomsoppsetningen av i år. En sekvens inneholder så mange referanser fra SM-klubber at mer snerpete foreldre bare må håpe at tenåringene ikke bruker pc-en til annet enn spill – og at disse ikke blir oppfattet. Resten av oss kan more oss over underholdningsverdien.
Også musikken, en blanding av mer eller mindre kjente poplåter i elektroniske arrangementer og nykomponerte trudelutter inspirert av polyfone data- og mobillyder, utvalgt og under ledelse av Atle Halstensen, matcher datatemaet. Det som er bortprioritert er utvikling og dybde i historie og personer. Marys historie ligner også her dataspillene. Det er viktigere å komme fra et nivå til det neste enn hva man tenker, føler eller gjør underveis.
Premiere var i Oslo 15.10.2010.
Sunday, October 10, 2010
Oktober 2010: Velkommen
«Velkommen» av Nina E. Wester og Mikkel Bugge, Hålogaland Teater. Med: Espen Østman, Rebekka Nystabakk og Espen Renø Svendsen. Regi: Nina E. Wester.
Kjent og kjært.
Varmt velkommen
«Velkommen» er teatermontasje med mening. Mye mening.
TEATER: Nybrottsarbeid kan man knapt kalle det. «Velkommen» er moderne i uttrykket, men røttene er solid plantet i Hålogaland Teaters tradisjon. Dette er teatret som ble stiftet for å gi nordlendingene nordnorske historier, fortalt innenfra, ikke sett utenfra. Nettopp det er det «Velkommen» gjør.
Nina E. Wester og Mikkel Bugge har reist gjennom de norske og de russiske nordområdene, og de har snakket med folk flest. De som trives. De som mistrives. De som føler seg fanga på føkkings jævla nordpolen, og de som ikke kan tenke seg å bo noe annet sted. Dokumentarisk materiale er dekonstruert og rekonstruert og fortelles episodisk, i en collage av kultur og natur, fortid, framtid og nåtid. Det handler om tilhørighet, identitet og det levde liv.
Hverdagslig. Varmt. Kjent. Kjært. Innimellom er det absurd, men det er alltid stemningsfullt, og alltid betydningsfullt, selv i de øyeblikk der det ikke framstår som det der og da. Teksten er viktig, men i «Velkommen» er den ikke viktigst. Teateruttrykket består i enda større grad av fysisk uttrykte, stemningsskapende og komprimerte scener, et effektivt fortellergrep som både støtter og motsier ordene, og som lykkes i å formidle det som framstår som et hovedbudskap: Livet i nord kan være så mangt. Spesielt overraskende synes dette ikke å være, om man er født nord eller sør for Polarsirkelen.
Men «Velkommen» sikter ikke mot det overraskende, snarere mot gjenkjennelsen. Hyggen, heller enn ubehagelighetene. De fleste sekvensene tilhører hverdagsmenneskers hverdagsliv, med et innhold hverdagsmennesker kan kjenne seg igjen i, enten de bor i Tromsø, Loppa eller Moskva. Espen Renø Svendsen, Espen Østman og Rebekka Nystabakk skifter mellom skikkelser, i tid ustadig som nordlyset, i uttrykk stødige som Tromsdalstinden. Publikum blir underholdt, alle hygger seg, alle er velkomne. Slik skildrer «Velkommen» mennesket i nord. Den legger like stor vekt på «mennesket» som på «nord».
Premiere var i Tromsø 07.10.2010.
Kjent og kjært.
Varmt velkommen
«Velkommen» er teatermontasje med mening. Mye mening.
TEATER: Nybrottsarbeid kan man knapt kalle det. «Velkommen» er moderne i uttrykket, men røttene er solid plantet i Hålogaland Teaters tradisjon. Dette er teatret som ble stiftet for å gi nordlendingene nordnorske historier, fortalt innenfra, ikke sett utenfra. Nettopp det er det «Velkommen» gjør.
Nina E. Wester og Mikkel Bugge har reist gjennom de norske og de russiske nordområdene, og de har snakket med folk flest. De som trives. De som mistrives. De som føler seg fanga på føkkings jævla nordpolen, og de som ikke kan tenke seg å bo noe annet sted. Dokumentarisk materiale er dekonstruert og rekonstruert og fortelles episodisk, i en collage av kultur og natur, fortid, framtid og nåtid. Det handler om tilhørighet, identitet og det levde liv.
Hverdagslig. Varmt. Kjent. Kjært. Innimellom er det absurd, men det er alltid stemningsfullt, og alltid betydningsfullt, selv i de øyeblikk der det ikke framstår som det der og da. Teksten er viktig, men i «Velkommen» er den ikke viktigst. Teateruttrykket består i enda større grad av fysisk uttrykte, stemningsskapende og komprimerte scener, et effektivt fortellergrep som både støtter og motsier ordene, og som lykkes i å formidle det som framstår som et hovedbudskap: Livet i nord kan være så mangt. Spesielt overraskende synes dette ikke å være, om man er født nord eller sør for Polarsirkelen.
Men «Velkommen» sikter ikke mot det overraskende, snarere mot gjenkjennelsen. Hyggen, heller enn ubehagelighetene. De fleste sekvensene tilhører hverdagsmenneskers hverdagsliv, med et innhold hverdagsmennesker kan kjenne seg igjen i, enten de bor i Tromsø, Loppa eller Moskva. Espen Renø Svendsen, Espen Østman og Rebekka Nystabakk skifter mellom skikkelser, i tid ustadig som nordlyset, i uttrykk stødige som Tromsdalstinden. Publikum blir underholdt, alle hygger seg, alle er velkomne. Slik skildrer «Velkommen» mennesket i nord. Den legger like stor vekt på «mennesket» som på «nord».
Premiere var i Tromsø 07.10.2010.
Subscribe to:
Posts (Atom)
