September 2015: Petra von Kants bitre tårer

«Petra von Kants bitre tårer». Trøndelag Teater. Av: Rainer Werner Fassbinder med innslag av Eirik Fauske, oversatt av: Kjell Askildsen. Med: Mira Dyrnes Askelund, Kathrine Thorborg Johansen, Silje Lundblad og Henriette Marø. Regi: Erlend Samnøen.

Underholder og underminerer.

TERNING: FIRE 

Petra von Kants muntre tårer

Trøndelag Teater setter opp «Petra von Kants bitre tårer», og det latterlige i det inderlige stilles ut.

TEATER: Petra von Kant, suksessrik klesdesigner, forelsker seg. I Karin, en kvinne som er helt feil for henne.

Rainer Werner Fassbinders drama - et drama han selv skapte både i film- og teaterform - har på Trøndelag Teater fått form av selvkommenterende metateatral formlek.

Formforskning

På sitt enkleste nivå er «Petra von Kants bitre tårer» et trekantdrama mellom den dypt forelskede Petra (Silje Lundblad), den ustadige Karin (Kathrine Thorborg Johansen) og Petras hardt prøvede, stille tilbedende assistent Marlene (Mira Dyrnes Askelund), med Sidonie og Petras mor (begge Henriette Marø) og Petras datter Gabi (også Askelund) som bipersoner.

I Trøndelag blir denne historien underordnet en formutforskning som utfordrer grunnhistorien og stiller spørsmål med hva som egentlig kan fastslås om menneskers opplevelse av egne liv, personligheter, følelser og forhold til andre. Forestillingen setter Fassbinders tekst opp mot nye beskrivende og kommenterende tekstinnslag av Eirik Fauske. Kontraster mellom det som sies og det som utføres fungerer tidvis utvidende, tidvis innskrenkende.

Underholdende

I forestillingen leses sceneanvisninger opp, som kommentarer eller instruksjoner til handlingen. Noen ganger følges instruksjoner opp i handling, andre ganger oppsummerer de tid som har gått. Dette lyder kanskje komplisert, men det er omtrent like enkelt å følge som barns selvinstruksjon under lek. «Telefonen ringer». Sidekommentarer til publikum, som i «Det glemte vi å si. Vi er på 80-tallet», brukes som påminnelser om fiksjonslagene. Slagordlignende plakater og kjærlighetssanger understreker at dette ikke er ment å tas på alvor.

Kontrastene er ofte underholdende. De punkterer pompøsitet, men underminerer samtidig alt som kunne vært alvorlig eller inderlig. Slik blir forestillingen til en utforskning av det banale i det opphøyde og av det uvirkelige i et menneskes mest intense følelser.

Slutten kan virke i overkant brå.

Premieren var på Trøndelag Teater 26. september 2015. Anmeldelsen er skrevet med grunnlag i forestillingen 29. september.