August 2010: Et Dukkehjem

«Et Dukkehjem» av Henrik Ibsen, Nationaltheatret Amfiscenen. Med: Ågot Sendstad, Thorbjørn Harr, Øystein Røger m.fl. Regi: Laurent Chétouane.
Tekstfokusert distanseløp.

Maskefall

I Laurent Chétouanes «Et Dukkehjem»-tolkning er masken viktigere enn ansiktet bak.

TEATER: Nora (Ågot Sendstad) leser sine ord fra et manus. Hun blar åpenlyst om. Hun vier tekstarkene større oppmerksomhet enn sine motspillere. Dette er hovedgrepet i Laurent Chétouanes «Et Dukkehjem»-regi. Hensikten er, som han også selv forklarer i programmet, å understreke løgnen og det sosiale spillet i stykket. Hans Nora er ikke et uvitende barn, hun spiller rollen som et uvitende barn for å la sin mann føle seg sterkere enn han er.
Grep nummer to ligger i det visuelle. Patrick Kochs scenografi er kun et skjelett av et hjem, og samtlige skuespillere har kostymer i to lag: Et ytre, voksent og dystert antrekk som representerer masken, og en indre fargesterk trikot som framvises i større eller mindre grad når skikkelsene blottstiller sine ekte følelser.
Formen gir «Et Dukkehjem» en karakter av leseprøve, et tekstorientert uttrykk som fordrer stor konsentrasjon fra sitt publikum. Samtidig understreker den det kunstige ved livet i dukkehjemmet. Det falske, det iscenesatte, det unaturlige. Tomheten og avstanden. Mest oppriktig er Chétouanes Nora i scenene med Dr. Rank, som jo også Ibsen ga henne det mest jevnbyrdige forholdet til (Øystein Røger). Dessuten i de mest følelsesladde scenene, som når hun forsvarer sitt falskneri for sakfører Krogstad (Lasse Lindtner), når hun ber Kristine Linde (Liv Bernhoft Osa) om å være sitt vitne og, naturligvis, i sluttoppgjøret med Torvald (Thorbjørn Harr). Her holder hun oftere blikkontakt, hun har en mykere og mindre deklamerende bruk av stemmen, hun beveger seg lenger vekk fra manusarkene, hun uttrykker følelse med kroppen. I disse scenene får Ågot Sendstad demonstrert at hennes skuespillerregister er videre enn Chétouanes Noras, en påminnelse som vil få enkelte tilskuere til å nikke i respekt og andre til å savne mer Sendstad i den Nora vi får se resten av tiden.
Inderlig blir det aldri. Den av stykkets replikker som sies med størst patos, er Dr. Ranks «Helmer, gi meg en sigar». Denne «Et Dukkehjem» er snarere en intellektuell tekstøvelse der distansen blir det største temaet. Nora er knapt til stede i sitt eget liv, og hun vet det. Det er hennes tragedie. Alt annet er bare detaljer i masken som til slutt må falle.

Premiere var på Nationaltheatret 27.08.2010.