Forrige gang jeg anmeldte Sebastian Hartmann, mars 2008

«Leonce og Lena» etter Georg Büchner, bearbeidet av Sebastian Hartmann og
oversatt av Trond Winje. Hovedscenen, Nationaltheatret. Med: Jan Grønli, Jan Gunnar Røise, Mariann Saastad Ottesen m.fl. Regi: Sebastian Hartmann.
Tilværelsens uutholdelige vanskelighet

Harde kår

Morer eller kjeder vi oss til døde? Det spørs.

TEATER: La oss starte med en tilståelse: Undertegnede har aldri vært noen stor fan av dobbel Heddapris-vinner Sebastian Hartmann. Der andre hyller hans kreative bruk av teatrale virkemidler, ser jeg en regissør som er så opptatt av form at det går på bekostning av innhold. Jeg oppfattet hans versjon av «John Gabriel Borkman» som masete og påtatt, og selv om jeg likte «Markens Grøde», følte jeg også der at effektene var så mange at de skygget for Ingers tragedie og Isaks humanisme. I «Leonce og Lena» samarbeider handling og virkemidler bedre enn før. Men også her finnes mer av virkemidler enn av handling.
Hybrid
Opprinnelig er Georg Büchners «Leonce og Lena» (fra 1836) dels romantisk komedie, dels eksistensiell satire. Romansen: Et ungt adelspar skal tvangsgiftes, begge motsetter seg ekteskapet, rømmer, møtes uten å kjenne den andres identitet, og forelsker seg. Satiren: Adelen kjeder seg. Adelen har ikke noe meningsfylt å bruke tiden til. Ergo er adelen overflødig. Sebastian Hartmann har i sin regi strøket hele historien om Leonce og Lena, erstattet den med en rammefortelling om en hjertesyk mann (Grønli) og utvidet kjedsomhetsperspektivet. Menneskene kjeder seg. Menneskene har ikke noe meningsfylt å bruke tiden til. Til en viss grad er dette en logisk utvidelse. I denne delen av verden er vi «alle» så rike at vi «alle» er adel. Men betyr det også at menneskene er overflødige? Ikke forvent å få svaret her. Sammenhengende er fortellingen ikke.
I sentrum står Jan Grønlis rollefigur. Vi møter ham i minner og fantasier, filosofiske og kvasifilosofiske funderinger. Motspillerne framstår i større grad som hjelpemidler for Grønlis rolletegning enn som selvstendige rollefigurer. De synliggjør følelser, vanskeligheter eller livsaspekter for ham. Han er den som gjør «Leonce og Lena» severdig, som bryter gjennom fråtsingen i effekter, og som, uansett hvilken følelse han er i, framstår som menneskelig.
Fare: kjedsomhet
Faren ved en oppsetning om kjedsomhet er åpenbar: Man risikerer å kjede sitt publikum. Büchner (1813-837) løste problemet gjennom en dialog så absurd at den kunne gitt inspirasjon til Monty Python. Sebastian Hartmann har beholdt noe av denne dialogen, lagt i andre munner og satt i andre sammenhenger, men hans viktigste våpen i kamp mot (publikums) kjedsomhet, er hans sedvanlige effektmakeri.
Noen av virkemidlene er etter hvert så velbrukte at de kan kalles Hartmann-signaturer: Ivrig filmbruk, gjennomgående bevisst fargebruk og en formlek der tid og sted først oppløses, for så å settes sammen på nye måter. Dessuten primale brøl, mimespill med usynlige rekvisitter og brå brudd med handlingen, der musikk eller dans brukes for å skape absurde kontraster. Andre grep (som ikke trenger røpes her) evner fortsatt å overraske, men i sum er dette Sebastian Hartmann slik Norge har sett Sebastian Hartmann før. Kjedelig er det ikke. Spesielt spennende er det heller ikke. Og undertegnede er fortsatt ingen stor fan.

Denne anmeldelsen sto på trykk 9. mars 2008, etter premiere på Nationaltheatret dagen før.