September 2010: Lang dags ferd mot natt

Som anmelder har jeg ennå ikke angret på noe av det jeg har skrevet under presset fra deadline. Jeg kan stå for alt. Men jeg har ofte tenkt at det-eller-det burde jeg også ha sagt, det-eller-det burde jeg utdypet eller forklart. I denne teksten ønsker jeg at jeg hadde sagt mer om skuespillernes innsats før jeg publiserte, gjerne i første avsnitt etter "Bjørn Sundquist som myk mann":

"Skuespillerprestasjonene imponerer. Pål Sverre Valheim Hagen gjør en fin og følsom tolkning av tuberkulosesyke Edmund. Anders Baasmo Christiansen er som Jamie en negativ naturkraft, svartsindig i all sin sårbarhet. Bjørn Sundquist og Liv Ullmann er ekspressivt emosjonelle og ofte gripende i tett samspill som ekteparet Tyrone. Men regissør Stein Winge lar ikke skikkelsene få rom til gradvis å utvikle seg, og slik blir spenningsoppbyggingen mindre anspent enn den kunne – og burde - ha vært."

«Lang dags ferd mot natt» av Eugene O’Neill, oversatt av Svein Selvig, Riksteatret. Med: Liv Ullmann, Bjørn Sundquist, Anders Baasmo Christiansen, Pål Sverre Valheim Hagen og Viktoria Winge. Regi: Stein Winge.
Et snev av pekefinger.

Tragedie i klartekst

Stein Winge velger tydelighet framfor poesi i sin «Lang dags ferd mot natt».

TEATER: Riksteatrets «Lang dags ferd mot natt» er historisk av to grunner: For første gang på 35 år turnerer Liv Ullmann norske teaterscener. Og for første gang kan publikum se Bjørn Sundquist som myk mann.
TRIST'
«Lang dags ferd mot natt» er en av verdenshistoriens tristeste og mest poetiske teaterstykker. Skuespillerfamilien Tyrone har to lidenskaper: Ord og rus. Rusen er sorg, rusen er trøst, rusen er livsløgn og tidsfordriv og årsak til all smerte. Samtidig er rusen den eneste måten de vet å lindre sin smerte. Far James og sønnene Jamie og Edmund drikker. Mor Mary fyller kroppen med morfin.
I Eugene O’Neills sterkt selvbiografiske tekst avdekkes dette litt for litt. I Stein Winges regi er det svært tydelig svært tidlig. Ved frokost møter vi en tilsynelatende lykkelig familie. Før lunsj er alle illusjoner døde. Faktisk er John-Kristian Alsakers scenografi forestillingens mest subtile aspekt. Den går ton i ton i tåkefarger, lyst blått, lyst grått, lyst brunt.
NY BALANSE
I teksten er James den dominerende kraft. Man får nærmest inntrykk av at det er han som har drevet kona og sønnene inn i misbruket, med sin gjerrighet og egoisme. I Riksteatrets tolkning er maktbalansen forskjøvet. Bjørn Sundquist framstår som nærmest frivolt følsom, mild og manipulert, en genuin kunstnersjel som er forelsket i sin kone og prisgitt hennes luner. Liv Ullmanns Mary blir tilsvarende manipulerende. Hovedårsaken til dette er at hennes forandring skjer raskt, så raskt. Fra å være flørtende nevrotisk etter frokost er hun transformert allerede før formiddagen er omme. Bevegelsene blir krappere, ytringene hardere, stemmen skarpere. Hun snakker høyere og hun har en avstand i kommunikasjonen mellom seg og medspillerne som understreker misbruket. Kan vi kalle det moralisme? Det er i alle fall fristende å si at Stein Winge har valgt å bruke stykket som en advarsel mot rusens nedbrytende kraft.