«Et drømspill» av August Strindberg, oversatt av Ragnar Olsen, Hålogaland Teater. Med: Guri Johnson, Terje Skonseng Naudeer, Ketil Høegh m.fl. Regi: Hilda Hellwig.
Pessimisme i praksis.
Dystre drømmer
TEATER: Hilda Hellwig dyrker svartsindigheten i sin tolkning av «Et drømspill». Gudedatteren Agnes, hun som kom til jorden for å undersøke hvordan det står til, får ingen grunn til å tvile: Det er virkelig synd på menneskene.
Hellwig har gjort den vanligvis purunge Agnes til en godt voksen kvinne. I Guri Johnsens skikkelse er hun pasient på et nedslitt, fattigslig mentalsykehus. Her har hun tilsynelatende tilbrakt mesteparten av livet sitt, og nå nærmer det seg slutten. Vi møter henne i dødsøyeblikket, en følsomt portrettert, undrende kvinne som ser tilbake på det hun har opplevd og de mennesker hun har møtt.
Dette er et valg som kunne ha gitt en mer realistisk ramme til Strindbergs fragmentariske form, en forklaring for eksistensialismen. Men slik blir det likevel ikke, i stor grad fordi andre regivalg, repetisjoner og revideringer, trekker i den motsatte retningen og gjør «Et drømspill» ytterligere oppstykket og ofte forvirrende.
Ragnar Olsens nordnorske oversettelse ivaretar Strindbergs poetiske passasjer, i den grad disse har fått være med videre i Hellwigs bearbeidelse. Noe er strøket, tydeligvis med det formål å rendyrke dysterhet, pessimisme og mismot. Elendighetsbeskrivelsene dominerer, og de innslag som er av komikk tjener mest til å understreke klagesangen.
Premiere var i Tromsø 16.09.2010.
Monday, September 20, 2010
Wednesday, September 15, 2010
September 2010: Pappa
«Pappa» av Bjarni Haukur Thorsson, oversatt av Erik Lie, Thalia Teater/Lillestrøm Kulturhus. Med: Sven Nordin. Regi: Bjarni Haukur Thorsson.
Nært, kjært, varmt, trygt.
TERNING: FEM
En god far
«Pappa» er folkelig humor på sitt varmeste og mest sympatiske.
SHOW: Gjenkjennelsesverdien er stor. «Pappa» er et show for alle som er foreldre, alle som har foreldre, alle som kan tenke seg å bli foreldre og alle som absolutt ikke kan tenke seg å bli foreldre. Her er ingen utelatt.
Hvermansen
Tilsynelatende «byr han på seg selv», som det heter. Sven Nordin inviterer oss inn på badet der han står med nesehårsklipperen og i dobbeltsenga der han utstyrer seg med snorkeplaster mens kona putter inn øreproppene. Han viser fram private familiebilder og han forteller historier som utgir seg for å være private familieanekdoter. Men «Pappa» er naturligvis ikke Nordins historie. «Pappa» er en allmenn historie, en hyllest til hvermannsen, han som er halvparten hulemann og halvparten myk mann og som aldri slipper unna det faktum at han er familiemann. Det handler om de store følelsene, og om de bitte små, om kjærlighet og stolthet og om tapet av det som før barna het «fritid», om søvnmangel og sexmangel, og om de aller minste bagateller, inkludert bananspising, bæsjehumor og barnespråkbablerier.
Bred appell
Bjarni Haukur Thorsson, som også regisserte Nordins forrige soloshow «Hulemannen» og som skrev manus til tv-serien «Hos Martin», står bak manus, og allerede har andre versjoner av den vært vist på ti språk i tolv land. Mest handler den om småbarnsfasen og om fasen før den – graviditet og fødsel – en fase skuespilleren som framfører den for lengst har lagt bak seg. Det gjør ingenting. Sven Nordin er uansett rette mann for rollen, med sin blanding av bred appell og vidt register, og med et image som er dels gjennomsnittsmann og dels idealnordmann. Det er mer enn en smule forutsigbart. Men det er også hjertelig, varmt og raust, et eksempel på at «folkelig humor» ikke trenger å være (så veldig) plump og et bevis på at de nære ting er de kjære ting. Suksessen burde være sikret.
Premiere var på Lillestrøm Kulturhus 09.09.2010.
Nært, kjært, varmt, trygt.
TERNING: FEM
En god far
«Pappa» er folkelig humor på sitt varmeste og mest sympatiske.
SHOW: Gjenkjennelsesverdien er stor. «Pappa» er et show for alle som er foreldre, alle som har foreldre, alle som kan tenke seg å bli foreldre og alle som absolutt ikke kan tenke seg å bli foreldre. Her er ingen utelatt.
Hvermansen
Tilsynelatende «byr han på seg selv», som det heter. Sven Nordin inviterer oss inn på badet der han står med nesehårsklipperen og i dobbeltsenga der han utstyrer seg med snorkeplaster mens kona putter inn øreproppene. Han viser fram private familiebilder og han forteller historier som utgir seg for å være private familieanekdoter. Men «Pappa» er naturligvis ikke Nordins historie. «Pappa» er en allmenn historie, en hyllest til hvermannsen, han som er halvparten hulemann og halvparten myk mann og som aldri slipper unna det faktum at han er familiemann. Det handler om de store følelsene, og om de bitte små, om kjærlighet og stolthet og om tapet av det som før barna het «fritid», om søvnmangel og sexmangel, og om de aller minste bagateller, inkludert bananspising, bæsjehumor og barnespråkbablerier.
Bred appell
Bjarni Haukur Thorsson, som også regisserte Nordins forrige soloshow «Hulemannen» og som skrev manus til tv-serien «Hos Martin», står bak manus, og allerede har andre versjoner av den vært vist på ti språk i tolv land. Mest handler den om småbarnsfasen og om fasen før den – graviditet og fødsel – en fase skuespilleren som framfører den for lengst har lagt bak seg. Det gjør ingenting. Sven Nordin er uansett rette mann for rollen, med sin blanding av bred appell og vidt register, og med et image som er dels gjennomsnittsmann og dels idealnordmann. Det er mer enn en smule forutsigbart. Men det er også hjertelig, varmt og raust, et eksempel på at «folkelig humor» ikke trenger å være (så veldig) plump og et bevis på at de nære ting er de kjære ting. Suksessen burde være sikret.
Premiere var på Lillestrøm Kulturhus 09.09.2010.
September 2010: Kåre, Linn, men Christian Skolmen
«Kåre, Linn, men Christian Skolmen» av Linn Skåber, Karsten Fullu, Kjetil Kooyman, Kåre Conradi m.fl, Chat Noir. Med: Kåre Conradi, Linn Skåber og Christian Skolmen. Regi: Hans Marklund. Trio i takt og utakt TERNING: FIRE
Show på liksom
«Kåre, Linn, men Christian Skolmen» er et show om drømmen om et show.
SHOW: Kåre Conradi, Linn Skåber og Christian Skolmen leker med alle showbiz-klisjeene. Det er nok bittelitt mer morsomt for bransjefolk enn for den jevne publikummer.
Metashow
De tre er på riktig scene. Formen de har valgt, musikalsk hygge med innbakt moro, er et nikk og takk til Chat Noir-tradisjonen. Men i «Kåre, Linn, men Christian Skolmen» er det snakk om «moro» i gåseøyne. «Kåre, Linn, men Christian Skolmen» er et metashow, et show om et show der egne virkemidler kommenteres og gjøres til tema underveis. Opplegget er som følger: Kåre Conradi er «liksom» crooner-kongen. Linn Skåber er «liksom» komidronninga. «Liksom» er et nødvendig ord i begge disse sammenhengene, for begge to bryter med rollene og viser (og dette må også stå i gåseøyne) «mennesket bak». Christian Skolmen, forestillingens «men», er jokeren. Han er eksentrikeren som bryter reglene, avslører triksene og røper hemmelighetene. Han er den kunnskapsrike allroundskuespilleren som analyserer teknikkene og som bokstavelig talt (det er slett ikke noe «liksom» her) viser fram kortene sine for publikum.
Ja, men...
Tidvis treffer vittighetene, som i regissør Hans Marklunds elleville «Maraccas», en oppfølger til Skolmen/Skåber/Conradis ikke like vellykkede kurs i «Publikumskontakt» og «Snakke med publikum». Det fungerer i Kjetil Indregaards revynummer «Farseteknikk» og i Jon Niklas Rønning og Trond Hanssens avskjedssang «Et takk til nettopp deg» - der til og med billettprisen er et tema. Parodien på «Cabaret»-paradenummeret «Two Ladies», som i Skåbers norske tekst er blitt «To Mannfolk», er for så vidt elegant, men ser ut til å gå store deler av selv et bransjeorientert premierepublikum forbi, og Kåre Conradis harsellas med eget image i «Knalltøffe Kåre» og «Show Off» (førstnevnte med tekst av Fullu og Kooyman, sistnevnte med tekst av Conradi) blir rett og slett for intern til å bli morsom. Samme fare truer i flere av de øvrige innslagene. Linn Skåbers bittersøte «Vi danser så lett når vi sover» (med musikk skrevet av Atle Halstensen) er et velkomment brudd med tema i resten av showet.
Premiere var på Chat Noir 08.09.2010.
Show på liksom
«Kåre, Linn, men Christian Skolmen» er et show om drømmen om et show.
SHOW: Kåre Conradi, Linn Skåber og Christian Skolmen leker med alle showbiz-klisjeene. Det er nok bittelitt mer morsomt for bransjefolk enn for den jevne publikummer.
Metashow
De tre er på riktig scene. Formen de har valgt, musikalsk hygge med innbakt moro, er et nikk og takk til Chat Noir-tradisjonen. Men i «Kåre, Linn, men Christian Skolmen» er det snakk om «moro» i gåseøyne. «Kåre, Linn, men Christian Skolmen» er et metashow, et show om et show der egne virkemidler kommenteres og gjøres til tema underveis. Opplegget er som følger: Kåre Conradi er «liksom» crooner-kongen. Linn Skåber er «liksom» komidronninga. «Liksom» er et nødvendig ord i begge disse sammenhengene, for begge to bryter med rollene og viser (og dette må også stå i gåseøyne) «mennesket bak». Christian Skolmen, forestillingens «men», er jokeren. Han er eksentrikeren som bryter reglene, avslører triksene og røper hemmelighetene. Han er den kunnskapsrike allroundskuespilleren som analyserer teknikkene og som bokstavelig talt (det er slett ikke noe «liksom» her) viser fram kortene sine for publikum.
Ja, men...
Tidvis treffer vittighetene, som i regissør Hans Marklunds elleville «Maraccas», en oppfølger til Skolmen/Skåber/Conradis ikke like vellykkede kurs i «Publikumskontakt» og «Snakke med publikum». Det fungerer i Kjetil Indregaards revynummer «Farseteknikk» og i Jon Niklas Rønning og Trond Hanssens avskjedssang «Et takk til nettopp deg» - der til og med billettprisen er et tema. Parodien på «Cabaret»-paradenummeret «Two Ladies», som i Skåbers norske tekst er blitt «To Mannfolk», er for så vidt elegant, men ser ut til å gå store deler av selv et bransjeorientert premierepublikum forbi, og Kåre Conradis harsellas med eget image i «Knalltøffe Kåre» og «Show Off» (førstnevnte med tekst av Fullu og Kooyman, sistnevnte med tekst av Conradi) blir rett og slett for intern til å bli morsom. Samme fare truer i flere av de øvrige innslagene. Linn Skåbers bittersøte «Vi danser så lett når vi sover» (med musikk skrevet av Atle Halstensen) er et velkomment brudd med tema i resten av showet.
Premiere var på Chat Noir 08.09.2010.
Monday, September 6, 2010
September 2010: Min Familie
«Min Familie» av Tracy Letts, oversatt av Per Qvale, Den Nationale Scene. Med: Anne Marit Jacobsen, Marianne Nielsen, Wenche Kvamme m.fl. Regi: Kim Bjarke.
Tafatte menn og troll til kjerringer.
Klamme favntak
Den bergenske «Min Familie» spilles så frodig at den nærmer seg overgrodd.
TEATER: Tracy Letts’ innholdsspekkede familiesaga settes opp for andre gang i Norge, et halvår etter norsk premiere på Det Norske Teatret. Stykket blander elementer fra såpeoperaen inn i det tradisjonelle tette amerikanske emosjonelle dramaet, fylt av parallelt løpende historielinjer.
Regissør Kim Bjarke har åpenbart hatt vansker med å velge om han ville vektlegge de komiske eller de tragiske elementene i det. Skulle han iscenesette såpeserien eller dramaet? Der DNT spilte «Familien» som en galgenhumoristisk tragedie, går DNS’ «Min Familie» rett som det er inn i en nær fjollet letthet. Den språklige rikdommen hos Tracy Letts ivaretas. Replikkene – snertne, saftige, syrlige, salte og ofte spydige – kler bergensdialekten, hos de av skuespillerne som bruker den. Men spillet er så overlesset av virkemidler at man som tilskuer kan bli utmattet av å se på.
De to viktigste skikkelsene – Anne Marit Jacobsen som mor og Marianne Nielsen som hennes eldste datter – spilles i hovedsak som tragiske figurer. Mor Violet er fortvilet ondskapsfull, manipulerende og beklemmende nær, en emosjonell utpresser. Hun misbruker piller, men også sin makt over døtrene. Datteren Barbara går inn i stykket som anstrengt behersket, men gradvis rakner fasaden og hennes tro på hva hun er i stand til å gjøre. Disse to, og Helge Jordal (som forsvinner på et tidlig tidspunkt) redder oppsetningen fra forflatning.
Rollegalleriet rundt dem fremstilles mer endimensjonelt. Trolig er tanken at de skal nærme seg komedien (eller såpen?), og i første akt går Wenche Kvamme som den vulgære tante Mattie Fae lukt inn i overspillet. Flere av de andre nærmer seg også, spesielt datteren Karen (Ellen Birgitte Winther) som snakker som en selvhjelpsbok og hennes forlovede Steve (Kim Kalsås) som ikke kunne vært sleskere. Disse, som dramaet i sin helhet, ville hatt godt av en noe strammere regi.
Premiere var på DNS 05.09.2010.
Tafatte menn og troll til kjerringer.
Klamme favntak
Den bergenske «Min Familie» spilles så frodig at den nærmer seg overgrodd.
TEATER: Tracy Letts’ innholdsspekkede familiesaga settes opp for andre gang i Norge, et halvår etter norsk premiere på Det Norske Teatret. Stykket blander elementer fra såpeoperaen inn i det tradisjonelle tette amerikanske emosjonelle dramaet, fylt av parallelt løpende historielinjer.
Regissør Kim Bjarke har åpenbart hatt vansker med å velge om han ville vektlegge de komiske eller de tragiske elementene i det. Skulle han iscenesette såpeserien eller dramaet? Der DNT spilte «Familien» som en galgenhumoristisk tragedie, går DNS’ «Min Familie» rett som det er inn i en nær fjollet letthet. Den språklige rikdommen hos Tracy Letts ivaretas. Replikkene – snertne, saftige, syrlige, salte og ofte spydige – kler bergensdialekten, hos de av skuespillerne som bruker den. Men spillet er så overlesset av virkemidler at man som tilskuer kan bli utmattet av å se på.
De to viktigste skikkelsene – Anne Marit Jacobsen som mor og Marianne Nielsen som hennes eldste datter – spilles i hovedsak som tragiske figurer. Mor Violet er fortvilet ondskapsfull, manipulerende og beklemmende nær, en emosjonell utpresser. Hun misbruker piller, men også sin makt over døtrene. Datteren Barbara går inn i stykket som anstrengt behersket, men gradvis rakner fasaden og hennes tro på hva hun er i stand til å gjøre. Disse to, og Helge Jordal (som forsvinner på et tidlig tidspunkt) redder oppsetningen fra forflatning.
Rollegalleriet rundt dem fremstilles mer endimensjonelt. Trolig er tanken at de skal nærme seg komedien (eller såpen?), og i første akt går Wenche Kvamme som den vulgære tante Mattie Fae lukt inn i overspillet. Flere av de andre nærmer seg også, spesielt datteren Karen (Ellen Birgitte Winther) som snakker som en selvhjelpsbok og hennes forlovede Steve (Kim Kalsås) som ikke kunne vært sleskere. Disse, som dramaet i sin helhet, ville hatt godt av en noe strammere regi.
Premiere var på DNS 05.09.2010.
September 2010: Next to Normal
«Next to Normal» av Brian Yorkey og Tom Kitt, oversatt av Odd W. Surén, Det Norske Teatret. Med: Heidi Gjermundsen Broch, Jon Bleikli Devik, Frank Kjosås, Charlotte Frogner m.fl. Regi: Svein Sturla Hungnes. Koreografi: Marianne Skovli Aamodt. Musikalsk ledelse: Atle Halstensen/Svenn Erik Kristoffersen.
Unormalt sterkt
Brutalt god
«Next to Normal» er et sjelevrengende sterkt familiedrama.
MUSIKAL: Diana (Heidi Gjermundsen Broch) har levd halve sitt liv i mental ubalanse. «Next to Normal» er rystende, rørende teater om hvordan det er for henne og for dem som står henne nær.
Sinnrikt
Scenebildet er et hus i flere etasjer. Ingen vegger, vi ser rett inn. Inni og utenfor det utspilles scenene, ofte parallelt. Slik melodilinjene flettes i hverandre og i teksten, foregår handlingen på flere plan. Noe er virkelig, noe er imaginært, og hva som er hva, blir først klart etter hvert som dramaet utvikles og utdypes. Slik blir vi gjort delaktige i Dianas vrangforestillinger, men vi får også se alt det hun går glipp av. Hva det koster å være sterk. Hva det koster å være oversett. Heidi Gjermundsen Broch rommer alle Dianas sinnsstemninger. Nervøsiteten. Uroen. Apatien og virkelighetsflukten. Det anstrengte. Det maniske. Aggresjonen. Desperasjonen. Håpet. Detaljene oppleves riktige, like ned til det bunnløse blikket hun har når hun sier «eg kjenner ingenting». Like ned til måten hun holder pennen når hun skriver under elektrosjokkpapirene. I kroppsspråket, og i stemmen, som av og til er bryskt avvisende, som en forsvarsmekanisme, av og til distansert, fordi hodet er andre steder, av og til nakent sårbar, fordi hun plutselig vet hvor hun er.
Uvant musikal«Next to Normal» vant i år Pulitzer-prisen for beste drama. Bare sju musikaler har gjort det før den, og ingen av dem har vært så viktige som denne. Sjelden ser vi så kraftfulle teatertekster oppført med eller uten musikk. Tonefølget rommer like mange stemninger og nyanser som teksten. Tidvis utdyper musikken rolleskikkelsenes følelsesmessige ståsted. Tidvis gir den publikum pauser for å puste friere enn vi kunne ha gjort, hadde stykket blitt spilt som rent tekstdrama eller rent fysisk teater. Slik får vi ta inn over oss styrken i det vi ser.
«Next to Normal» er ingen feelgood-musikal. Nettopp derfor føles den så god å se.
Premiere var på Det Norske Teatret 04.09.2010.
Unormalt sterkt
Brutalt god
«Next to Normal» er et sjelevrengende sterkt familiedrama.
MUSIKAL: Diana (Heidi Gjermundsen Broch) har levd halve sitt liv i mental ubalanse. «Next to Normal» er rystende, rørende teater om hvordan det er for henne og for dem som står henne nær.
Sinnrikt
Scenebildet er et hus i flere etasjer. Ingen vegger, vi ser rett inn. Inni og utenfor det utspilles scenene, ofte parallelt. Slik melodilinjene flettes i hverandre og i teksten, foregår handlingen på flere plan. Noe er virkelig, noe er imaginært, og hva som er hva, blir først klart etter hvert som dramaet utvikles og utdypes. Slik blir vi gjort delaktige i Dianas vrangforestillinger, men vi får også se alt det hun går glipp av. Hva det koster å være sterk. Hva det koster å være oversett. Heidi Gjermundsen Broch rommer alle Dianas sinnsstemninger. Nervøsiteten. Uroen. Apatien og virkelighetsflukten. Det anstrengte. Det maniske. Aggresjonen. Desperasjonen. Håpet. Detaljene oppleves riktige, like ned til det bunnløse blikket hun har når hun sier «eg kjenner ingenting». Like ned til måten hun holder pennen når hun skriver under elektrosjokkpapirene. I kroppsspråket, og i stemmen, som av og til er bryskt avvisende, som en forsvarsmekanisme, av og til distansert, fordi hodet er andre steder, av og til nakent sårbar, fordi hun plutselig vet hvor hun er.
Uvant musikal«Next to Normal» vant i år Pulitzer-prisen for beste drama. Bare sju musikaler har gjort det før den, og ingen av dem har vært så viktige som denne. Sjelden ser vi så kraftfulle teatertekster oppført med eller uten musikk. Tonefølget rommer like mange stemninger og nyanser som teksten. Tidvis utdyper musikken rolleskikkelsenes følelsesmessige ståsted. Tidvis gir den publikum pauser for å puste friere enn vi kunne ha gjort, hadde stykket blitt spilt som rent tekstdrama eller rent fysisk teater. Slik får vi ta inn over oss styrken i det vi ser.
«Next to Normal» er ingen feelgood-musikal. Nettopp derfor føles den så god å se.
Premiere var på Det Norske Teatret 04.09.2010.
September 2010: Flink Pike
«Flink Pike» av Pernille Sørensen og Anne Bjørnstad m.fl, Latter. Med: Pernille Sørensen. Regi: Pernille Sørensen med assistanse fra Are Kalvø. Produsent: Elina Krantz.
Dette gikk så fint!
TERNING: FEM
Superkvinne
Pernille Sørensen er ikke bare en flink pike. Hun er en drivende dyktig dame.
SHOW: Er man vokst opp i rekkehus i Bærum, snakker engelsk med Oxford-uttale og var Akershus fylkes første sykkelhjelmbruker, er det en ting i verden som ikke kan unngås. Man får stempelet som flink pike.
I «Flink Pike» gjør Pernille Sørensen et særdeles kompetent forsøk på å fjerne «stempelet» fra «stempelet», og noe «syndrom» vil hun i hvert fall ikke høre snakk om. I «Flink Pike» skal de flinke pikene få oppreisning. Nå skjønner naturligvis både flinke piker og rotehoder at akkurat det ikke hadde trengt å bli særlig morsomt. Men i tilfellet «Flink Pike» er det morsomt det blir, til tider hylende morsomt, for i tillegg til å være flink til å brette sokker og tegne border rundt smågroteske limericks, er Sørensen også usedvanlig talentfull når det gjelder å få sitt publikum til å le. Tekstene, skrå og personlige og ofte overraskende, har hun har selv skrevet de fleste av, i samarbeid med Anne Bjørnstad (som også var en av tekstforfatterne bak «Melonas»). Are Kalvø har bidratt med rådgivning og redigering, og resultatet er et show som egner seg både for de perfeksjonistiske og slabbedaskene blant oss, begge deler av begge kjønn. Tematikken er i stor grad feminin, men også menn vil finne mye å le av. Mette-Marits videoblogg og showvisitt frisker opp formen, som ellers er standup-orientert med Pernille alene på scenen.
Premiere var på Latter 03.09.2010. Anmeldelsen er skrevet ut fra generalprøve dagen før.
Dette gikk så fint!
TERNING: FEM
Superkvinne
Pernille Sørensen er ikke bare en flink pike. Hun er en drivende dyktig dame.
SHOW: Er man vokst opp i rekkehus i Bærum, snakker engelsk med Oxford-uttale og var Akershus fylkes første sykkelhjelmbruker, er det en ting i verden som ikke kan unngås. Man får stempelet som flink pike.
I «Flink Pike» gjør Pernille Sørensen et særdeles kompetent forsøk på å fjerne «stempelet» fra «stempelet», og noe «syndrom» vil hun i hvert fall ikke høre snakk om. I «Flink Pike» skal de flinke pikene få oppreisning. Nå skjønner naturligvis både flinke piker og rotehoder at akkurat det ikke hadde trengt å bli særlig morsomt. Men i tilfellet «Flink Pike» er det morsomt det blir, til tider hylende morsomt, for i tillegg til å være flink til å brette sokker og tegne border rundt smågroteske limericks, er Sørensen også usedvanlig talentfull når det gjelder å få sitt publikum til å le. Tekstene, skrå og personlige og ofte overraskende, har hun har selv skrevet de fleste av, i samarbeid med Anne Bjørnstad (som også var en av tekstforfatterne bak «Melonas»). Are Kalvø har bidratt med rådgivning og redigering, og resultatet er et show som egner seg både for de perfeksjonistiske og slabbedaskene blant oss, begge deler av begge kjønn. Tematikken er i stor grad feminin, men også menn vil finne mye å le av. Mette-Marits videoblogg og showvisitt frisker opp formen, som ellers er standup-orientert med Pernille alene på scenen.
Premiere var på Latter 03.09.2010. Anmeldelsen er skrevet ut fra generalprøve dagen før.
Friday, September 3, 2010
September 2010: Lang dags ferd mot natt
Som anmelder har jeg ennå ikke angret på noe av det jeg har skrevet under presset fra deadline. Jeg kan stå for alt. Men jeg har ofte tenkt at det-eller-det burde jeg også ha sagt, det-eller-det burde jeg utdypet eller forklart. I denne teksten ønsker jeg at jeg hadde sagt mer om skuespillernes innsats før jeg publiserte, gjerne i første avsnitt etter "Bjørn Sundquist som myk mann":
"Skuespillerprestasjonene imponerer. Pål Sverre Valheim Hagen gjør en fin og følsom tolkning av tuberkulosesyke Edmund. Anders Baasmo Christiansen er som Jamie en negativ naturkraft, svartsindig i all sin sårbarhet. Bjørn Sundquist og Liv Ullmann er ekspressivt emosjonelle og ofte gripende i tett samspill som ekteparet Tyrone. Men regissør Stein Winge lar ikke skikkelsene få rom til gradvis å utvikle seg, og slik blir spenningsoppbyggingen mindre anspent enn den kunne – og burde - ha vært."
«Lang dags ferd mot natt» av Eugene O’Neill, oversatt av Svein Selvig, Riksteatret. Med: Liv Ullmann, Bjørn Sundquist, Anders Baasmo Christiansen, Pål Sverre Valheim Hagen og Viktoria Winge. Regi: Stein Winge.
Et snev av pekefinger.
Tragedie i klartekst
Stein Winge velger tydelighet framfor poesi i sin «Lang dags ferd mot natt».
TEATER: Riksteatrets «Lang dags ferd mot natt» er historisk av to grunner: For første gang på 35 år turnerer Liv Ullmann norske teaterscener. Og for første gang kan publikum se Bjørn Sundquist som myk mann.
TRIST'
«Lang dags ferd mot natt» er en av verdenshistoriens tristeste og mest poetiske teaterstykker. Skuespillerfamilien Tyrone har to lidenskaper: Ord og rus. Rusen er sorg, rusen er trøst, rusen er livsløgn og tidsfordriv og årsak til all smerte. Samtidig er rusen den eneste måten de vet å lindre sin smerte. Far James og sønnene Jamie og Edmund drikker. Mor Mary fyller kroppen med morfin.
I Eugene O’Neills sterkt selvbiografiske tekst avdekkes dette litt for litt. I Stein Winges regi er det svært tydelig svært tidlig. Ved frokost møter vi en tilsynelatende lykkelig familie. Før lunsj er alle illusjoner døde. Faktisk er John-Kristian Alsakers scenografi forestillingens mest subtile aspekt. Den går ton i ton i tåkefarger, lyst blått, lyst grått, lyst brunt.
NY BALANSE
I teksten er James den dominerende kraft. Man får nærmest inntrykk av at det er han som har drevet kona og sønnene inn i misbruket, med sin gjerrighet og egoisme. I Riksteatrets tolkning er maktbalansen forskjøvet. Bjørn Sundquist framstår som nærmest frivolt følsom, mild og manipulert, en genuin kunstnersjel som er forelsket i sin kone og prisgitt hennes luner. Liv Ullmanns Mary blir tilsvarende manipulerende. Hovedårsaken til dette er at hennes forandring skjer raskt, så raskt. Fra å være flørtende nevrotisk etter frokost er hun transformert allerede før formiddagen er omme. Bevegelsene blir krappere, ytringene hardere, stemmen skarpere. Hun snakker høyere og hun har en avstand i kommunikasjonen mellom seg og medspillerne som understreker misbruket. Kan vi kalle det moralisme? Det er i alle fall fristende å si at Stein Winge har valgt å bruke stykket som en advarsel mot rusens nedbrytende kraft.
"Skuespillerprestasjonene imponerer. Pål Sverre Valheim Hagen gjør en fin og følsom tolkning av tuberkulosesyke Edmund. Anders Baasmo Christiansen er som Jamie en negativ naturkraft, svartsindig i all sin sårbarhet. Bjørn Sundquist og Liv Ullmann er ekspressivt emosjonelle og ofte gripende i tett samspill som ekteparet Tyrone. Men regissør Stein Winge lar ikke skikkelsene få rom til gradvis å utvikle seg, og slik blir spenningsoppbyggingen mindre anspent enn den kunne – og burde - ha vært."
«Lang dags ferd mot natt» av Eugene O’Neill, oversatt av Svein Selvig, Riksteatret. Med: Liv Ullmann, Bjørn Sundquist, Anders Baasmo Christiansen, Pål Sverre Valheim Hagen og Viktoria Winge. Regi: Stein Winge.
Et snev av pekefinger.
Tragedie i klartekst
Stein Winge velger tydelighet framfor poesi i sin «Lang dags ferd mot natt».
TEATER: Riksteatrets «Lang dags ferd mot natt» er historisk av to grunner: For første gang på 35 år turnerer Liv Ullmann norske teaterscener. Og for første gang kan publikum se Bjørn Sundquist som myk mann.
TRIST'
«Lang dags ferd mot natt» er en av verdenshistoriens tristeste og mest poetiske teaterstykker. Skuespillerfamilien Tyrone har to lidenskaper: Ord og rus. Rusen er sorg, rusen er trøst, rusen er livsløgn og tidsfordriv og årsak til all smerte. Samtidig er rusen den eneste måten de vet å lindre sin smerte. Far James og sønnene Jamie og Edmund drikker. Mor Mary fyller kroppen med morfin.
I Eugene O’Neills sterkt selvbiografiske tekst avdekkes dette litt for litt. I Stein Winges regi er det svært tydelig svært tidlig. Ved frokost møter vi en tilsynelatende lykkelig familie. Før lunsj er alle illusjoner døde. Faktisk er John-Kristian Alsakers scenografi forestillingens mest subtile aspekt. Den går ton i ton i tåkefarger, lyst blått, lyst grått, lyst brunt.
NY BALANSE
I teksten er James den dominerende kraft. Man får nærmest inntrykk av at det er han som har drevet kona og sønnene inn i misbruket, med sin gjerrighet og egoisme. I Riksteatrets tolkning er maktbalansen forskjøvet. Bjørn Sundquist framstår som nærmest frivolt følsom, mild og manipulert, en genuin kunstnersjel som er forelsket i sin kone og prisgitt hennes luner. Liv Ullmanns Mary blir tilsvarende manipulerende. Hovedårsaken til dette er at hennes forandring skjer raskt, så raskt. Fra å være flørtende nevrotisk etter frokost er hun transformert allerede før formiddagen er omme. Bevegelsene blir krappere, ytringene hardere, stemmen skarpere. Hun snakker høyere og hun har en avstand i kommunikasjonen mellom seg og medspillerne som understreker misbruket. Kan vi kalle det moralisme? Det er i alle fall fristende å si at Stein Winge har valgt å bruke stykket som en advarsel mot rusens nedbrytende kraft.
Subscribe to:
Posts (Atom)
